Nytt håp i Japans ødelagte byer

De fleste kystbyene her ligger fortsatt øde, og folk klager over at regjeringens planløshet og manglende bevilgninger har forsinket gjenoppbyggingen.

For ett år siden var Japans nordøstlige kystbyer rene vrak. Da jeg var her rett etter tsunamien var grunnen dekket av forvridd metall og mengder av planker fra smadrete hus. Jordskjelvet hadde forårsaket kortslutninger og store branner; overalt lå det hauger med utbrente bilvrak og metalldeler fra hus.

Nakne sår

I dag, når jeg er her tilbake ett år etter katastrofen, er det fortsatt et skremmende syn som møter meg: I de ødelagte kystbyene har man klart å kjøre bort store deler av avfallet til midlertidige depoter, men områdene der folk hadde bodd er helt tomme – som nakne sår.

Bare grunnmurene står tilbake, som tause vitner om at her har hundretusener levd et aktivt byliv i tette nabolag. Men ikke nå lenger.

Ekteparet Yasuko og Takanori Hatakeyama bodde i et slikt nabolag, idyllisk beliggende med flott utsikt mot sjøen i byen Kesennuma.

Det samme havet som for ett år siden knuste boligene deres og skyllet vekk restene, så ingen ting ligger tilbake.

Bygger opp minnene

– Vi har mistet absolutt alt, sier fru Yasuko mens hun går sammen med oss langs den gjørmete stranden som før var hagen deres.

– Det verste er at vi har mistet alt vi har fått fra barna, bilder og alle tingene vi husker fra deres liv. Nå må vi forsøke å bygge opp igjen de vakre minnene – inne i oss.

Ektemannen Takanori forteller til NRK at hele nabolaget ble flyttet til samme redningssenter etter ulykken, med unntak av dem som mistet livet i tsunamien.

– Der oppdaget vi hvor sterke bånd vi hadde til hverandre, og vi bestemte oss for å forsøke å flytte sammen igjen i et nytt byggefelt.

Private initiativ

Nabolagsgruppen har funnet en tomt på en ås femti meter over havflaten, bare et par kilometer lenger inne fra området de bodde før. Nå venter de på kommunens godkjenning av byggeplanene.

Investeringer i vei, vann og kloakk må gjøres før de selv kan begynne å tenke på å reise sine egne, nye hus. For mange blir det vanskelig å få det til økonomisk.

– Vi hadde heldigvis ikke lenger gjeld på den gamle boligen som forsvant. Men mange av mine naboer hadde store lån – som de fortsatt må betale på. Svært få hadde forsikret huset mot skader fra en tsunami, og fra myndighetene får vi svært lite i kompensasjon for det vi har tapt.

I mange av de hardt rammete byene har folk kommet hverandre nærmere etter ulykken, ofte av ren nødvendighet. Med liten offentlig støtte er det private initiativ og løsninger som må til for å få lokalsamfunnene på fote igjen.

Forbannet på politikerne

Ordføreren i byen Yamada, litt lenger nord for Kesennuma, er lite imponert over regjeringen:

– Rett etter ulykken sa de til oss at vi bare skulle sette i gang med å legge planer, så ville vi få all den støtten vi trenger. Men i dag har det blitt en helt annen tone fra sentralmyndighetene i Tokyo. Nå holder de igjen på pengene, og sier at vi har presentert dem for alt for omfattende planer, sier ordfører Kiichi Numazaki til NRK, og uttrykker sin misnøye med regjeringen.

Jeg spør ham om folk nå rett og slett er forbannet på de sentrale politikerne:

– Du kan gjerne si det på den måten, sier han.

En svært kraftig uttalelse fra en mann som hele livet har vært vant til at sterke følelser og sinte utrop ikke er akseptabelt i den japanske kulturen.

Nå må byen hans selv finansiere de omfattende endringene som skal til for å kunne bygge opp igjen byen.

Tsunamivegg

Langs hele kysten planlegger de en 9,7 meter høy tsunamivegg for å beskytte bebyggelsen innenfor. De vet godt at den siste flodbølgen var 12 meter eller høyere, men 9,7 meter er alt de regner med at de kan ha råd til. For innenfor flomveggen skal det også investeres omfattende:

– Vi planlegger å forhøye landskapet med 3–5 meter på hele flaten her i sentrum av Yamada, hvor du ser at det i dag nesten ikke står et eneste hus tilbake. Først etter det kan vi tillate at folk begynner å bygge nye boliger, sier Numazaki. Han regner med at Yamada by ikke vil være tilbake til normalen før etter minst ti år.

Også vanlige folk vi møter er svært kritiske til regjeringens håndtering av de hardest rammete kystsamfunnene:

– De har kanskje vært på korte besøk i noen få timer, men de forstår overhodet ikke hvordan det er å leve her, sier Hiromi Kanehama.

Rammet fiskerne

Da flodbølgen traff for ett år siden, ødela den over 90 prosent av fiskeflåten i Yamada, og dermed mesteparten av grunnlaget for det lokale næringslivet.

Shunjiro Maekawa er svært kritisk til at det ikke er laget noen enhetlig plan for å få i gang igjen den omfattende fiskerivirksomheten i byen:

– De som mistet båtene sine har fått noen tilskudd, men for eksempel fryseriene har ikke fått noen som helst støtte for å kunne bygge seg opp igjen. Men også de mistet alle sine eiendommer og utstyr, og hva skal man med fisk dersom man ikke kan oppbevare den?

Shunjiro mener den eneste måten å komme videre på er å brette opp ermene og sette i gang selv – uten å vente på at det skal komme noen slags hjelp.

Sammen med kona Yoko holder han på med å bygge opp et lite hotell og spisested helt ute ved sjøen i bukten som vender inn mot Yamada – utenfor flomveggen.

Heller ikke dette huset ble spart for ødeleggelsene for ett år siden. Flodbølgen rev med seg innmaten i både kjelleren og første etasje av bygningen.

Små smil

Heldigvis klarte Shunjiro å få berget både familien og arbeiderne sine i sikkerhet i løpet av de 20 minuttene det tok fra han kjente jordskjelvet til dødsbølgen traff land.

– På vei vekk fra sjøen så jeg en gruppe brannfolk som sto på den gamle flomveggen og røykte. De visste at det var gitt et tsunamivarsel, men trodde ikke bølgen ville bli så stor. To dager tidligere hadde det også vært jordskjelv etterfulgt av en liten flodbølge, men den var bare 40 centimeter høy. Alle disse brannfolkene døde.

Den skremmende opplevelsen har likevel ikke hindret Shunjiro fra å satse på nytt:

– Det er nytteløst å tenke på hva som har skjedd, sier han til NRK.

– Vi må tenke framover. Og her i byen er det et åpenbart behov både for spisesteder og overnattingsplasser. Nå må tilreisende som jobber her bo i hoteller langt unna.

Kona Yoko deler også mannen Shunjiros pågangsmot. Hun jobber på kjøkkenet i restauranten med å lage lunsjpakker, et produkt som er svært etterspurt i en by hvor de fleste spisestedene også ble vasket bort av bølgen i fjor. Hun opplever at også andre mennesker i byen har begynt å få pågangsmotet tilbake:

– Jeg har sett at folk i Yamada har begynt å smile igjen, sier hun.

Små smil i hverdagen som gjør det mulig å leve gjennom de forferdelige minnene fra katastrofedagen for ett år siden.