Vi er mange som ikke passer inn i bildet av å være fattig. Vi er ikke fattige nok til å få hjelp, men vi lever sårbart og tåler ikke endringer i økonomien. Jeg er en av disse.
Det ble aldri noen stor karriere på meg. Jeg valgte å få barn tidlig, og lot faren til barna få prioritere sin karriere først. Men så gikk han fra meg da småbarns-livet ble for slitsomt.
Da var det litt sent å ta fatt på høyere utdanning når jeg måtte sørge for at to små hadde det de trengte.
Barna ble selvsagt høyt prioritert. Sjongleringen gikk helt greit, med ganske lav lønn og mange arbeidstimer kombinert med tiden sammen med barna mine.
Jeg fikk etter hvert en ekstrajobb i tillegg til fast jobb, som jeg kunne gjøre hjemmefra på kveldene. Det ga oss mat på bordet hver måned. Og selv om det aldri har vært ferier og dyre iPhoner hjemme hos oss, har det akkurat gått.
Så kom pandemien. Alle ekstraoppdrag og kveldsjobben forvant på noen få uker.
Månedene gikk og jeg fikk tvangstrekk på lønnen på det jeg ikke hadde penger til å betale. Da maktet jeg ikke å betale husleie.
Jeg klarer nesten ikke ta innover meg hvor fort gjort det er å skylde flere måneders husleie. Hadde noen spurt meg i 2019 om jeg trodde jeg noen gang skulle bli kastet ut av hjemmet mitt, hadde jeg svart at det ikke var mulig. Nå vet jeg hvor feil jeg tok.
Så fort kan det skje: Du får flere tusen mindre i lønn en måned og tenker at selvsagt må husleien betales først. Det har jo alle lært.
Men så tror du at du skal få et oppdrag litt senere den måneden. For du har jo ikke gitt opp det håpet. Og klarer du deg egentlig uten internett når du har to barn på hjemmeskole? Og klarer de seg uten telefoner? Ikke minst, hva skal du spise? Så da venter du litt med den husleia og lærer deg å ta en dag om gangen. Det finnes mat. Det finnes strøm. Fire uker går fort.
Så er det neste måned. Da betaler du husleia, men mangler mat. Får ikke betalt internett eller telefonabonnementer.
Søvnløs og desperat går du inn i måneden etter. Må betale dobbelt av alt du ikke fikk betalt sist måned.
Du faller og brekker en tann. Tannlegen koster like mye som en halv husleie. Tannlegen påpeker at tannen må følges opp. Du vet at det kan du ikke. Så den tanna kommer til å bli dyrere og dyrere etter hvert.
Det er dyrt å være fattig.
Til slutt begynte jeg å kjenne meg syk. Det er en konstant følelse av dyp uro i kroppen min. Jeg skal ikke bruke tid på å fortelle om alle stedene jeg har søkt råd og hjelp det siste året. Men fra en fortvilet NAV-ansatt fikk jeg beskjed om at jeg ikke var fattig nok til å få hjelp.
Jeg må gå forsiktig gjennom dagene og holde meg flytende. Jeg er jo en mamma. Og jeg er den eneste som kan få meg selv ut av dette.
Vårt kjære hjem blir vi kastet ut fra om noen dager. Uten å ha et hjem å dra til.
Jeg skriver dette fordi jeg tror vi er flere i denne situasjonen. Ikke akkurat fattige, men ikke rike heller.
Vi eier ikke eget hjem, men vi betaler gjerne mer i leie enn mange gjør på huslånet. Vi har ikke en ektefelle, samboer eller partner å lene oss på i tøffe tider.
Jeg tror det er mange som meg, som ikke passer inn i det bildet vi har av å være fattig, men som lever svært sårbart og ikke tåler endringer i økonomien.
Til deg som kjenner deg igjen: vi jobber hardt, vi gjør alt for barna våre og vi kommer til å klare oss til slutt.
Tanken på å ha en hel dag, en hel uke, en hel måned og et helt år uten å legge meg med høy puls og klump i magen, det er selve motivasjonen.
(NRK kjenner identiteten til forfatteren)
