Slumturist i ferieparadis

– Velkommen til Afrikas vennligste slum. Karibu!

Brian Gisore er guide og tar imot oss på engelsk og swahili. Vi er i utkanten av Kibera, et livsfarlig sted, skal vi tro politiet i Nairobi.

25-åringen møter oss med solbriller, boots og et åpent smil. Han kikker over pilotbrillene, og vurderer de to slumturistene han har ansvaret for denne ettermiddagen, Jorge do Carmo fra Portugal og meg.

Her i Kibera lever det hundretusener av mennesker tett i tett på et par- tre kvadratkilometer. Mange lever langt under fattigdomsgrensen, uten offentlig vann og kloakk, uten offentlig skolevesen, helsevesen, veivesen eller skattevesen.

De lever noen kilometer fra der jeg bor, i Nairobis svar på Asker og Bærum.

Rosemarys babyer

Jorge spør guiden om dette med å ta bilder av folk og fattigdom.

– Spør først, det er vanlig høflighet også blant oss fattige, sier Brian.

Så begynner vi å gå.

Jeg peker på stedet der jeg lå i oktober 2017, mens tåregassen drev. Brian ber meg ta den historien senere. Kvinnene i «Power Womens Shop» venter i tussmørket.

– Velkommen til oss. Vi er HIV-smittede. Det er derfor vi er her, sier Rosemary.

Hun har en baby på fanget.

– Det er ikke våre barn, sier hun.

Rosemary er 45 år, og har vært med fra starten i 2004.

– Vi var åtte-ti HIV-smittede kvinner som kom sammen en gang i uka, for å dele våre bitre erfaringer. Vi var stigmatisert og utenfor samfunnet, sier hun.

14 år senere er de ikke lenger utstøtt av nabolaget. I dag er kvinnene en viktig ressurs, det er hit mødre kommer med ungene sine, de dagene som de har fått seg en jobb.

– Tenk å ha fått en slik tillit, at mødre overlater barna sine til oss! Det hadde vi ikke trodd da vi startet, sier Rosemary.

Her i «Power Womens Shop» koster det et par kroner å ha et barn en dag. Den viktigste inntekten til de HIV-smittede gründerne er salget av egenproduserte smykker, vesker og vester. Kvinnene har for lengst sett at Jorge og jeg er helt passe interessert i den slags.

– Hva med et anheng av flettet papir som ser ut som et skjell?

Rosemary viser oss flette-teknikken, og poserer med papirskjell-smykket foran kameraet til Jorge.

– 17 kroner, det er det verdt, sier han.

Kibera Tours

Jorge do Carmo kom til Kenya dagen før denne slumturen. Han kom hit for å oppleve ville dyr og vakre strender, men også for å se Kenyas største slum, få et inntrykk av hvordan folk lever og overlever.

– Jeg har reist nok til å ville se noe annet enn det turistbrosjyrenes glansbilder reklamerer med. Jeg vil lukte og oppleve, jeg vil møte en annen type folk enn slike som meg og deg, sier Jorge.

«Power Womens Shop» står på lista over steder som guidene i Kibera Tours, viser oss. Turen koster to hundre kroner, og tar mellom to og fire timer.

Kibera har i årevis blitt kalt for Afrikas største slum, men har antakelig aldri har vært det.

– Myndighetene vil at færrest mulig bor her, og de påstår at folketallet er et par hundre tusen, mens hjelpeorganisasjonene gjerne vil ha tallet opp for å øke pengestrømmen, og mener at det er opp mot to millioner, sier Brian.

Selv regner han med at det bor mellom en halv- og én million mennesker i Kibera.

Utbyggingen startet da britene ga nubiske krigere fra Sudan noen jordflekker mot Ngong Forest, som takk for hjelpen under første verdenskrig. Mange etterkommere bor her fremdeles, men de er i mindretall.

– Vi er fleksible med hensyn til tiden vi bruker. Dere velger selv farten og hvem dere vil snakke med, sier Brian.

Jorge og jeg bruker lang tid.

Hverdagen

En kar med kapsen bak fram stanser oss utenfor et av bydelshusene, der bæsj fra toalettene gir gassbluss til matlaging i rommet ved siden av.

Han heter Jeromy og vi hilser urbant med knoker mot knoker.

Han er rundt 30 år og uten jobb.

Jeg spør om hverdagen og tar opp kameraet, men han vifter med pekefingeren. Fotografere en fremmed i en do-kø? Dumt tenkt.

– Hverdagen? Sånne som meg våkner opp ett eller annet sted, drar til mor når vi er sultne, hvis vi har en, eller et annet familiemedlem, eller en venn, henger rundt, drar til et senter som en frivillig organisasjon har etablert, spiller et dataspill, kanskje litt løkkefotball, henger rundt, prøver å tjene litt penger, sover litt, prøver å få tak i noe mat, litt å røyke på, jeg sniffer ikke lim, vi sover, og våkner, sier Jeromy.

De fattigste

Mellom slakterbutikker, frisørsalonger og kullselgere hopper vi nedover smugene fra én tørr flekk til en annen. Det regnet i natt, og ingen vil plumpe ned i den åpne kloakken som flommer nedover Kiberas klassedelte avsatser, mellom bølgeblikkskur og mudderrønner, og med de aller fattigste nederst.

Vi skal ikke dit, men jeg har vært der før, i åtte-ti kvadratmeters små skur av plankebiter, bølgeblikk-rester, mudder, greiner, jordgulv, og med tak av utett presenning. Slik bor mange alenemødre med barn. Husleien er rundt 80 kroner måneden.

– Kibera er full av håp, av talenter og kreativitet, ifølge journalisten Asha Jaffar.

