Mannen som skal redde Italia

Etter at avtroppende statsminister Mario Monti falt ned fra pidestallen, fra å være «Il Professore Super-Mario» til å bli betegnet som en «valgflopp», står president Giorgio Napolitano igjen som den ranke og rene.

Ekskommunisten kan etter sju år i embetet fortsatt oppvise en oppslutning på 80 prosent fra sine landsmenn.

Han betraktes som renhårig, prinsippfast og stødig – i motsetning til stempelet mange andre italienske politikere har.

• Les kronikken: Italiensk kaos

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Selv Grillo liker ham

Selv den kontroversielle valgvinneren Beppe Grillo, lederen for Fem stjerner-bevegelsen og kjent for sin skarpe tunge, han som normalt slakter den italienske politikerstanden, uttaler seg nå i pene ordelag om Napolitano.

– Han er også min president, sa Grillo om presidenten.

• Les intervju med Grillo: Mannen som Italia elsker og landets politikere hater og frykter

Det skjedde etter at den tyske sosialdemokratiske kanslerkandidaten Peer Steinbrueck kom med lite flatterende beskrivelser av tidligere statsminister Silvio Berlusconi og Grillo selv. Tyskeren stemplet de to italienerne som «klovner».

Napolitano tok dem i forsvar og avlyste prompte middagen med Steinbrueck. Presidenten slo fast at slik omtaler man ikke politikere som er lovlig valgt av landets velgere – selv om man skulle tenke og mene det.

• Les: Tysk politiker: Grillo og Berlusconi er klovner

At Grillo inntil klovneepisoden hadde skjelt ut Napolitano på samme måte som resten av dem han skjeller ut, lot presidenten tilsynelatende seg ikke merke med.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mye makt i presidentpalasset

Selv om det til daglig er statsministeren som er den politiske forgrunnsfiguren, har den italienske presidenten mye formell makt.

Han er blant annet øverstkommanderende for de væpnede styrkene, har kontrollen over det nasjonale forsvarsrådet og er den eneste som kan erklære krig.

Han har makt i forhold til viktige deler av rettsvesenet og er den som kan skrive ut folkeavstemninger, oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Det er også han som peker ut statsministeren - og kan utnevne senatorer utenom valg.

Det var dette han brukte, da det var slutt for Berlusconi 8. november 2011.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Spillet i kulissene

Italia stod på kanten av stupet, rentene på statslånene steg og steg og truet med å velte den italienske økonomien og dra med seg euroen i fallet. I Brussel holdt EU-lederne holdt pusten.

Italia utgjør eurosonens tredje største økonomi og har vært i stagnasjon de siste 20 årene.

Berlusconi tok tilsynelatende ikke situasjonen på alvor og flere partier i nasjonalforsamlingen, som allerede var lei alle skandalene og rettssakene rundt statsministeren, kom til at nok var nok.

Deretter tok presidenten over regien.

Napolitano hadde forberedt seg i flere måneder til «Exit Berlusconi», han hadde forhørt seg med både grunnlovsrådet og annen juridisk ekspertise, konferert med parlamentariske ledere, EU-kolleger og den italienske sentralbanken.

Han hadde formalitetene i ryggen og løsningen klar da Silvio Berlusconi kom til presidentpalasset for en siste samtale.

Napolitano visste at nasjonalforsamlingen ville ha vanskelig for å samle seg om en ny statsminister. Derfor hadde han en upolitisk etterfølger i sikte, tidligere EU-kommissær og økonomiprofessor ved Universitetet i Milano, Mario Monti.

Napolitano benyttet seg av retten til å utnevne Monti til senator på livstid, noe som gjorde at han like etter kunne be ham bli statsminister og sjef for en teknokratregjering.

– Silvio Berlusconi ble avsatt av parlamentet, som trakk tilbake tilliten, men det er kjent at Napolitano spilte en avgjørende rolle ved å velge Monti som etterfølger, sier førsteamanuensis i historie ved Universitetet Oslo, Elisabetta Cassina Wolff.

– Det har for øvrig skjedd før, at presidenten velger en «outsider» til å lede en regjering. Dette er innenfor hans mandat ifølge grunnloven, sier hun.

