Drømmen om fotball-VM

Mange fotballinteresserte afrikanere vil ikke ha råd til å oppleve fotball-VM på nært hold. Men noen får fotballdrømmen sin oppfylt – mot alle odds!

Soccer City, Soweto, Sør-Afrika

Fotball-feberen herjer i Afrika og lykkelig er den som har en billett til Soccer City i Soweto i Sør-Afrika.

Foto: ALEXANDER JOE / AFP

Ukens korrespondentbrevet er postlagt i Nairobi i Kenya av Afrika-korrespondent Dag Bredvei.

Nairobi: Dag Bredvei
Foto: NRK

Her i nærområdet til NRKs Afrika-kontor er det en drosje som skiller seg ut fra alle de hvite Toyota Corollaene.

Taxiene står parkert på rekke og rad i sidegatene med sjåfører som venter på kunder.

Bilen som ikke er som alle andre drosjer er en knallblå Peugeot 504, trolig produsert på 70-tallet.

På siden av bilen er det malt en fotball samt bokstavene J og K. Inne i drosja sitter en eldre mann med brun cowboyhatt bak rattet.

Det er en av Kenyas gamle fotballhelter. Joseph Kadenge. Kalt Jo. Eller Jay Key (J K) !

Fotballstjernen Jay Key

Joseph Kadenge var stjerne på det kenyanske fotballandslaget i mange år. Han var kjent som en klassespiller som bøttet inn mål! Jo spilte på klubblaget Abeluya, et lag fra Vest-Kenya. Som alle andre her i hovedstaden er jeg på hils med Jay Kay. Jeg nikker nesten ærbødig, og han hilser til cowboyhatten når vi ser hverandre.

Nå om dagen er det mye oppmerksomhet rundt den gamle driblefanten.

En av hovedsponsorene for fotball-VM i Sør-Afrika i juni har nemlig spandert en reise til mesterskapet på denne kjente fotballpensjonisten.

Tidligere i denne uka nøyde jeg meg ikke med den vanlige nikken i det jeg passerte drosjekøen med JK's Peugeot som det store blikkfanget.

Jeg slo av en prat med ham. Joseph Kadenge gleder seg som et lite barn til reisen til Sør-Afrika og fotballkampene der.

Jeg spurte ham om hvem han skal ta med seg på turen, han har nemlig fått en reise for to.

- Blir det James, sa jeg spent.

James er en av sønnene. Han kjører taxi han også. James er en grepa kar og en av de faste drosjesjåførene jeg bruker her i den afrikanske storbyen.

Jeg vet at James lenge har vært spent på hvem faren tar med seg til VM. Men pappa Jo er fortsatt like hemmelighetsfull.

- James, dro han på det.... Vel, vi får se.... Han er jo Arsenal- fan.... mens jeg er Man U -tilhenger, fortsatte faren med et lurt glimt i øyet.

Min favoritt-drosjesjåfør James må fortsatt leve i usikkerhet. Det kan bli ham, eller en annen bror eller kanskje det blir mor Kadenge som får oppleve drømmereisen til Sør-Afrika i juni.

7 dager i buss for VM

Fotballfeberen herjer ikke bare i vertsnasjonen Sør-Afrika eller her i Kenya, men over hele kontinentet. Det virker som om alle afrikanere ønsker seg til VM. Men bare et mindretall har råd til å dra dit.

Selv om det ikke virker sånn i følge et avisoppslag i Nairobi.

Ett av busselskapene her i landet selger billetter som varmt hvetebrød. 15 digre Scania langdistansebusser er fullbooket. En del kenyanere har tydeligvis penger.

Det vil ta 7 dager å kjøre fra Nairobi i Kenya til fotballbyer som Durban, Johannesburg og Cape Town i Sør-Afrika. Turen går på gode og dårlige veier gjennom hele Tanzania, Malawi og Mosambik.

Hver passasjer betaler 2010 amerikanske dollar selvfølgelig - siden dette er ja, nettopp VM i 2010. Prisen dekker bussreisen og overnatting. Kost, samt selve billettene til kampene kommer i tillegg.

Maskot fotball-VM 2010
Foto: FABRICE COFFRINI / AFP

Men mange afrikanere drar til VM-landet selv om de ikke tar seg råd til billett til selve kampene.

De drar for å få med seg atmosfæren. De drar for å kunne si til sine barn og barnebarn at jo, de var der. Den gang da. I 2010!

Mange ser det som en en-gang-i-livet-mulighet. Første VM i fotball på afrikansk jord! En begivenhet mange ikke vil gå glipp av.

Det er ikke bare kenyanere med penger i banken eller med heltestatus etter tidligere fotballbragder som drar sørover i Afrika i juni.

Hushjelpens fotballdrøm

I storavisen Daily Nation leser jeg en rørende historie. Om kvinnen Sarah Ndururu. Hun er fattig og bor i slumbyen Kondele utenfor Kisumu ved Victoriasjøen i Vest-Kenya. Tobarnsmoren har en elendig betalt jobb som hushjelp hos en kenyansk familie.

Kvinnen er fotballinteressert og støtter det lokale laget Super Eagles. De siste ukene har kvinnen samlet på bruskorker i håp om å vinne den store fotballykken. Den fattige kvinnen har ikke kunnet drikke så mange brus selv, men hun har holdt øyne og ører åpne - og samlet opp korker fra andre.

123 ble antallet før den store og nervepirrende trekningen.

