NRK Meny
Normal

Mannen jeg kjente ble selvmordsbomber for IS

Da han sa han ville drepe meg, trodde jeg ikke på ham. Lite visste jeg da at våre veier ville krysses igjen mange år senere, i et annet land, i en annen krig.

Khalid-før bomben

Khalid Kelly like før han sprengte seg selv i luften i Mosul. IS offentliggjorde dette bildet like etter angrepet.

En gang spurte jeg et annet menneske om han ville drepe meg. Han så meg inn i øyene da han svarte. Og han svarte ja.

Khalid Kelly og jeg stod utenfor en moske i hvit marmor i Islamabad. Året var 2009, og vi kjente hverandre godt. Vi hadde flyttet til Pakistan samtidig, og begge var der fordi landet var så urolig: Jeg for å dekke det som journalist; han for å ta del i uroen som jihadist.

Den dagen snakket han gledestrålende og forventningsfullt om hvordan han ønsket å bli selvmordsbomber. Det var daglige angrep i Pakistan på den tiden. Khalid ville utføre et av dem, det var hans aller største drøm.

– Hvis du ser en mann i en hotellobby, nybarbert og med en koffert i hånden, og du synes det er noe kjent med ham, bør du omfavne islam rimelig kjapt, sa han.

Tonen hans var nesten ertende, der han refererte til koffertbomben han ville holde, og til sin tilgang til paradiset han trodde på.

– Ville du sprengt bomben selv hvis du så meg der? spurte jeg.

«Jeg bryr meg om Allah, ikke journalister»

Et naivt spørsmål, kanskje. Men vi hadde et slags fellesskap på den tiden, til tross for helt ulike virkelighetsoppfatninger. Jeg skrev bok, og Khalid var en av hovedpersonene. Vi tilbrakte derfor mange lange dager i hverandres selskap. I tillegg var vi begge utlendinger – og til dels ensomme – i et nytt land. Og jeg tror egentlig at vi likte hverandre, dog for min del bølget det frem og tilbake. Khalid kunne i det ene øyeblikket si at Osama bin Laden var en helt, og i det neste vise en nesten rørende omtanke, som da han kjøpte dadler før et intervju fordi han visste at jeg likte det.

Vi stod tett sammen, tettere enn noensinne tidligere, for vi ville ikke at andre skulle høre hva vi snakket om. Jeg kunne kjenne pusten hans da han svarte ja.

– Jeg bryr meg om Allah, ikke om journalister, svarte han.

– Jeg dreper for Allah. Det er den beste grunnen til å drepe.

Jeg husker ikke hva jeg svarte, for minuttene i solskinnet utenfor moskeen fikk først stor betydning nå, mange år senere. Antakelig svarte jeg ingenting, for jeg trodde ikke på ham. Lite visste jeg at det nesten ville bli satt på prøve syv år senere, i et annet land, i en annen konflikt.

Selvmordsbomber i Mosul

Khalid har nettopp blitt selvmordsbomber for IS i kampen om Mosul. Jeg var i byen akkurat samtidig. Igjen var vi på samme sted til samme tid: jeg som journalist, han som jihadist. Han sprengte seg selv i luften bare noen få kilometer fra der jeg var.

Kristin i Mosul

Mosul, 4. november: Igjen var Khalid og jeg på samme sted samtidig – jeg som journalist, han som jihadist. FOTO: GUNNAR BRATTHAMMER / NRK

IS offentliggjorde et bilde av ham, angivelig tatt like før han satte seg i en bil full av eksplosiver. Han ser rett inn i kamera. I hånden har han en kalasjnikov, på brystet en walkietalkie.

Han ser annerledes ut enn da vi stod i solskinnet i Islamabad. Han er tynnere, skjegget er gråere. For meg som kjente ham da, ser han miserabel, nesten ulykkelig ut. Han ser ikke ut som en mann som er i ferd med å få sin drøm oppfylt.

Og da jeg hører hva som er skjedd, merker jeg en slags sorg. For selv om jeg har sett på nært hold hvilke lidelser IS står bak, er jeg også en forfatter som har mistet en hovedperson. Og jeg kjente Khalid som en forfatter kjenner sin hovedperson: godt. Svært godt. En gang kjente jeg ham like godt som jeg kjenner noen av mine nære venner.

Fryktet kidnapping

Jeg må medgi at jeg var redd første gang vi møttes i Pakistan. Jeg sa til en venninne at hun måtte slå alarm hvis jeg ikke var hjemme noen timer senere. Jeg ba sjåføren min vente utenfor og ringe hver halvtime for å sjekke at jeg ikke var kidnappet.

Khalid hadde imidlertid ingen konkrete planer om å kidnappe meg, selv om han understreket at det ville ha vært rettferdiggjort all den tid Norge hadde soldater i Afghanistan. Han ville fortelle sin historie. Han hadde endelig funnet sannheten – sin sannhet – og han ønsket at andre skulle se den samme.