Selv Berlusconis parti stilte seg bak den nye regjeringen, etter at Napolitano snakket rett fra levra og bad politikerne slutte å krangle og gjøre det som velgere og omverdenen forventet at de skulle gjøre i en krisetid.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Berlusconis motstykke

– Napolitano er meget balansert, men også autoritativ. Italia kunne ikke hatt en bedre president i en tid preget av en så ukonvensjonell politiker, og statsminister, som Silvio Berlusconi, sier Wolff, som selv er italiensk.

– Alle italienere vet at presidenten har en rolle som langt ifra er bare representativ, institusjonen har ifølge grunnloven fra 1948 et omfattende politisk ansvar.

Men i desember 2012 var det takk for sist. Da trakk Berlusconis parti Frihetens folk (PdL) tilbake støtte til Monti-regjeringen, som hadde startet den største økonomiske ryddesjauen i Italia noensinne.

Monti varslet teknokratregjeringens avgang. Napolitano skal ha vært imot dette og forsøkte å overtale Monti til å regjere frem til sommeren, og navigere mellom partiene. Men Monti lot seg ikke overtale.

Napolitanos nye hodepine

Dermed skapte han Napolitanos nåværende hodepine. Hvem skal regjere i Italia?

For valget til ny nasjonalforsamling gikk som presidenten fryktet.

Ingen partier fikk klart flertall, og parlamentet er like splittet. Ulike partier styrer Sentatet og Deputertkammeret. Det gjør det vanskelig å få gjennom regjeringens politikk.

• Les: De håper på et politisk jordskjelv

Og, ut i fra italienernes sinne over innstramminger, skatteøkninger og krevende krisepolitikk, kom protestbevegelsen Fem stjerner-bevegelsen som et skudd inn i nasjonalforsamlingen og landet på vippen. De vil helst ikke samarbeide med noen.

• Les: - Anti-politikaren Beppe Grillo kan bli ein farleg politikar

– Vi er i en svært vanskelig periode, sa presidenten rett ut i en TV-tale på søndag, men gav ingen signaler om hvordan landet skal komme seg ut av den.

– Hvis det kan være noen som kan få Italia ut av krisen, er det nettopp Napolitano, mener politiske kommentatorer i de største italienske avisene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Fra kommunist til president

Napolitano er motstandsmannen og kommunisten fra Napoli som ble «sosialdemokrat light». Men i stedet for å skifte parti, fikk han partiet til å skifte farge, de gikk sammen fra mørkerødt til lyserødt.

– Han er min favorittkommunist, skal USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger ha sagt, da Napolitano - med anbefalinger fra det aller øverste - slapp inn i USA på 1970-tallet.

Dette var mens den venstreradikale terrorgruppen De røde brigader herjet Italia og nettopp hadde kidnappet den kristeligdemokratiske statsministeren Aldo Moro.

Napolitano ble innenriksminister på 1990-tallet, og den første kommunisten som fikk styre de hemmelige tjenestene. Og han er den første kommunisten som ble president.

Da hadde en samlet politisk venstreside stilt seg bak ham, det samme med fagforeningene, til og med Vatikanet gav ham sin støtte på forhånd. Til slutt fikk han høyresidens stemmer også.

Kong Giorgio

Siden har han styrt i det stille på en slik måte at han har fått kallenavnet Re Giorgio, eller kong Giorgio.

Men Italia har hatt mange presidenter som har vunnet folkets respekt, selv om både statsministre og minstre er tatt for mafiakontakter og korrupsjon.

– Jeg vil si at alle presidenter av den italienske republikken, historisk sett, er blitt dypt respektert, både politikere i parlamentet og av befolkningen.

– Respekten kommer fra det faktum at hver president, også Napolitano, har inntatt rollen med integritet og profesjonalitet, forteller Elisabetta Cassina Wolff.

– Sandro Pertini som var landets øverste fra 1978 til 1985, ble ikke bare respektert, men også elsket av det italienske folket. Han hadde en nær dialog med folket, sier Wolff.

Perioden Pertini styrte i, var svært vanskelig og urolig, blant annet på grunn av De røde brigader og fra midten av 1980-tallet akselererte den politiske korrupsjonen, som gjorde at nasjonen nesten knakk ryggen, tillitsmessig sett.

Nå er det Napolitano som skal lose Italia gjennom vanskelig farvann.

Og i forrige uke gikk han på nytt i klinsj med Berlusconi.