Tre personer kunne vinne en tur til fotball-VM for to personer dersom de hadde vinnernumrene i Coca Colas store bruskork -trekning.

Den fotballglade hushjelpen vant. Hun forteller at hun holdt på å besvime da hun mottok en sms om at hun hadde vunnet reise til fotball VM i Sør-Afrika.

Ektemannen avfeide gladnyheten med at det var nok bare en sms fra en lur bedrager som var ute på noe muffens. Men neida, kvinnen har nå mottatt skriftlig løfte om drømme -reisen. Hushjelpen fra slumbyen som aldri har vært oppe i et fly har allerede skaffet seg pass.

Fotballhelten Joseph Kadenge og hushjelpen Sarah Ndururu får drømmene sine oppfylt. De stråler av lykke.

'Jay Key' og Sarah tilhører en eksklusiv gruppe fotball fans nå!

Lykketreff

Det flotte som skjer fotballpensjonisten og hushjelpen i Kenya minner meg om lykketreffet til en tidligere kollega hjemme i Norge.

Vi må tilbake til 80-tallet. Los Angeles skulle arrangere sommer OL samtidig som en brusgigant lanserte en ny drikk på verdensmarkedet: Cola Light.

For å få maksimalt med PR for den nye drikken før OL lanserte det multinasjonale selskapet en konkurranse. Den som kom på et treffende slagord som omhandlet både det nye produktet og olympiske leker kunne vinne tur til OL med alle utgifter dekket.

En politikollega i Tønsberg som nettopp var uteksaminert fra Politiskolen, Ernst Lynne, skrev et slagord på et postkort og sendte det inn. Formuleringen var en ’innertier’! Snart etter mottok han en invitasjon til OL i LA. Rød løper og svart limousin ventet på ham etter ankomst 'over there'.

Det kollega Lynne skrev ned var enkelt og genialt.

-Coke lights the fire!

Fire ord omhandlet både det nye produktet og de olympiske leker.

Tilfredsheten Lynne må ha følt der og da ligner nok på den lykken som fotballpensjonisten og hushjelpen i Kenya føler akkurat nå.

Urealistiske forventninger til VM

Selv for afrikanere som ikke har mulighet til å delta i Sør-Afrika, er dette en stor begivenhet. Over hele kontinentet blåser det en VM-vind av stolthet og glede. Mange ser tildelingen av VM som en stor ære og en tillitserklæring til Afrika som kontinent. Mange ser det som en enestående mulighet. Til å markedsføre positive sider av Afrika. Til å vise at kontinentet er noe annet enn flyktningleire og sultkatastrofer.

Mange håper at media og tilreisende skal oppdage hvor fargerikt og vakkert kontinentet og afrikanerne er.

Men for en del er VM allerede blitt en gedigen skuffelse. Forventningene var urealistisk høye.

Fattige sør-afrikanere tok FIFA på ordet da den mektige fotballorganisasjonen kunngjorde at VM vil gavne den vanlige kvinne og mann. Men mange mener FIFAs festtaler og løfter er et svik mot dem.

Da jeg var i Sør-Afrika nylig, traff jeg skuffede fotballtilhengere. Majoriteten av sør-afrikanere er svarte og fattige og bor i slumbyer som Soweto og Alexandra. Disse menneskene er selve kjernen - eller hjertet - i fotballnasjonen Sør-Afrika. De støtter klubblagene og landslaget Bafana Bafana i tykt og tynt.

De er vant til rimelige billetter. Klubbkamp til 15 kroner, landskamp til 30. Disse genuine fotballtilhengerne vil ikke ha råd til å se en eneste VM-kamp. De fleste billetter går for 400, 600 og 1000 kroner. Et lite antall til uinteressante kamper går for 150 kroner, men selv det blir for mye for en gjennomsnitts afrikaner.

Varmt hjerte fra nord

I Soweto ligger den største av VM-stadionene, Soccer City.

Utenfor den er det ampre suvenir- og gatekjøkkenmatselgere. De har fått beskjed om å komme seg langt vekk.

Kun produkter godkjent av FIFA, det vil si deres sponsorer- får lov til å selge mat og suvenirer. En strek i regninga for mange håpefulle med en liten VM-gründer i magen.

Violet Zwane er en eldre, fotballinteressert kvinne i Soweto. Hun heier på et av de to lagene som dominerer i bydelen, Orlando Pirates. Drømmen om å gå på kamp med sine veldigfotball interesserte barn, har hun skrinlagt. Med minstepensjon på 800 kroner i måneden og tre voksne barn uten inntekt, er det ikke penger til VM-kamp.

Men jeg øyner nå et håp for gamlemor i Soweto og hennes barn.

Her om dagen fikk jeg nemlig en overraskende epost. En tv-seer lot seg berøre av historien om Violet Zwane som ikke fikk VM-drømmen oppfylt enda hun bor et steinkast fra Soccer City. TV- seeren spør om han kan komme i kontakt med den fotball-interesserte familien i Soweto.

Once in a lifetime! sier sør-afrikanerne om det forstående mesterskapet.

Kanskje får den fotball interesserte minstepensjonisten Violet Zwane likevel oppleve VM på hjemmebane. Takket være en fjernsynsseer med et stort hjerte i et land langt mot nord.

De går en uforglemmelig tid i møte; minstepensjonisten fra Soweto, hushjelpen fra slummen i Vest-Kenya og drosjesjåføren i Nairobi.

Om vel en måned braker det løs med avspark på Soccer City i Soweto!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt