Slik var spillet i kulissene for å få den norske reketråleren ut av Russland

1. juni kunne endelig den norske reketråleren «Remøy» lette anker og stevne ut Kolafjorden. Den betente saken holdt på å skape krise mellom Norge og Russland.

Remøy holdt tilbake av FSB i Murmansk

Den norske reketråleren ble holdt tilbake i Murmansk i nesten tre uker.

Foto: Bård Wormdal

De ante fred og ingen fare, mannskapet på reketråleren «Remøy», da de 10. mai i Barentshavet øst for Vardø ble bordet av den russiske kystvakten for en rutinekontroll, på vei hjem fra rekefisket.

«Remøy» hadde fisket på den kvoten som Norge har fått tildelt i russisk sone, som en del av den norsk-russiske fiskeriavtalen.

Avtalen mellom Norge og Russland er at båtene i slike tilfeller skal kontrolleres før de setter kursen mot hjemlandet, og for kaptein Kjetil Ervik var dette ren rutine der han følte seg trygg på at alt var som det skulle være. Men så viste det seg at alt likevel ikke var i orden.

I lisenspapirene som båten hadde fått fra det norske fiskeridirektoratet hadde «noen» glemt å krysse av for rekefiske, selv om det selvfølgelig var det en reketråler skulle drive med, på en kvote som allerede var tildelt.

Kjetil Ervik

Skipper Kjetil Ervik opplevde noen uker i uvisse etter at båten ble ført inn til Murmansk 10. mai i år.

Foto: Sveinung Åsali / NRK

Takk for sist?

Remøy hadde altså ikke brutt noen regler for fiske, men papirene var ikke i orden. Og kapteinen og rederiet Remøy havfiske hadde ikke sjekket de russiskspråklige dokumentene nøye nok.

En byråkratisk feil altså, som de fleste trodde det skulle være en smal sak å ordne opp i inne i Murmansk.

Men da hadde de ikke regnet med det russiske byråkratiet og de kreftene i det russiske fiskerimiljøet som forsto at dette var en gylden mulighet til å gi nordmennene en lærepenge, og takk for sist for mange arrestasjoner av russiske fiskebåter opp gjennom årene.

Det at norske myndigheter gang på gang slo fast at de ikke var ute etter å straffe russiske fiskere spesielt og at det var begått klare lovbrudd hver gang en russisk båt ble arrestert, var noe som var underordnet i denne sammenheng.

Svært mange i det russiske fiskerimiljøet har ment og mener at nordmennene er de sterke og rike innenfor moderne fiskeri i nord, og at de kun er ute etter å ta seg til rette, med store økonomiske ressurser i ryggen.

Beklagelse ikke nok

Det norske fiskeridirektoratet, som er ansvarlig for det praktiske fiskerisamarbeidet med Russland, var raskt ute med å sende et brev til sin russiske motpart der de beklaget det hele og påtok seg ansvaret for den byråkratiske feilen.

Men det var for seint. For i dag er det den russiske sikkerhetstjenesten FSB som har ansvaret for fiskerioppsyn og grensevakt i Russland, og de er ingen hvem som helst hverken i Murmansk eller ellers i det russiske samfunnet.

FSB hadde raskt slått fast at her var det begått et alvorlig lovbrudd og sendte saken til den lokale domstolen i Murmansk.

Der konkluderte man at de vel 500 tonn med reker som var ombord i «Remøy» i Russland hadde en salgsverdi på mer enn 20 millioner kroner, nesten to og en halv ganger mer enn i Norge.

Med utgangspunkt i en beregningsnøkkel der rederiet måtte betale 3,5 ganger salgsverdien og kapteinen 1,5 ganger, bestemte dommeren at rederiet måtte ut med mer enn 90 millioner kroner i kausjon hvis «Remøy» skulle få forlate Murmansk, før en rettssak om en mulig bot for lovbruddet fant sted.

Politisk press eller stille diplomati?

Nå forstod alle at det var alvor og «noen» på vegne av russiske myndigheter hadde bestemt seg for at her skulle det kjøres hardt mot nordmennene.

90 millioner var selv for velstående sunnmøringer et uoverkommelig beløp, og mange mente at dette var en sak som måtte opp på politisk nivå for å få til en mulig løsning.

Rederiet og mange politikere, med Senterpartiets Liv Signe Navarsete og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre i spissen, ropte på mer engasjement fra regjeringens side.

Men de med litt erfaring fra diplomati og internasjonal rett forstod at det lett kunne bli en bumerang som kunne slå tilbake på norsk fiskeriforvaltning.

Her var det uten tvil begått et lovbrudd av en norsk båt, og hva ville skje nesten gang Norge arresterte en russisk fiskebåt? Kunne russerne da komme tilbake å si at dette også er politikk og at saken må løses før den kommer til domstolene?

Per Sandberg tar saken

Det ble derfor fiskeriminister Per Sandberg som fikk i oppgave å ta kontakt direkte med sin russiske motpart, lederen for det russiske fiskeridirektoratet Ilja Sjestakov.