Han ble født som Terence Edward Kelly i Dublin i 1967. Som barn ville han bli katolsk prest, men han mistet troen som ungdom. Han flyttet til London og utdannet seg til sykepleier. Av antydningene hans, trakk jeg slutningen at det var en tid med en god del alkohol og en god del kvinner.

Lokket av god, skattefri inntekt, flyttet han til Saudi-Arabia. Han pleide å øke volumet på stereoanlegget og åpne vinduene da moskeene kalte til bønn i Riyadh.

Samtidig tjente han gode penger på selge alkohol – forbudt i det konservative landet. Han ble arrestert og dømt til ni måneder i fengsel. En medfange ga ham en koran. Og det var da det skjedde, det mest avgjørende i hans liv.

– Da jeg omfavnet islam, var det som om alle brikkene i livet falt på plass, sa han, en dag vi satt i et hotellrom og spiste dadler. Han var kledd i en lyseblå shalwar kameez, den pakistanske klesdrakten.

Han tok navnet Khalid og dro tilbake til London. Der ble han mer og mer radikal. Da han giftet seg og fikk barn, kalte han sin førstefødte sønn Osama, etter Osama bin Laden.

– Jeg håper de blir selvmordsbombere før de blir voksne, sa han om sine tre sønner.

Søkte tilhørighet

Han var kommet til Pakistan for å bli med i Taliban – som han konsekvent kalte «de vakre Taliban-brødrene.»

– Hvorfor kjemper du ikke med dem allerede? spurte jeg.

Et øyeblikk så han lei seg ut.

– Forsøk selv å bli med i Taliban med irsk aksent og se hvor lett det er, svarte han.

Jeg skjønte etter hvert at hele livet hans hadde vært en lang jakt etter aksept, etter tilhørighet, og at det ikke var lett å finne, heller ikke hos Taliban.

Ofte ble jeg satt ut av det ekstreme ved ordene han sa, men jeg møtte ham i rollen som journalist og forfatter. Min jobb var ikke å dømme, men å forsøke å forstå. Og å forstå er ikke det samme som å rettferdiggjøre, eller akseptere.

Slik så jeg ham etter hvert som en mann på leting etter mening. Ved en tilfeldighet – en koran i et fengsel – fant han det i en bokstavtro tolkning av islam, men han kunne like gjerne ha funnet det i noe annet: katolisismen, alkohol, høyrepopulisme, ekstremsport. En grunnleggende fundamentalisme i ham definerte ham vel så mye som religion. Hullet kunne ha blitt fylt med hva som helst, men uansett hadde det blitt ekstremt.

Khalid-bombe

Øyeblikket der Khalid – ifølge IS – sprengte bilen han kjørte i luften. Bildet er offentliggjort av IS.

Jihad

Da han snakket om jihad, snakket han mye om politikk – for dagens jihad handler til syvende og sist mest om det. Også hos IS er argumentene for jihad mer politiske enn religiøse.

Khalid snakket om vestlige kriger i Afghanistan og Irak, han snakket om diskriminering av muslimer i Vesten. Argumenter jihadister ofte bruker, argumenter som er overdrevne, men som likevel ofte bunner i reell urett – og som derfor er så eksplosive når det manipuleres av grupper som IS.

– De vil bombe oss tilbake til steinalderen. Vi er nødt til å kjempe tilbake, sa Khalid.

Vi møttes i parker og på kafeer, i hotellobbyer og moskeer i mange måneder. Vi gikk turer, drakk te og spiste ostekake. Vi klagde over varmen og delte reisetips. På noen måter kan man nesten si at vi ble venner – dog ingen av oss ville ha kalt oss det. Khalid fordi han aldri ville ha blitt venn med en kafir, en vantro; Jeg fordi jeg aldri ville ha blitt venn med en jihadistkilde. Men noen ganger er språket fattig, det kan ikke alltid beskrive rommet som deles av to mennesker.

Kanskje det var derfor jeg ikke trodde ham da han sa han ville ha drept meg. Likevel tok jeg forholdsregler. Jeg fortalte ham aldri hvor jeg bodde. Hvis vi delte en taxi på vei hjem, ba jeg alltid om å bli satt av i et annet nabolag enn mitt eget.

Fryktet arrestasjon

Siste gang vi snakket sammen, var i telefonen, etter at vi begge var blitt kastet ut av Pakistan. Khalid var i Romania, han var blakk og passet hans var stjålet. Etterretningstjenesten hadde bedt ham forlate landet, men uten pass, var Irland eneste land han kunne dra til. Han fryktet at han ville bli arrestert i hjemlandet. Familien hans var blitt avhørt.

– Det er rart å si det, men det er hyggelig å høre en vennlig stemme. Så ille er det blitt, sa han.

– Husk at jeg er kafir, sa jeg, og denne gangen var det jeg som ertet.

– Er du blitt muslim ennå?

– Nei.

– Inshallah.

Veier som krysses

Han ble ikke arrestert, men ble derimot enda mer radikalisert.

Kanskje har veiene våre krysset mange ganger de siste årene, etter hvert som både journalister og jihadister har flyttet seg fra Afghanistan og Pakistan til Syria og Irak. For de henger sammen, de to yrkesgruppene. Og mens jeg gikk fra å være frilanser for Aftenposten i Sør-Asia til korrespondent for NRK i Midtøsten, gikk Khalid fra å være wannabe-medlem av Taliban til fullverdig medlem av IS. Mens vi begge klatret våre respektive stiger, utviklet også radikal jihad seg, fra al Qaidas cellestruktur til dagens såkalte Islamske stat, med en brutalitet selv Al Qaida har tatt avstand fra.

Da IS-leder Abu Bakr al Baghdadi erklærte et kalifat i 2014, var Khalid var en av de første jeg tenkte på. Han kom med støtteerklæringer på Twitter – der vi fulgte hverandre. Så ble kontoen hans stengt.

Mosul

Det nærmeste vi kom hverandre siden, var Mosul, fredag 4. november. Jeg stod på et feltsykehus i en veikant øst i byen, og jeg visste ikke da at Khalid var i samme by. Foran meg kjempet 9-årige Ahmed for livet. Ti minutter tidligere spilte han fotball med en fetter, så sparket han ballen på en hjemmelaget bombe plassert der av IS. Han døde like etterpå.

Ahmed skadet av sprenglandning i Mosul

Ahmed på 9 år ble drept av en IS-bombe. Han kjempet for livet da jeg så ham i Mosul, og døde like etterpå. FOTO: GUNNAR BRATTHAMMER / NRK

Foto: Gunnar Bratthammer

Samtidig kjørte Khalid sin bilbombe vest i byen. Et bilde offentliggjort av IS viser angivelig øyeblikket da bilen hans eksploderte like utenfor Mosul. Han drepte en gruppe militssoldater, ifølge IS.

Da jeg først hørte om det, trodde jeg ikke helt på det. Jeg tenkte: Kanskje det ikke er sant, det er bare noe IS sier, for propaganda. Jeg begynte å skrive en e-post til Khalid. «Er det sant? Hvis det er det, håper jeg du hviler i fred. Hvis ikke, ta kontakt.»

Hvil i fred? Kan man si det til en person som har drept andre? Men hva ellers sier man? Faen ta deg? Håper tiden i helvete blir lang og vanskelig? Jeg kunne ha skrevet alt og ment det.

Jeg sendte aldri e-posten, for jeg fant ikke de rette ordene. Uansett er jeg etter hvert blitt sikker på at den ikke vil bli lest.

Et svar jeg aldri vil få

Siden har en del av meg ønsket at Khalid hadde kjørt østover istedenfor vestover i Mosul. Dit jeg stod. Hvorfor ønsker jeg det? Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg siden den spede begynnelsen i Pakistan, har sett så mye vold, og jeg lengter etter tegn på at det går an å sitte sammen og spise dadler. Kanskje fordi jeg ikke vil akseptere at han virkelig ble selvmordsbomber og at jeg gjerne skulle ha stanset ham? Eller kanskje bare for å bevise for oss begge at jeg hadde rett da jeg ikke trodde på ham for syv år siden.

Og hva ville ha skjedd, hvis jeg så ham? Ville jeg løpt mot ham, så raskt den tunge, skuddsikre vesten tillot, eller ville jeg ha løpt i motsatt retning, slik jeg strengt tatt burde hvis en IS-kriger kom kjørende? Og hvis jeg hadde gjort det første, hva ville jeg så ha gjort?

– Khalid, det er meg! ville jeg ha ropt.

Og jeg ville sett overraskelsen og så gjenkjennelsen i de grågrønne øynene. Kanskje ville jeg også ha sett et smil. Kanskje.

– Ikke gjør det! IKKE GJØR DET! ville jeg så ha ropt, og antakelig også veivet med armene, som om det kan stanse en bil med eksplosiver.

– Her er et barn som er drept, det er drept av dere. Stans denne drepingen, for Guds skyld! ville jeg sagt.

Jeg har ingen illusjoner om at jeg ville fått ham til å endre mening. Jeg forsøkte å påpeke logiske og moralske brister i hans verdenssyn i Pakistan, men det nådde aldri frem.

Likevel: jeg tror heller ikke at han ville ha sprengt seg i luften hvis det betød at han måtte drepe meg, til tross for det han sa, i et annet land, i en annen konflikt.

Men kanskje gir jeg meg selv for mye betydning. Vi har alle våre egne sannheter. Vi er alle sentrum av våre egne liv; også når de krysser tett inntil andres.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt