Ett år siden terroren på Westgate: – Jeg tenker på det hver dag

– Det er vanskelig å gå videre. Hver dag tenker jeg på bestemoren og fetteren min som ble drept.

Harveen Kaur Sihra står ved sin tantes side, med en hvit rose i hånden. Den indiske familien som mistet to av sine, deltok i dag i en minnestund i Karuna-skogen i Nairobi. Her er det plantet 67 trær, ett for hvert av ofrene etter terrorangrepet ved Westgate for nøyaktig ett år siden.

– Dette med trærne er så fint. Familien min drar hit ofte, steller og passer på trærne.

NRK møtte også Harveen for noen dager siden, i trygge omgivelser, i hagen til bestefaren. Hun vil gjerne fortelle sin historie. Den 15 år gamle jenta er fast i stemmen, myk i blikket. Uten å nøle forteller hun om marerittet hun opplevde på denne dagen for nøyaktig ett år siden.

På den øverste parkeringsplassen i kjøpesenteret Westgate var det en matkonkurranse for barn denne dagen. Harveen deltok og hadde invitert med seg fetteren sin og insistert på at bestemoren som ellers aldri gikk på kjøpesenter, måtte bli med.

Da hun stod over grytene, spent på om laget hennes kunne vinne konkurransen, hørte hun plutselig høye lyder:

– Bestemor ba meg legge meg ned på bakken. Jeg tror hun forstod at det var skudd vi hørte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

De fire terroristene hadde tatt seg inn i bygget og teltet der matkonkurransen pågikk var et av deres første mål.

Vi er her for å drepe

Harveen kastet seg ned, og ålte seg bak teltet. Da hørte hun terroristenes stemmer:

– Vi er her for å drepe. Dere drepte våre kvinner og barn i Somalia.

Terroristene snakket perfekt engelsk, noe som underbygger at terroristene hadde bakgrunn fra Vestlige land. En av dem, Abdi Hassan Dhuhulow, hadde bodd flere år i Norge.

Les også: Veien til Westgate

Harveen hører at en av terroristene sier at de vanligvis ikke dreper kvinner og barn. Da ser hun opp og møter blikket til en av dem:

– Da skjøt han meg i låret.

Terroristene skyter Harveen også i magen og i ankelen. Hun åler seg inntil en mur. Der forsøker hun å forbinde seg selv, men det er så trangt at hun ikke klarer å binde noe rundt magen. Da trykker hun håndflaten mot skuddsåret.

Mens hun ligger der kan hun høre lyden av sirener og helikoptre:

– Det er mitt store spørsmål i dag. Hvorfor kom de ikke og reddet oss? For meg var følelsen av å være forlatt den verste.

Det gikk flere timer før sikkerhetspolitiet og militæret kom til stedet, og da de endelig kom, kranglet de om hvem som skulle ha kommandoen. Den kenyanske avisen The Nation krever at de to som ledet redningsaksjonen trekker seg fra sine stillinger fordi de har sviktet det kenyanske folk med sin udugelighet.

Panikken

Den skuddskadede jenta får til slutt hjelp av en tilfeldig kvinne som løfter henne opp i en handlevogn og triller henne over parkeringsplassen. De kommer inn i kjøpesenteret:

– Folk hadde panikk. De gråt og var så redde.

Selv sier hun at hun ikke klarte å tenke, at hun ikke kjente på redselen. Hodet hennes var helt blankt.

Noen hjelper Harveen ut en nødutgang. På fortauet utenfor får hun hjelp og blir fraktet til sykehuset.

Samtidig som dette skjer, er onkelen og bestefaren hennes på taket. De har tatt seg inn i Westgate mens terroristene er inne i bygget og før sikkerhetsstyrkene har kommet til stedet. Ambi Ghataurhae forteller:

– Jeg så døde kropper over alt, mange barn. Til slutt oppdaget jeg min sønn og min mor. De var begge døde. Vi kom for sent.

Den vanskelige tiden

Ambi sier at året som har gått har vært tungt, men at han som familiens overhode må prøve å være positiv. Familiens hans kom opprinnelig fra India og har bodd i Kenya i tre generasjoner. Å flytte har ikke vært et alternativ.

Nesten hver morgen går Ambi inn på sønnens rom. Der er alt som det var den dagen han døde. Sportsmedaljene henger på veggen, klærne hans ligger i skapet.

– Vi ønsker å bevare alt slik det er, forteller Ambi.

For Harveen tok det flere dager før hun forstod hva hun hadde opplevd. Det var først i begraelsen til bestemoren og fetteren at hun tok det inn over seg.

– Det var da jeg forstod at det ikke bare var et mareritt.

Hun har kommet seg etter skuddskadene og både svømmer og sykler igjen.

I dag var hele familien samlet da et minnesmerke ble avdekket. 67 navn hogget i stein, og alt for sterke minner hogget inn i en 15-årings sinn.