Sandberg vakte oppsikt da han i juni 2016, som den første norske statsråd på mer enn to år, dro på besøk til Russland. De politiske kontaktene mellom Norge og Russland på høyt nivå hadde da vært frosset på grunn av den russiske innblandingen i Ukraina.

Hensikten med telefonsamtalen med Sjestakov var først og fremst å gjøre sentrale russiske myndigheter klar over at det oppe i Murmansk nå var i ferd med å utvikle seg en situasjon som kunne få dramatiske konsekvenser for fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland.

Det at en fiskebåt ble holdt tilbake i ukevis med en kausjon som oversteg alle fornuftige grenser, kunne ikke tolkes som noe annet at Russland nå ønsket konfrontasjon og ikke dialog i nord.

Sandberg -intervju

Per Sandberg besøkte Russland og St. Petersburg i juni 2016.

Foto: Jurij Linkevitsj

Hvem er det som styrer i Russland?

Men hvem hadde bestemt at «Remøy» skulle straffes på denne måten? Var dette en praktisk konsekvens av at den russiske ambassadøren i Oslo Teimuraz Ramisjvili i flere intervjuer sa at forholdet mellom Norge og Russland beveget seg i feil retning?

Det var naivt av Norge å tro at alt kunne fortsette som før nå landet tillot US Marines å øve permanent på norsk jord og også diskuterte å bli en del av det amerikanske rakettskjoldet mente ambassadøren.

Men forklaringen på problemene til «Remøy» kunne også være rent byråkratiske og at grensevaktavdelingen i FSB rett og slett ikke hadde forstått konsekvensene av den rettsprosessen de hadde satt i gang.

Norske myndigheter hadde altså sendt Per Sandberg fram i første linje, samtidig som det ble jobbet på høygir diplomatisk både i Oslo og Moskva for få til en løsning som gjorde at ingen av partene mistet ansikt.

Både utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg var under sterkt politisk press for å gjøre mer, samtidig som det på russisk side også var mange som innså at dette på sikt kunne være en sak som ikke tjente deres interesser.

Til tross for tøff språkbruk fra ambassadør Ramisjvili, så forsto russiske byråkrater både innenfor fiskeriforvaltningen og ikke minst i russisk UD, at det kanskje ikke var «Remøy»​-saken de burde sette på spissen, midt opp i alle andre saker der Russland er på kollisjonskurs med Vesten.

Det gikk heller ikke mer enn en uke fra det russiske utenriksdepartementet i Moskva engasjerte seg i saken til det ble funnet fram til en løsning som begge parter kunne leve med.

Russisk UD

Det russiske utenriksdepartementet i Moskva ble etter hvert også koblet inn i saken rundt reketråleren Remøy.

Foto: Wojtek Kulasa

Hadde FSB i Murmansk ryggdekning fra Moskva?

Men russisk UD har også sine begrensninger overfor det mektige FSB, som vet at de stort sett alltid kan regne med å ha sin tidligere medarbeider president Vladimir Putin i ryggen.

Og FSB hadde jo bare gjort jobben sin. Kontrollert et utenlandsk fartøy, funnet et lovbrudd, holdt tilbake båten og sendt saken til rette rettsinstans.

Men hadde de ivrige FSB-sjefene i Murmansk i denne saken i sin iver gått for langt uten full ryggdekning fra Moskva?

Uansett må «noen» ha gitt beskjed til FSBs fiskerikontrollører om å ta saken tilbake og ta seg en ny runde ombord i «Remøy» for å kontrollere lasten.

Etter å ha undersøkt den norske fiskebåten en gang til, ble det forståelse for at 90 millioner kroner kanskje var et noe drøyt kausjonskrav.

Til slutt ble det gjort et kompromiss der norske myndigheter gjennom generalkonsulatet i Murmansk garanterte for at en eventuell bot for lovbrudd skulle betales.

Det var FSB selv som informerte kaptein Kjetil Ervik om at de nå var fri til å forlate Murmansk. Nå kunne mange puste lettet ut. Krisen var over for denne gang og det norsk-russiske fiskerisamarbeidet hadde bestått prøven, nok en gang.

Remøy

Mannskap og eiere til reketråleren Remøy på havnen i Tromsø etter at båten ble frigitt av russiske myndigheter 1. juni 2017.

Foto: Sveinung Åsali / NRK

«Les bruksanvisningen»

Reketråleren «Remøy» er for lengst tilbake på fiskefeltet, etter et tap for rederiet på rundt 15 millioner kroner på grunn av det tre uker lange oppholdet i Kolafjorden.

Om noen uker blir det trolig en ny rettssak der rederiet må belage seg på en kraftig bot på grunn av den byråkratiske glippen.

Og neste gang en norsk fiskebåt beveger seg inn i russisk sone, har trolig kapteinen sørget for å få oversatt og så lest det som står i lisensen.

Det å lese bruksanvisningen har vist seg å være fornuftig, både i sport og arbeid.

SISTE NYTT

Siste nytt