NRK Meny
Normal

Muslimske samaritanere, fem fisk og en hai

NAIROBI (NRK): Med tærne på roret styrte Hussein båten. Vi drømte om storfisk og snakket om muslimene som reddet kristne fra terrorister.

Båten styres med foten

Med tærne på roret.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Hussein er gammel. Kniven er slitt, men skarp nok. Den glir inn i buken uten motstand. Papegøyefisken saltet han for et par dager siden. Magekjøttet blir agn for små tunfisk, barrakudaer eller kanskje en blue marlin?

Men i går gikk fiskeren Hussein tomhendt hjem til kona og seks unger. Det skjer for ofte.

Klokka har passert seks. Det lysner av dag under ekvator. Sola trenger gjennom morgendisen. Den nøler rødmende i øst, før den stiger raskt fra horisonten og rett til værs over Det indiske hav.

Morgengry over det indiske hav

Morgengry over Det indiske hav.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Den gamle mannen og havet

Den gamle mannen hopper i havet. Mangostammen ligger for tungt i sjøen. Utriggerkanoen trenger et dytt over korallrevet utenfor Diani beach.

– Vi tar den på land i morgen. Etter tre dager i sola er den tørr og lett, sier han og tørker svetten med den store neven.

Fingrene har minner fra skarpe fisketenner og kroker på avveie. Han tar tak i kokosrepet fra det nederste hjørnet av seilet og hiver sene, krok og agn ut i det grønne havet.

Hjelpegutten Omar gir meg et snøre med en gummiblekksprut rundt en voksen krok. Nå skal storfisken tas. Hussein styrer rett til havs, med tærne på roret.

Mangostammen vi står i, hulte han selv ut med øks i fjor. Det tok ham tre måneder. Riggen er av bambus. Latinerseilet fikk han sydd i Mombasa.

– Den holder i ti år til, inshallah, hvis gud vil, sier Hussein.

Han er troende muslim, fri for bakrusen mange sliter med denne morgenen. Året er seks timer gammelt.

Båten av mangotrestamme

Skroget er en uthulet mangotrestamme.

Foto: Lewis Ruben / NRK

Bra musikere, dårlige muslimer

Det står nok dårligere til med musikerne som troppet opp foran strandhuset i går kveld. Fire unge trommeslagere og en eldre, senete sanger. Lederen blåste i et tjukt plastrør ned i en stor kalebass. Det låt som en didgeridoo i rytmerus.

Bandet skulle ha 170 kroner for en times konsert, pluss et tilitersspann med palmevin. De var lette å be, men måtte overtales til å gå.

Bra musikere, dårligere muslimer, ifølge Hussein.

– Men folk må få velge sitt eget liv. De fleste her drikker litt, noen ikke i det hele tatt. Det går bra. Vi lever i fred. Her kan kristne og muslimer gifte seg med hverandre. Ikke tro på propagandaen fra Nairobi, vi er ikke terrorister. sier Hussein.

Sjøfugl viser vei til matfatet, her som hjemme. Terner kan trekke fra Nordishavet til Sørishavet. Kanskje var det de som hjalp til da vi fant makrellen ved Fevik i sommer.

Hjelpegutten Omar løsner mastetauet fra venstre utrigger og balanserer med nakne føtter ut til den høyre. Der fester han tauet slik at masten får støtte når vinden tar tak fra den andre siden. Så drar han seilet rundt masten og gir Hussein repet.

Marerittet al-Shabaab

KENYA-ATTACK/ Rescue workers walk near a Nairobi-bound bus that was ambushed outside Mandera town

Hjelpearbeidere utenfor bussen som ble angrepet for et drøyt år siden.

Foto: STRINGER / Reuters

Tragediene som militante, voldelige ekstremister påfører vanlige folk, er nesten daglig lesning i Kenya. Al-Shabaab vil presse myndighetene til å trekke soldater ut av Somalia.

I hjemlandet dreper al-Shabaab muslimer. I Kenya går de etter kristne. Det begynte med angrepet på kjøpesenteret Westgate i 2013, da terroristene sparte livet til gisler som kunne sitere koranen.