Vi traff henne da hun fikk en stor journalistpris for artikkelen «Failed Donor Aid», om hvordan de to hundre bistandsorganisasjonene man regner med at er aktive i Kibera, gjør vondt verre for alle, unntatt seg selv.

Hun ønsker alle organisasjonene bort herfra, også den hun jobber for, slik at folk må ta ansvar for sin egen framtid, velge dedikerte ledere, bestemme over seg selv, uten å logre seg til veldedighet.

Jeg forteller guiden om de mange jeg har møtt fra Kibera som er stolte over å være herfra, og sier at det virker rart på oss.

Han sier at de fleste forsvarer bydelen når kritikken kommer utenfra, men at nesten alle som bor her, ville flyttet med en gang, om de fikk råd til det. Selv har han fått stipender fra private stiftelser, og studerer mekanikk på college.

Vi passerer skilt med nærradioer, opplæringsinstitusjoner, en ballettskole, musikkakademier, studioer, kunstskoler, workshops og sportsklubber, alle støttet av bistandsorganisasjoner.

Det er delte meninger om veldedighet i Kibera, slik det er delte meninger om slumturisme, fra Filippinene til Brasil. Man regner med at en million turister tas med rundt i all verdens slumområder i året, og at tallet øker.

Kritikere mener at denne turismen er som enhver annen safari, bare at ville dyr er byttet ut med fattige mennesker. I New York Times skrev en ung mann fra Kibera om da han stod der sulten i sitt eget skur og så ned i den tomme tallerken:

«Plutselig kom en hvit kvinne og tok bilde av meg. Jeg følte meg som en tiger i bur. Før jeg rakk å si noe, hadde hun gått videre».

Det forskes på hvem i slumområdene som nyter godt av at turister kommer på betalte turer til disse sårbare områdene, og hvem som føler seg utnyttet og som en beglodd raritet.

Grace

Vi stanser ved fettgryta til Grace i Kianda Street. Potetskiver putres safrangule i frityren til 80 øre porsjonen. Salt er inkludert, ketchup koster ekstra.

– Hva jeg synes om at rike turister guides rundt i Kibera? Jo, det liker jeg godt sier Grace, og nikker mot mynten hun fikk som betaling.

Ungene sitter bak disken med snacksposer foran seg. De ser først på oss, så på hverandre og fniser: «Mzungu», hvit mann.

Grace hysjer på dem. De skulle vært på skolen, men det er påskeferie, og dessuten brant skolen over veien ned for noen uker siden. Nå jobber blant andre «Nordlænninga før Kibera» for at skoletilbudet skal fortsette.

Mellom stein og gass

Kibera er ikke bare bydelen med flest kriminelle gjenger og en av byens farligste områder, ifølge politiet, det er også den politiske kruttønna i Kenya med kortest lunte.

De fleste tilhører en befolkningsgruppe uten politisk innflytelse, og her følger politisk tilhørighet ofte de etniske skillelinjene. Det er her opposisjonslederen Raila Odinga har sin maktbase, dette er hans valgkrets. Et ord fra ham, og ungdommen i slumområdene mobiliseres.

Sist jeg var her, så jeg den lave kveldssola trenge gjennom skyer av brente dekk og tåregass, etter hvert.

Jeg lå der med gassmaske og hjelm, sammen med en håndfull andre journalister. En ny gruppe demonstranter var ganske uventet kommet inn sideveien med steinslynger og finlandshetter. Retrettmuligheten vi hadde regnet som sikker, var sperret av.

Steinene hamret mot politiets tjukke plastskjold på valgdagen i oktober i fjor.

Politiet svarte med tåregassgranater, og skarpe skudd. Kampen varte noen lange kvarterer. Odinga hadde bedt folk boikotte valget. I Kibera turde ikke valgkommissærene engang å åpne stemmelokalene. Ungdommen var for flinke med slyngene.

For dem var dette blodig alvor. Urolighetene ved valget i 2017 kostet liv. Avisene regner med mellom 100 og 200. Odinga har senere blitt en slags samarbeidspartner til regimet som ungdommen døde for å bli kitt.

Kald øl ved reisens slutt

Brian oppfordrer oss til å bli med inn på Bombolulu, et skjenkested med neonlys, 12–15 gjester og god stemning.

– En iskald halvliter, Tusker pils til 12 kroner, er med på å fordøye inntrykkene, sier Jorge og skåler rundt.

«Portugal». Gjestene smaker på navnet. Ronaldo, naturligvis. Ny skål. Gjestene tilhører Kiberas middelklasse, og feirer påsken med et glass sammen.

De fattige må nøye seg med changaa i smuget. Den billige, sterke, ulovlig produserte alkoholen har varierende metanolinnhold og årlige dødsofre.

Vi snakker om slumturisme. Her på puben er det ingen kritikere som står fram, men så er vi da også med en guide.

Jorge sier han skjønner at slike rundturer kan kritiseres, men når guidene er lokale, når de viser fram gode prosjekter, forteller oss om skikk og bruk god foto-etikk, tar oss med inn i et hjem, kopler oss på mennesker her på stampuben, da er det en øyeåpner, og ikke en safari i elendighet, mener han.

Han forteller om inntrykkene han sitter igjen med, om de leende ungene som slo på jul bortenfor fettgryta, slik han selv gjorde hjemme i Portugal, om hvor rene klær barna har her, om latteren som sitter løst, om ressurssterke mennesker som ville ha kommet langt, om de hadde fått sjansene vi fikk.

– Men det er lett å forskjønne fattigdommen etter en slik tur, sier han.

Jeg takker for følget. Slumturisten Jorge blir sittende litt til, blant nye venner.