Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i New Delhi.
Hør brevet i lyd:
Det er noe med tigere.
Tommy og Tiger’n for eksempel. Eller ta Hundremeterskogen, Ole Brumm og den noe forvirrede Tigergutt.
Noen av oss hører hjemme i Tigerstaden, enkelte ifører seg svenske Tiger-klær for tiden, andre befinner seg kanskje akkurat nå i bil på vei til påskefjellet og hører dette Korrespondentbrevet med «en Tiger på tanken».
Tigeren er et yndet dyr i popkultur og kommersiell sammenheng.
Her i India har tigeren vært symbolet på nasjon og sivilisasjon helt siden de første Indus-kulturene fremstilte tigermotiver for mer enn 4500 år siden.
Og den er fremdeles å se overalt: som maskot, som souvenir og som illustrasjon på landets mest utbredte pengeseddel.
Men det som har overrasket meg mest, er indiske mediers og myndigheters opptatthet av tigerens ve og vel, og ikke minst, tigerens eventuelle fremtid.
For det står ikke så bra til, dessverre. Om noen år er det kanskje ikke flere tigere igjen.
Tigermamma
Ifølge flere internasjonale avstemminger, er tigeren favorittdyret til folk flest.
Hunden kan nok være menneskets beste venn, men tigeren er mest populær. Ytre sett er den suveren og majestetisk, som individ verdig og distansert. Men alltid farlig og fryktet.
Og det med god grunn. For en tiger er ingen stor utgave av en kurrende huskatt.
I vinter dukket begrepet tigermamma opp i en debatt om morsrolle og barnoppdragelse.
Jeg skal ikke kommentere debatten, men det haltende begrepet. For selv en ambisiøs og streng mor, er en harmløs pusekatt sammenlignet med en tiger.
På den annen side. Voksentigerens liv består i hovedsak av to ting: spising og hviling.
Hunntigeren holder samtidig øye med barna, men de bare leker. Ikke mange krav og mye press på de ungene. Så tigermødre i det fri har ikke mye til felles med urbane tigermammaer.
Alarm på vegne av tigeren
Vi har nettopp lagt bak oss tigerens år, ifølge den gamle kinesiske kalenderen, der disse dyreårene er stadig tilbakevendende.
Jeg er selv født i et tigerår, og føler derfor et visst ansvar.
Det er slått alarm for lenge siden, men det er så mye internasjonal mediestøy at jeg er ikke sikker på om alle har hørt varselklokkene:
Det er bare 3200 tigere igjen i verden, i frihet. Rundt halvparten av dem lever i India. Det internasjonale målet er å doble antall tigere før neste tigerår, som kommer i 2022. Og det er lov å håpe.
1411 tigere har vært det magiske antallet inderne har holdt seg til i en årrekke.
Alle visste at det ikke var nøyaktig 1411, men som et symbolsk tall i forhold til beregninger og sannsynlighet, mellom ytterpunkter og feilmarginer, så var 1411 et praktisk og omforent tall for tigerdebatter og «redd tigeren kampanjer».
Og dem er det mange av i India.
Tigernytt
Indiske medier skriver, som nevnt, overraskende mye om tigere. Tigerunger som fødes, tigere som drepes av tause landsbyboere, krypskyttere som selger tigerskinn til Kina og tigere som dreper hverandre i kamp om dominans og revir.
Det går nesten ikke an å bo i dette landet uten å følge de nærmest daglige og dramatiske tigernyhetene.
Det var derfor knyttet stor interesse til resultatet av den nye tigertellingen som nylig ble offentliggjort. Dette var en grundigere registrering enn sist, og siden det gjøres et godt arbeid med å bevare Indias tigerfamilier, så var det forventet en økning.
Da det viste seg at det nye tallet var 1706, brøt jubelen løs og alle hjerter gledet seg.
Skjønt skeptikerne og realistene advarte mot å se seg blind på tallene. De er nemlig kke helt sammenlignbare, og selv 1706 er bare halvparten av antall tigere enn ved årtusenskiftet, slik det ble beregnet den gang.
Fremgangen kommer altså etter en katastrofal tilbakegang det siste tiåret, så «jungelens konge» er fremdeles truet av utryddelse.
Fler folk og fler tigere
Ved en slags skjebnens ironi, ble resultatet av den siste folketellingen i India offentliggjort omtrent samtidig. Det bor nå – offisielt – mer enn 1,2 milliarder mennesker i dette landet.
Flere tigere og flere folk – på samme areal.
Indias befolkning har på 10 år økt med like mange mennesker som det bor folk i Brasil, verdens femte mest folkerike land. Det er klart at det etter hvert blir trangt om plassen på subkontinentet.
Og det er et gigantisk paradoks: Enda så få tigerne er, så er de altså – bærekraftig sett – alt for mange.
Faren – det vil si – faktum er at konflikten mellom mennesket og tiger vil øke i India etter hvert som prosjektet for å redde tigeren på den ene side blir enda mer vellykket, og på den annen side menneskebefolkningen legger beslag på større og større areal.
Det er store mørketall, men i India blir det drept ett menneske hver uke av tigere. Når kampen for tilværelsen tilspisser seg, mellom tiger og menneske, vil det kunne bli flere.
Ett av virkemidlene for å redde tigerne er at småbønder flest – de som mister en geit og en hane til tigerne i ny og ne – må innse at de har mer å tjene på en levende tiger enn en død.
Tigerturisme
India markedsfører seg som et land der man kan se tigere i sitt rette element.
Tigerturismen er underlagt strenge regler og klare begrensninger. Likevel, regler brytes og tigerturistene, velmenende og dyrekjære som de sikkert er, øker belastningen og stresser tigrene.
Det er ingen balanse – det er for mange turister og for få tigere.
Jeg har ennå ikke lykkes med å se en vill tiger i fri dressur, så min tigerfaglige bakgrunn har jeg fra New Delhis zoologiske hage. Bedre enn fryktet, faktisk, med et snev av realisme.
Da den hvite tigeren – selveste «The White Tiger» – kom gående kattemykt mot oss gjennom gresset, langsomt og grasiøst, så fikk vi litt Tarzan-vibrasjoner.
Gjerde og vollgrav kunne ikke forhindre et slektskap med Mowgli og Shere Khan, Kipling og Jungelboken.
Det var varmt, den hvite tigeren gikk baklengs ut i den kunstige lille dammen, senket seg rolig ned i vannet og ble liggende og hvile med forpotene på bassengkanten som en annen badegjest.
Det var flere hvite tigere der, men de lå dovent i skyggen og viftet fluer på storkatters vis.
Bak låste tigerdører
Et skilt i zoo viste veien til den bengalske tigeren, «kongenes konge». Den kan bli 2,5 meter lang og veie 250 kilo. Men var – dessverre - ikke å se.
En hyggelig mann gjorde oss imidlertid oppmerksom på at jo da, den var der. Men godt skjult, inne i en kunstig laget hule. Det er, som nevnt, svært varmt i New Delhi for tiden, så det virket fornuftig med en liten power-nap i skyggen.
Vi zoomet og filmet og tok bilder og beundret det mektige dyret. Da vi skulle gå, både vinket og pekte den vennlige mannen mot en liten bygning, bak en låst port, såpass tilbaketrukket at vi fort skjønte at huset vanligvis ikke var tilgjengelig for turister.
Men han låste opp og loste oss inn: Der, på hver sin bås bak – forhåpentligvis – en solid dør lå fem bengalske tigere en meter fra oss og spiste på hvert sitt både gedigne og gigantiske kjøttstykke.
Formuleringen skrekkblandet fryd fikk plutselig en klar og konkret betydning.
Vår nye venn, som altså var tigervokter, ertet opp en av de spisende tigerne for oss. Det var noe med brølet og de flekkende tennene som sa meg at tigeren ikke likte å bli forstyrret i måltidet.
Jeg hadde forståelse for tigerens reaksjon, men takket vokteren for opplevelsen.
Fangenskap eller ei, dette var ingen tam eller tannløs tiger, det var ikke den tragiske typen med loslitt pels og triste øyne som har vært å se i dyrehager og på sirkus, her var kraften og villskapen inntakt.
Tigeren - det nye India
Indiske tegnere bruker ofte tigeren som symbol på Indias ansikt utad, og i sin streben etter å bli en økonomisk verdensmakt og en politisk supermakt, henter indiske myndigheter inspirasjon og energi fra nasjonaldyret.
Tigeren skal, på den internasjonale arena, minne om Indias krefter og makt.
Tigeren sender også et signal om at et land som identifiserer seg med en så fryktinngytende skapning, kan være en farlig fiende.
Men for at alt dette skal virke troverdig må tigeren overleve. For mens India vokser og den symbolske tigeren styrker sin posisjon, så marginaliseres og trues tigeren i virkeligheten.
La oss bare håpe det ikke er for sent.