Slik vil terroristene spre frykt for muslimer blant Kenyas store, kristne majoritet. Da vil også uskyldige muslimer forfølges, og misnøyen blant ungdommer vil øke. Økt misnøye gir økt sympati for voldelige løsninger. Slik er det vel i alle fall tenkt.

De fleste muslimene bor her på kysten og langs grensen mot Somalia, helt opp til Mandera, halvørkenen mot Etiopia. Der oppe står det dårlig nok til allerede. Den forholdsvis velstående kenyanske staten har neglisjert områdene i lang tid. Mandera er et av stedene i verden der faren for å dø i barsel er størst.

Der herjer al-Shabaab. For et drøyt år siden stanset de en buss full av lærere som skulle hjem til Nairobi. 28 unge passasjerer som ikke kunne sitere koranen, kom aldri hjem til jul. Nå er det lærermangel i hele regionen. En seier for de militante islamistene.

Muslimske samaritanere

Faksimili fra The Standard

Oppslag fra avisen The Standard.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Men det var i Mandera at modige muslimer kom med det som kalles «den store julegaven». Det skjedde tidlig om morgenen 21. desember da terroristene stanset nok en buss. 60 skrekkslagne passasjerer visste hva som ventet. Forklaringene spriker, men noe slikt skal ha skjedd:

Da alle ble beordret ut av bussen, ropte den 19 år gamle studenten Abdirashid Adan til terroristene:

– Min bror, vi er alle muslimer.

Mens han gjentok og gjentok ordene, tok muslimske kvinner av seg sine hodeplagg, og i ly av mørket kledde de på sine kvinnelige, kristne medpassasjerer, hijaber og tørklær som skjulte håret.

Studenten ble skutt fire ganger, men overlevde. Muslimske menn ga religiøse gjenstander til kristne menn, så ingen kunne se forskjell.

James Ouma, en mekaniker og fast passasjer på langturen mellom Nairobi og Mandera fortalte det slik:

– Da terroristene ville skille kristne og muslimer, visste jeg at min siste time var kommet. Men så hørte jeg muslimene beskytte oss og forstod at nå stod vi sammen mot terroristene.

Al-Shabaab ba muslimen Salah Farah om å flytte seg, slik at de lettere kunne skille ut de vantro, men han nektet å fjerne seg fra kristne passasjerer. De skjøt ham to ganger i ryggen. Han overlevde.

– Mine sår er svar til de som tør påstå at islam er en krigersk religion. Religion er å ta vare på hverandre. Det var det jeg gjorde, sa Farah til avisen The Standard.

Napp

Hussein får fisk.

Hussein får fisk.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

– Terroristene har ikke noe med islam å gjøre, de er gale forbrytere. Her har de ingen støtte, sier Hussein og peker mot den hvite palmekysten, der 90 prosent er muslimer.

Vi seiler midt gjennom terneflokken. Det napper. Visst napper det. Noe tungt og sprelsk vil av kroken med gummiblekkspruten. Jeg drar det jeg kan. Beistet slipper. Snøret blir lett og fingeren vond. 0,40-snøret var på vei inn til fingerleddet.

Hussein lykkes bare sånn passe i å skjule skuffelsen. Om han får en liten tunfisk eller kingfish på noen kilo over ripa, kan han regne med en hundrelapp eller kanskje to fra oppkjøperen. Det er nok til å holde liv i familien i tre-fire nye dager.

Femti øre kiloen trekkes fra. Pengene går inn til et felles fond for landsbyen. En fattig fisker får erstattet kanoen som sommerstormen tok. Noen barn får muligheten til å fortsette på skolen.

– Det er bare utdannelse som kan få oss ut av fattigdommen, sier Husein.

Selv pugger han atlas og leser alt han kommer over av historiebøker. Han vet godt at Norge deler grense med Russland i nord, og spør om forholdet til naboen i øst, nå som Putin liker å vise muskler. Hussein drømte om å bli lærer, men familien trengte penger.

– Her må vi klare oss selv. Regjeringen i Nairobi tenker bare på egne stammemedlemmer. De bryr seg ikke om oss ved kysten, sier Hussein.

