Tar avskjed etter 18 år i Russland

Ukens korrespondentbrevet er postlagt i Moskva og er Hans-Wilhelm Steinfelds avskjed med Russland etter 18 år samlet botid. Han har vært NRKs Moskva-korrespondent fire ganger siden 1980.

NRK åpnet sitt kontor her i Moskva den uken Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i 1968. Klimaet var utrivelig, og sammenlignbart med klimaet mellom øst og vest nå etter invasjon og anneksjon av Krim.

Hva galt har du gjort?

Tor Strand var NRKs første korrespondent i Moskva, i alt har NRK skiftet korrespondent her i den russiske hovedstaden 14. ganger på 46 år.

Når gjester kommer inn i forgangen på NRKs Moskva-kontor, henger de der alle sammen i glass og ramme på veggen. Mitt eget bilde ble hengt opp 4 ganger og det er folk som ikke gjenkjenner fjeset mitt fra første gang jeg kom hit, i 1980.

Min gamle mor spøkte med at jeg måtte ha gjort noe steika galt siden kringkastingen alltid sendte meg til Sibir, som hun uttrykte det. I alt har det blitt 18 leveår her i Moskva, inkludert studietiden, fordelt over 5 perioder og fire av dem i NRKs tjeneste.

Aldri en ferie i Russland

Russland ble mitt livs interesse, men jeg har aldri tilbrakt en feriedag her i landet. Det gjorde sjefen for Eurovisjonen, belgieren Dirk, som fortsatt jobber her. På begynnelsen av 1990-tallet kjøpte han seg en villa i en palmeskråning opp fra Svartehavet i Abkhasia.

Så kom borgerkrigen, og en artilleri-salve traff «hytten» til Dirk, drømmestedet for feriene hans, og da går du forgjeves til forsikringsselskapet med regningen.

Hvorfor ble jeg så opptatt av Russland, at jeg valgte russisk på gymnaset før det gikk slag i slag og jeg utdannet meg til lektor i sovjetrussisk historie?

For det første var det kort sagt nysgjerrighet på en del av røttene på farssiden: Min farfar var født i det russiske imperium sa hans venn Harry Kortzinsky til meg og min oldefar kom herfra til Trondheim der han var blant de tre som grunnla synagogen der.

For det andre var jeg som ung sekstiåtter ganske lei datidens munnhell om at alt USA gjorde var bra, mens alt Sovjetunionen gjorde var galt. Jeg fikk modifisert disse dissident-følelsene mine raskt. For jeg havnet i fengsel i Praha på 1-årsdagen for den omtalte invasjonen der.

En yngre bekjent, Bent Sofus Tranøy, som opprinnelig var journalist i VG men ble maktutreder sa en gang til meg:

«Hadde jeg fått dyrke min livsinteresse som kringkastingen lot deg dyrke din Russlandsinteresse, Hans-Wilhelm, så skulle jeg blitt værende i journalistyrket, jeg også.»

Familien

Var det omkostninger? Å, ja, for mine fire barn. Min eldste datter Hilde, som er diplomat, kysset meg god natt på TV-skjermen fordi pappa sjelden var hjemme.

Min andre datter Karen, som er kaospilot, ringte en gang fra Shanghai og sa: «Jeg gjenkjenner min barndoms Moskva her».

Min tredje datter Katrine, som arbeider ved Norges ambassade i Budapest, trodde som liten at Mikhail Gorbatsjov var pappas beste venn. For hver kveld hun spurte min kone Julia hvor jeg var, lød svaret «hos Gorbatsjov i Kreml», da så, tenkte barnet.

Julia har delt min store Russland-interesse, og bodd her tre perioder med meg, snakker språket flytende og er en stor beundrer av russisk kultur og særlig litteraturen. Hun prøver å stagge min samfunnskritiske holdning ved å minne om Lev Tolstojs fantastiske roman «Krig og fred». Jeg svarer, at det er nå mer krig enn fred her østpå, da!

• Les: Steinfeld: - Gorbatsjov sa jeg var den frekkeste journalisten da han var president

Russisk overherredømme

I dag skjønner ikke russerne at hele Øst-Europa og de andre 14 sovjetrepublikkene utenfor den russiske fortsatt er merket av det russiske overherredømmet.

I de baltiske statene, Ukraina, Moldova og alle de gamle Warszawapaktstatene diskuteres det ikke engang at russerne ble opplevd som undertrykkere øst for jernteppet som russerne sto for.

• Les: Ukraina og det historiske hatet

Berlinblokaden 1948, Arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953, Folkeoppstanden i Ungarn 1956, invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og unntakstilstand i Polen i 1981 var alt sammen russernes ansvar!

Etter at russerne kom for seg selv da Sovjetunionen ble oppløst nyttårsaften 1991, klarte de å beskylde Vesten for å ha intrigert sovjetstaten til historiens søppeldynge. Så gikk det slag i slag utover 1990-tallet:

Den første tsjetsjenske krig startet i 1992. 4. oktober 1993 skjøt president Jeltsin sin nasjonalforsamling i stykker med tanks og fengslet opposisjonen.

Åtte år etter startet Putin den andre tsjetsjenske krig. Den førte han så uskjønnsomt at Russland ble suspendert ett år fra Europarådet i 2001. Så fulgte år med islamsk terrorisme. Og i år fikk vi altså russisk invasjon og anneksjon av Krim fra Ukraina.

• Les: Krim-leder: – Vi skal feire i kveld

«Brødrene Karamazov»

Tirsdag skrev historikeren Pëtr Romanov i Moscow Times at de slaviske brødrene nå fremstår mer som «Brødrene Karamazov» – Fjodor Dostojevskijs verdensberømte roman.

Budskapet var, at russerne helt misforstått og nytteløst historisk hadde gjort slik innsats for friheten til de slaviske folk. Dette var nå en helt tidsriktig selvbilde-massasje her i Russland.

I dag sitter forfatteren av «Brødrene Karamazov», spilleren som satte hustruens formue over styr, foran Leninbiblioteket. For meg ble hans roman om «Brødrene Karamzov» en hatets odyssé da jeg leste den gjennom tre dager og tre netter 21 år gammel til jeg var skjortevåt.

Med den russisk-ortodokse tro som erstatning for kommunistisk ideologi, bygges den nye og ganske så aggressive, russiske nasjonalismen. Russerne er i egne øyne unike, i mine også. For maken til relikvie-dyrkere fins knapt i Europa. Her setter jeg Dostojevskijs diagnostiske evner langt foran Tolstojs.

Når den svært så hellige klosterforstanderen i «Brødrene Karamazov» dør, raljerer Fjodor Dostojevskij nettopp med hangen til å helliggjøre tøv i russisk mentalitet. Jo helligere en mann er, jo lengre tid går det før likstanken melder seg når vedkommende utåndet, skrev Dostojevskij. I det hans klosterforstander utåndet, fylte drittlukt fra liket momentant sykeværelse.

Midt i «Brødrene Karamazov» fins en 70–80 siders passasje som heter «Storinkvisitoren». Her herjer Dostojevskij med russernes usvikelige hang gjennom mange hundre år til å dyrke sine jordiske ledere, Vladimir Putin er bare siste av mange i rekken.

Fjodor Dostojevskij lar Kristus vende tilbake til Jorden på 1500-tallet, åstedet er inkvisisjonens Spania, og straks tar biskopene Jesus til fange. De tror ham når han sier at han er Guds sønn. Men det velger de å se bort fra fordi bispene mener de har fullmakt fra far til Jesus til å styre.

«Storinkvisitoren» var utgangspunktet for en berømt vits i sovjettiden: Lenin vendte tilbake til Moskva under Bresjnevs stagnasjonsæra. Da Lenin så styringsresultatet, stakk han ut fra Kreml, gjemte seg her i hovedstaden, og ble straks etterlyst, forgjeves. Etter tre dager ringte Lenin til Bresjnev fra en telefonkiosk, presenterte seg og sa: «Du, vi begynner på nytt».

Ja, det russiske folk kunne trengt blanke ark med fargestifter til i sin grå tilværelse.

Min sympati går særlig til de 25 prosent som lever under grensen for eksistensminimum. Den delen av det russiske folk fikk sin talsmann i Nikolaj Gogol og særlig i hans novelle «Kappen». På grunn av hardrådet i Russland ble russerne kjappe til å vende kappen etter vinden.

Men under Gogols kappe finner vi den vesle byråkraten Akakij Akakevitsj, som ranes for sin kappe med pelskrage, og går fra vettet i kampen for å få den tilbake, få sin rett!

For rettsløsheten var, er og vil lenge forbli det grunnleggende problemet i det russiske samfunnet. Der rett skulle råde, råder vilkårligheten i Moder Russland hvor himmelen er høy, horisonten vid og vanstyret grenseløst etter siviliserte, vesteuropeiske og moderne mål.

Dere får ha meg unnskyldt fordi mitt korrespondentbrev ble så politisk når jeg nå endelig tar avskjed med Moskva, denne by ingen forlater uten merke for sitt liv, for å låne ord fra Hamsun som russerne fortsatt setter så høyt.

Så jeg får kvittere med Russlands kanskje mest kjente, lyriske strofe som Fjodor Tjutsjev skrev i 1866, altså for snart 150 år siden, da Russland var midt i perioden da Tsaren opptrådte som Europas illiberale gendarm slik den tidligere sikkerhetspolitimannen Putin gjør i dag. For jeg har selv oversatt diktet til norsk, lest det før her på NRK men minner igjen om det:

«FORSTANDEN FATTER RUSSLAND EI
Å TENKE I VANLIG MÅL – Å NEI!
DET ER ET EGET LAND – MÅ VITE
PÅ RUSSLAND MÅ MAN BARE LITE!»