Da hadde den tidligere statsministeren gjentatte ganger skjelt ut dommerstanden for de mange rettssakene som pågår mot ham, og mener de er politisk motivert. Han var nettopp dømt til ett års fengsel for ulovlig offentliggjøring av etterforskingsmateriale. Og snart kommer det flere.

• Les: Berlusconi framleis på sjukehus - rettssaka utsett til onsdag
• Les: Berlusconi dømt til fengsel

Napolitano bad Berlusconi slutte å syte og gjorde det klart at den tidligere statsministeren ikke er rettsforfulgt på grunn av sine politiske standpunkter.

Han bad også Berlusconis parti slutte å demonstrere med plakater til forsvar for «partieieren» utenfor rettssalene. Lørdag er det planlagt nok en stor støttedemonstrasjon i Roma.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hvem skal styre i landet her?

I dag starter forhandlingene som forhåpentligvis skal gi landet ny statsminister og regjering.

– Jeg tror det som venter de nærmeste dagene, er det viktigste og det vanskeligste øyeblikket for Napolitano som president, sier den norsk-italienske historikeren.

For ingen av de tre rivaliserende blokkene ser ut til å ville gi seg.

– Parlamentet befinner seg i en meget sårbar tilstand, og det kreves store politiske evner for å løse de underliggende og åpenbare konflikter mellom de tre store blokkene som konkurrerer seg imellom, sier Wolff.

– Scenariene er mange, med både politiske eller rent institusjonelle løsninger.

– En ny teknokratisk regjering med en person som ikke tilhører noe parti vil være veldig kontroversielt, siden vi har nettopp hatt en. Valget av statsminister kunne falle på Senatets president, altså en politisk figur, sier Wolff.

Det ble antimafiadommeren Pietro Grasso, som representerer venstrepartiet Demokratene som i helgen overraskende endte som leder av overhuset. Han ble valgt ved hjelp av Fem stjerner-representanter, som brøt ordren om å stemme blankt.

Men Grasso har ingen lang politisk erfaring og kan bli vurdert som «for fersk» til å etterfølge Monti. En annen som nevnes i spekulasjonene, er Fabrizio Saccomanni, sjefen for den italienske sentralbanken.

– Napolitano kan ikke oppløse nasjonalforsamlingen de siste seks månedene av sitt mandat. Jeg tror han vil gjøre alt for å unngå det mest dramatiske utfallet, det vil si at parlamentet er nødt til å oppløse seg selv, sier Wollf.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Vil gå av nå

For Giorgio Napolitano skal selv gå av som president 15. mai i år. Da er perioden over.

Flere har forsøkt å overtale ham til å fortsette, også under en midlertidig forordning. Han mener han er for gammel for sju nye år, han var 80 år da han ble valgt og skulle egentlig pensjonere seg.

Men han mener grunnloven må følges til punkt og prikke, demokratiske institusjoner er ikke noe man tilpasser etter behov, sier han, og gir dermed nasjonalforsamlingen en like stor hodepine som han selv nå har.

Det å finne hans etterfølger vil bli minst like vanskelig som det å finne ny statsminister. «Letingen» starter trolig i midten av april.

Silvio Berlusconi har på vegne av sitt parti PdL lovet proteststorm hvis det blir en fra sentrum-venstre.

Partiet har tilbudt en byttehandel, hvis sentrum-venstre-alliansen får statsministeren kan PdL og Lega Nord få presidenten.

– Vi vil foreslå en person som er høyt anerkjent, som uten tvil kan være akseptabel også for venstresiden, sier Angelino Alfano, generalsekretær i PdL – men nekter å si hvem han tenker på.

Men tilbudet er allerede avslått av motparten. Pier Luigi Bersani lover å holde løftet om at de ikke skal ha noe med den skandalebefengte Berlusconi å gjøre.

– Italia har fått et nytt og ukonvensjonelt parti (Fem stjerner-bevegelsen red.anm.) i parlamentet. Dette åpner for uventede utfall, også når det gjelder valg av presidenten i mai.

– Jeg håper man fortsetter å verdsette kompetanse og seriøsitet som viktigste kriterier for en president, og at en kvinne blir vurdert til posten, sier Elisabetta Cassina Wolff.

Imens har EU-lederne på nytt startet å kaste bekymrede blikk mot Roma.