Fattigdom i Nord-England: Må velge mellom mat og regninger

Vi er i et boligområde litt utenfor Whitehaven sentrum, nordvest i England. Rekke på rekke med grå murhus, bygd for gruvearbeidere i tidligere tider, bærer preg av lite vedlikehold. Mange av dem er kommunale boliger.

I en hage ligger leker strødd sammen med noe gammelt skrot. På en port står et skilt som advarer mot å gå inn. Vi gjør det likevel. Banker på døren, men han som bor der ber oss om å gå.

Vi har mer hell i neste gate.

Må ta et umulig valg

– Det er et greit område å bo i. Men mange mangler arbeid, sier Gareth Harker.

Han står i døråpningen mens hunden som lufter seg i forhagen. En hodeskalle pryder inngangsdøren. Også han har skilt med beskjeder til eventuelle besøkende:

«Hold deg unna.»

«Hvis du leser dette, så se til h ... å kom deg ut av hagen.»

Men Gareth er vennligheten selv. Han inviterer oss inn, både i hagen og i huset. Og forteller om det vanskelige livet sitt.

– Hvis man måtte bruke trygda på å betale alle regningene som kommer, så ville man sultet og ikke kunnet gjøre noe.

Han snakker om seg selv i tredjeperson.

– Må du gjøre det valget, spør vi. Velge mellom mat og regninger?

– Ay, yeah. Det er et dobbelt ja.

Stor barnefattigdom

Gareth Harker er ikke alene om å ha det vanskelig i denne delen av Storbritannia. Her er forskjellene enorme mellom de som har og de som ikke har. De som har utdanning og gode jobber, tjener godt. Det gjør at statistikken ikke skiller seg ut nasjonalt. Men det er altså lommer, som den Gareth bor i, der folk mangler det meste.

– De mister håpet, sier Emma Williamson.

Hun er lokalpolitiker for Labour, og jobber for å bekjempe barnefattigdommen i området.

Et av fire barn lever under fattigdomsgrensen i det vestlige Cumbria, som er fylket her. I de fattigste boligområdene er annethvert barn fattig.

– Hva er vi – det sjette rikeste landet i verden? Og vi har disse fattigdomsnivåene? Folk skrur av varmen og fryser. De har ikke mat. Det skal ikke være nødvendig å måtte velge mellom å ha det varmt og å spise, sier hun.

Denne måneden kutter den britiske regjeringen i trygden til nesten 6 millioner briter. Det rammer 3,5 million barn, viser beregninger. Mange av dem som mottar slik støtte, er folk med jobb og inntekt. Likevel sliter de med å ha råd til de vanligste ting.

– Det er hjerteskjærende at folk ikke har råd til sko i riktig størrelse i et moderne samfunn. Det er forferdelig at regjeringen ikke forstår at når de fjerner et tilskudd tilsvarende 240 kroner i uka, så fjerner de en livline.

Pandemien gjør vondt verre

Pandemien har ikke gjort situasjonen bedre, verken for de yngste eller foreldrene deres.

Da samfunnet stengte ned skulle skolearbeidet gjøres hjemmefra.

En gutt som var flau for at han ikke hadde egen PC, skammet seg enda mer over at de ikke hadde internett hjemme. Så da skolen ga ham en PC, sa han ingenting. I stedet tok han PC-en med seg til bestemorens hus, for hun hadde internett. Men på grunn av smittefare, hadde ikke lov til å besøke henne. Så han ble sittende på en benk utenfor huset hennes å gjøre skolearbeidet sitt.

Onsdag legger regjeringen frem sitt statsbudsjett. Der skal økte kostnader etter pandemien dekkes inn. Allerede er det varslet en økning i trygdeavgiften.

I tillegg er inflasjonen høy i Storbritannia. Dagligvarer og annet blir dyrere for forbrukerne. Strøm- og gassprisene skyter i været på grunn av kamp om gassen og lite vind. Regningene blir stadig høyere.

• Les også: Flere sliter med høye strømregninger

Økende forskjeller

– Gapet mellom de som har og de som ikke har er blitt større, sier Willy Slavin.

Han leder en organisasjon som prøver å bekjempe barnefattigdom i West Cumbria. Den tidligere rektoren ser en tydelig endring i levekårene for barn i området.

– Det er nå barn som sulter. Det var det ikke da jeg var rektor her.

Nå risikerer mange også å fryse seg gjennom vinteren.

– Familier som ikke har råd til mat, får nå heller ikke råd til oppvarming. Situasjonen er veldig, veldig vanskelig, avslutter han.

Det kan Gareth Harker bekrefte.

– Hvis jeg ikke hadde hatt foreldrene mine, hadde jeg vært tom for penger på en uke.

Faren bor i nabohuset, moren litt lenger ned i samme nabolag.

Men de har råd til å hjelpe deg, spør vi.

– Ja, hvis ikke ..., svarer han og trekker på skuldrene før han legger til: Men det viktigste er at han får mat.

Han peker på hunden sin som ser tilbake på ham fra porten i hagen. Så går Gareth bort og løfter ham opp og gir ham en lang, god klem.

• Les også: Fattig, men ikke fattig nok.