Kritikken er velkjent. Regjeringen blir beskyldt for å konsentrere investeringene til vei, helse og utdanning, til det sentrale høylandet. Det er der det bor flest kikuyuer, folk fra landets ledende stamme.

En hai

Haifinnen skjærer overflaten rett ved båten. Jeg trekker hånda raskt til meg. Hussein ler med kritthvite tenner. Ingen fare. Det hvite ytterst på finnen avslører en fredelig reef shark, en hvit-flekket rev-hai.

Tre timer har gått. Ingen fisk. De burde hatt stenger, og sneller. Dorging med to-tre håndsnører med hver sin krok, gir ingen garanti for at barnerike familier skal få sitt daglige brød, eller wali, ris kokt i kokosmelk, en favoritt her langs swahilikysten mellom Somalia og Mosambik

– Slik fisket far, og fars far. Hvis sønnene mine blir fiskere, vil de drive på samme måten, sier Hussein.

Han ser to problemer for kommende fiskere. Det er mangel på store mangotrær og mangel på fisk.

– For 10–20 år siden var havet fullt av fisk, sier han.

Han mener store trålere soper opp det de kan før fisken kommer innenfor kanoenes rekkevidde. Et norsk selskap skal være involvert.

Tomt ikke til salgs

– Regjeringen gjør ingenting. Vi må løsrive oss, sier Hussein.

Han vil ha selvstendighet for hele området som engang var et sultanat. Mange vil det.

Spenningen øker mellom Nairobi og kysten. Folk fra høylandet kjøper opp attraktive tomter som ikke er til salgs. Land som har vært i lokalt eie i generasjoner, forsvinner. Familiene har aldri har hatt skjøter og tinglyste dokumenter.

Nå ser politikere og byråkrater muligheten for lettjente penger, og selger andres tomter. Derfor setter folk opp skilt med klare beskjeder om at tomtene ikke er til salgs.

Tomt ikke til salgs
Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Fem fisk

Fire timer har gått siden jeg fikk napp. Hussein forbereder seg på å komme hjem uten fangst, nok en gang. Da røsker det i snøret mitt. Jeg ber Hussein dra inn fangsten, men han sier at jeg får klare meg selv.

Jeg lemper en tynn, stygg, lang fisk om bord. Den ser ut som en hornhjell, men skal smake godt og prisen er bra.

Ut igjen med gummi-blekkspruten. Der sitter det en til på, men villere denne gang. Hussein smiler. Jeg smiler. Ternene skriker. Nordmannen bringer lykke. Omar sier begeistret at det er en bonito, en råsterk makrelltype, en mindre fetter av tunfisken.

Jeg får den opp i båten da Hussein får på sin første. Så jeg, så han. Fire bonitoer og en hornhjell.

– Dette er bra, sier Hussein.

Dagens fangst

Dagens fangst.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Skryt og verdighet

Vi seiler hjem i godt humør. Hussein sier han ser en god fisker i meg. Jeg forteller at far var fisker i sine unge år, og at jeg i fjor var med Harry ut og tok 12000 kg torsk i ett snurva-kast i Lofoten.

Jeg angrer på skrytet, men Hussein sier jeg er velkommen om bord, når som helst. Jeg lover ham et norsk dorgesnøre. Han sier han ikke har noen adresse jeg kan sende gaven til.

Sola steker på hvit hud. Solkremen ligger hjemme.

Utriggeren når stranda. Hussein knytter fangsten sammen med et kokosrep. Jeg kjøper hele bunten for kraftig overpris og flyr hjem til Nairobi samme dag.

Fisk i fryseren

På ettermiddagen ringer Hussein. Det var dette med at jeg er journalist, og at han hadde kritisert regjeringen. Han hadde snakket djervt om at kysten burde få selvstendighet. Det var ikke bra. Noen kunne reagere og han kunne få problemer. Nei, han kunne ikke si hva slags, men om jeg kunne la være å fortelle navnet hans, eller offentliggjøre bildene jeg tok av ham, for sikkerhets skyld?

Hussein heter altså ikke Hussein, og stranda var ikke Diani Beach. Men mangostammen var ekte nok, og fisken ligger i fryseren.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt