Hjemme bra, men borte best

Er man utenrikskorrespondent er det allment akseptert at man oppholder seg mye i utlandet. Det ligger litt i kortene.

Som stats- eller regjeringssjef, derimot, er utenlandsreiser straks mer kompliserte.

Det er nemlig alltid et sted man kunne ha vært i stedet: Hjemme.

Hjemlandet, dette mytiske stedet der problemer hoper seg opp, der strømmen er dyr og der velgerne bor.

Dette ble klart for meg da jeg skulle dekke statsminister Jonas Gahr Støres besøk i Paris i begynnelsen av desember i fjor.

Støre skulle møte både EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og den franske presidenten Emmanuel Macron til middag i Elysséepalasset.

Og for å slå det fast med en gang: Middag hos Macron er ikke noe nedtonet hverdagsmiddag-opplegg, selv når det skjer midt i uka.

Det er fint lite som minner om Thorvald Stoltenbergs legendariske frokostmøter, der han inviterte utenlandske toppolitikere til kaffe og brødskiver ved det grove trebordet hjemme på kjøkkenet.

Han serverte riktignok også croissanter, som vel den gangen var litt fransk og jålete, selv på Frogner der Stoltenberg bodde, men det tar vi ligge.

Utsatt middag

Hvor var jeg? Jo, i Elysséepalasset.

Det vil si, jeg sto ved trappen utenfor inngangen, sammen med en håndfull journalister, pluss et titalls flott uniformerte vakter, som hadde stilt seg opp for å ønske de utenlandske gjestene velkommen.

Utenfor borggården var hele kvartalet sperret av med gjerder og politifolk.

Von der Leyen kom først. Verten, Macron, ønsket henne hjertelig velkommen der ute på trappen. Men hvor ble det av Støre?

En ting var desemberkulda i Paris, som gjorde det litt hustrig å vente. Men som vanlig tenkte jeg først og fremst på mitt hjemlands ære, naturligvis:

Kan en norsk statsminister egentlig komme for sent til den franske presidenten? Er det innafor?

Det var flyets feil, forsto vi. Og Macron virket like blid, da han kom ut på trappen igjen sammen med von der Leyen etter en halvtimes tid.

Der kom Støres svarte bil, endelig.

«Hvilket språk skal vi ta, går det greit med fransk for deg?», spurte von der Leyen den forsentkommende norske gjesten.

Før Støre rakk å svare, tok Macron ordet: «Han snakker meget godt fransk, han har jo til og med studert her!»

Det var ment som en hyggelig kompliment. Men som vi i Norge vet, er det å kunne fransk latterlig og virkelighetsfjernt.

Det er i seg selv nok til å gi norske karikaturtegnere inspirasjon i flere år på rad.

I Norge snakker vi fransk bak lukkede dører. I intervjuene i etterkant snakket vi om høye gasspriser, og om krigen i Ukraina, på godt norsk.

Bomber og strømregninger

«De har en ekstremt krevende situasjon», sa Støre. «De blir bombet fra lufta». Og slik er det jo i Ukraina.

I innboksen min etterpå, fant jeg imidlertid illsinte e-poster fra folk som mente det var andre krevende situasjoner Støre burde forholde seg til i stedet.

Hva med den «totalt drepende økonomiske situasjonen som hundretusener av nordmenn nå befinner seg i, på grunn av strøm- og energiprisene», spurte én. Hva med «hans eget mer og mer pressede folk»?

Det ser behagelig ut for Støre der nede i Frankrike, «på maktens europeiske tinder», påpekte en annen – bedre enn «å bevege seg blant vanlige folk, Norges grå masser som han egentlig ikke holder ut med.»

En e-post fra en svenske ga en interessant kontrast:

«Flaks at lille Norge har olje og gass. Ellers hadde dere aldri fått sitte ved de dukede bordene, men spist brunost og drukket tinemelk ved kjøkkenbenken i Oslo», skrev vedkommende.

Men svensk er jo egentlig en slags fransk dialekt, de sier trottoir i stedet for fortau og fåtölj i stedet for lenestol. For svensker er fransk noe flott, som det er litt irriterende at nordmenn behersker.

Feil blir det tydeligvis uansett, at en norsk statsminister er i Frankrike.

Franske dilemmaer

Hvis det kan være en slags trøst for Støre: Det er ikke lettere å være fransk.

Altså, man blir jo ikke kritisert for å snakke fransk i Frankrike. Men man blir kritisert for å drive rundt i utlandet.

Se på Emmanuel Macron de siste ukene:

19. januar kokte det i gater og på plasser over hele Frankrike. Et sted mellom en og to millioner mennesker demonstrerte mot Emmanuel Macrons store prosjekt: en pensjonsreform.

Pensjonsalderen skal heves fra 62 til 64 år, og folk jeg møtte i gatene var så sinte at Støre-kritikken i innboksen min virket som små kjærlighetsbrev i forhold.

De kalte ham «en forræder». «Brutal». Og «arrogant og virkelighetsfjern».

​​​​«En eller annen gang må han åpne ørene og lytte til folket», sa demonstranten Celestine til meg.

Men hvor var Macron da folket ropte til ham?

Med verden som hjemmebane

I nasjonalmuseet for kunst i Barcelona. Ikke egentlig for å flotte seg eller stikke av, tror jeg.

Han var der for å skrive under en vennskaps- og samarbeidspakt med Spanias statsminister Pedro Sanchéz.

Vennskap og samarbeid er viktig for et lands leder, men Macrons landsmenn ville ha ham nærmere grasrota i Frankrike, med hodet bøyd og øret vendt ned mot vanlige folk.

Misnøyen mot Macron skyldes ikke først og fremst at han er i utlandet.

Men det blir ofte hevdet at den franske presidenten har forsøkt å overlate de mest vriene innenrikspolitiske flokene til sin statsminister, og heller konsentrere seg om større saker: Hele verden.

Etter den litt utfordrende valgseieren i fjor vår, har han vært i Algerie, Vatikanstaten, Egypt, på toppmøter i Asia, i Kyiv og i Washington.

Han har snakket om matsikkerhet i Afrika, om verdenshavenes tilstand, om multilateralisme i Asia.

Og om Ukraina, selvsagt, der hans tidlige forsøk på mekling med Vladimir Putin til og med ble tema for en uhyre interessant dokumentar, som fortsatt kan sees på NRK.

«Han er overalt, men han er for det meste andre steder», som en anonym fransk minister formulerte det før jul.

«Han er hyperaktiv i utlandet, men sliter hjemme», skrev Le Mondes sjefkommentator nylig.

En fransk forsker Politico intervjuet før jul, sammenlikner det hele med Bill Clintons andre periode, hardt merket av Monica Lewinsky-skandalen: «Han vendte seg i stedet mot den internasjonale scenen, og prøvde å løse saker på Balkan, Midtøsten og Kina».

Hjemme best

Det finnes masse sånne eksempler, og felles for dem alle, er at de oftest er sarkastiske.

Fred på Balkan, du liksom. Forholdet til Kina, hihi. Fred i Europa, hehe. Man kan skjønne at det kan virke litt grandiost.

Samtidig, i rettferdighetens navn, er verden full av statsledere som holder seg mest hjemme, og det er ikke gitt at alle ville gjort det skarpt i demokratiske valg verken i Norge eller Frankrike.

Skepsisen til utlandet er sterk hos mange.

Victor Orbán i Ungarn, for eksempel, har holdt taler der han har utvist en viss skepsis både til ungarske studenter som studerer i utlandet og til sine egne diplomater.

De har oppholdt seg en hel del i utlandet, nemlig. Kan vi være sikre på at de ikke har glemt sitt eget lands interesser?

Her er vi ikke ennå i Norge, tror jeg. Diplomater, studenter – og utenrikskorrespondenter – kan få være utenlands.

Og som en trøst for stats- og regjeringssjefer med hang til reising, kan man jo trekke fram en stor internasjonal meningsmåling fra i sommer, der det kom fram at Emmanuel Macron var den statslederen folk rundt omkring i hele verden hadde størst tillit til når det gjaldt å gjøre det rette for verdenspolitikken.

Det er ikke det samme som å bli elsket hjemme, så klart, men verden er, tross alt, også et viktig sted.