Maktskifte i et dypt splittet Bolivia

Jeg begynner å snappe etter luft allerede før flyet tar bakken. Deretter blir det verre og verre. Jeg er kommet til La Paz i Bolivia – den høyest beliggende hovedstad i verden.

I løpet av noen timer har jeg reist fra Rio de Janeiro, der flyplassen ligger noen få meter over havet, til La Paz lufthavn som ligger i en høyde av 4.061 meter.

Jeg har vært her før, men er absolutt ikke høy i hatten – hvis det er et passende uttrykk i denne sammenhengen. I så tynn luft er det betydelig fare for høydesyke. Og får man det, er det bare å komme seg ned i lavere strøk, noe som betyr at hele reportasjereisen går i vasken.

Valg og pandemi

Jeg er i Bolivia for å dekke valget – det første nasjonale valg i Latin-Amerika siden koronapandemien rammet regionen. Og pandemien øker ikke nettopp sjansen for å få gjort jobben.

Bolivia er nemlig et av de 4–5 landene i verden som har flest ofre for covid-19 pr. innbygger, ifølge nettstedet Worldometer.

Den første arbeidsdagen i La Paz går jeg i sneglefart, og tar pause omtrent hver tiende meter. I tillegg til den tynne lufta er byen bygget i en fjellside i Andesfjellene og har bratte gater.

Jeg tar riktignok min private medisin, en stor kopp med koka-te, et par ganger om dagen. Men det går 3–4 dager før jeg venner meg sånn noenlunde til høyden.

«Fryktens sykdom»

En viktig kontakt under oppholdet er den bolivianske legen og forretningsmannen Stanley. Han kjenner folk overalt, og ordner meg inn på Hospital del Norte, sykehuset som har ansvar for å behandle alvorlig koronasyke i hovedstaden.

Der blir jeg tatt med til «gul sone», der bare en glassrute skiller meg fra salen der intensivpasientene ligger.

– Jeg kaller korona «fryktens sykdom», sier overlegen Roxanne Espada.

– Alle kan få den, og alle kan dø av den. Bolivia har ekstremt mange ofre blant oss som står i første linje i kampen – sykepleiere, leger og annet sykehuspersonell.

– Det skaper en frykt som gnager oss og sliter oss ut. Det er derfor jeg kaller det «fryktens sykdom», sier legen ved Hospital del Norte.

Og midt i pandemien holdes det altså valg. Ansvarsløst mener noen. Men det er mye som står på spill – demokratiet selv, mener mange. For dette valget har en svært voldelig og dramatisk forhistorie.

Dramatisk bakteppe

For ett år siden ble Bolivia rystet av opptøyer og demonstrasjoner, etter at landets leder, Evo Morales fra sosialistpartiet, ble beskyldt for juks under presidentvalget.

Flere titalls mennesker ble drept og presidenten måtte flykte fra landet.

Nå prøver man altså på nytt, etter at pandemien har ført til flere utsettelser. Og høyresiden som tok makten etter fjorårets drama, ligger best an på målingene, med en ventet seier i annen valgomgang.

– 65 prosent av bolivianerne vil ikke ha sosialistene tilbake, sier en selvsikker Carlos Mesa, den mest populære høyrepolitikeren.

Valgsjokk for høyresiden

Desto lengre blir ansiktene når den første valgdagsmålingen kommer, og venstresiden vinner en klar seier.

Hele 55 prosent av stemmene går til sosialistene, viser den endelige opptellingen. Og det store spørsmålet er: Hva skjer nå?

Den nyvalgte presidenten, Luis Arce, sier riktignok at han ønsker forsoning. Men vil de som har mistet sine kjære eller er blitt utsatt for grove overgrep bare la dette ligge?

Hva gjør den avsatte president når han kommer hjem? Han som opplevde at husene til hans familie ble brent ned av pøbelen? Og som ble truet av det nye regimet med 20 års fengsel for påstått terror og oppvigleri?

Og hva gjør den radikale høyresiden, som hater sosialistpartiet og som gikk i spissen for herjingene for ett år siden?

Denne uken marsjerte noen hundre av dem til en forlegning i høyrebastionen Santa Cruz, der de ba offiserene om å danne en militærjunta og ta makten i landet. Det skriver nyhetsbyrået Reuters.

Det fattige vest og det rike øst

Bolivia er et ekstremt splittet land. I det vestlige høylandet, med Andesfjellene, er det store flertallet såkalte collas – fattige urfolk. I det østlige lavlandet dominerer de som blir kalt cambas, etterkommere av europeere og såkalte mestiser – en blanding av hvite og urfolk.

Fra koloniseringen på 1500-tallet og frem til for femten år siden var det den hvite eliten som styrte landet, mens urfolket var grovt undertrykket – økonomisk, sosialt og kulturelt.

I 2005 ble urfolkslederen Evo Morales valgt til president, og satte i verk omfattende reformer. Tallet på fattige falt kraftig, og urfolket fikk en ny selvbevissthet.

For første gang fikk Bolivia en middelklasse av urfolk, som tjente gode penger, og bygget sine karakteristiske chalets – store, fargerike boliger i El Alto, nabobyen til hovedstaden La Paz.

Sølvet som drepte

Nå vendes et nytt blad i historien til dette landet, der folk har lidd så mye urett. På 1500-tallet, da Bolivia var en del av den spanske kolonien Peru ble det funnet ufattelige sølvforekomster ved byen Potosí, og folk strømmet til for å ta del i rikdommen.

Byen ble den største på den vestlige halvkule, og sølvet fra Potosí var kjernen i verdensriket Spanias økonomi i 200 år.

Men 8 millioner urinnvånere slet seg helseløse i sølvgruvene og døde like fattige som de ble født.

Nobelprisvinneren Pablo Neruda skriver dette om Potosí i sitt hovedverk «Canto general» – Den store sangen: «Sulten danset i gruvene» og Perus andinske hjerte gråt stille av kulde under fillene».

• Les også: Skjebnevalg i koronarammet Bolivia
• Les også: «Urfolkets president» – elsket og hatet