NRK Meny
Normal

Kunsten å lese baklengs

BEIJING (NRK): Hva er falske og hva er ekte nyheter i et land der alle medier er kontrollert av kommunistpartiet?

Aviser ligger utover i en aviskiosk i Beijing

REDSKAP: Her selges aviser fra en aviskiosk i Beijing. Kinesiske medier er først og fremst et redskap for staten og kommunistpartiet, og kinesiske journalister må forholde seg til daglige sensurdirektiver.

Foto: Greg Baker / AFP

Det var selvsagt bare et tidsspørsmål før trenden med falske nyheter også nådde hit til Kina.

Her er det vestlige menneskerettighetsgrupper som har stått bak.

De falske nyhetene har handlet om Kinas pågående krig mot advokater, der et titalls nå er dømt og fengslet etter at et helt advokatkontor i Beijing for to år siden ble raidet av politiet og stemplet som en kriminell bande.

Det kinesiske politiets egen etterforskning har nå vist det man mener er en konspirasjon mellom vestlige menneskerettighetsgrupper, enkelte utenlandske journalister og en kinesisk advokat med en hang til statsundergravende virksomhet.

Resultatet er falske artikler og nøye planlagte løgner for å legge press på kinesisk politi og for å sverte både myndighetene og kommunistpartiet.

Det siste er direkte sitat fra det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

Falske nyheter om tortur

Særlig graverende var oppslagene om den fengslede menneskerettighetsadvokaten Xie Yang.

Det stemmer nemlig overhodet ikke at Xie er blitt utsatt for tortur i fengselet, slik enkelte vestlige medieoppslag den siste tiden kunne tyde på.

Tvert imot nyter Xie hver eneste natt ni timers søvn, og til middag kan han hver dag velge mellom flere ulike retter.

Et legeteam følger hele tiden med på hans helsetilstand, og han får holde jevnlig kontakt med sin familie via brev.

Dette er hans kone ingenting annet enn svært takknemlig for, stod det å lese i kinesiske mediers omtale av saken.

Annen advokat tilstår

De falske nyhetene skal ha blitt fabrikert av en annen menneskerettighetsadvokat, Jiang Tianyong, fordi han, igjen ifølge Xinhua, var misfornøyd med Kinas politiske system og ønsket å endre det.

Jiang sitter i dag i såkalt administrativ forvaring, noe som betyr at ingen riktig vet hvor han befinner seg.

Men dette har ikke hindret ham i å legge alle kortene på bordet.

– Jeg er villig til å tilstå min forbrytelse!, er Jiang sitert på i en artikkel som slo fast at torturangklagene omkring Xie Yang var FAKE NEWS med store bokstaver.

Demonstranter protesterer mot fengslingen av advokat Jiang Tianyong

PROTESTERER: Demonstranter i Hong Kong protesterer og krever at menneskerettighetsadvokaten Jiang Tianyong løslates.

Foto: Tyrone Siu / Reuters

Nå er «fake news» ikke egentlig nytt, det vil si – merkelappen er ny, men ikke at Kina slår tilbake mot vestlige mediers dekning av den stadig mer alvorlige menneskerettighetssituasjonen i dette landet.

Men det er likevel en forskjell:

For ikke lenge siden var det få i den vestlige verden som stilte grunnleggende spørsmål ved troverdigheten til medier som BBC, CNN eller New York Times.

Nå skjer det hver dag.

Vestens moralske overtak?

For mange, og ikke bare her i Kina, passer det utmerket at skillet mellom sannhet og løgn, eller falske og sanne nyheter nå er i ferd med å bli undergravd og visket ut.

Kina har alltid ment at utenlandske medier lyver og fordreier virkeligheten. Det virkelig nye er at mange også i Washington ser ut til å være hjertens enig.

Man kan gjøre seg sine tanker om det moralske overtaket som vestlige diplomater i denne delen av verden i mange tiår var så opptatt av. Det er vanskelig å få øye på idag, med en amerikansk president som har understreket hvordan «tortur virker».

Sensurdirektiver

Men dette korrespondentbrevet skal først og fremst handle om Kinas medielandskap og hvordan jeg etter tre år her etterhvert har lært meg kunsten å lese baklengs.

Om amerikanske medier nå om dagen beskyldes for å ha skjulte agendaer og slagside til høyre og venstre, så er det på mange måter enklere her i Kina. Du vet alltid hvor du har redaktørene.

Kinesiske medier er først og fremst et redskap for staten og kommunistpartiet, og alle store redaksjoner har egne partikomissærer utplassert som passer på at et helt spindelvev av røde streker aldri tråkkes over.

Kinesiske journalister må forholde seg til daglige sensurdirektiver, som er hemmelige – men ikke hemmeligere enn at enkelte av dem lekker ut på nettet.

Måtte slette rapport om forurensing

I februar fikk for eksempel Kinas medier ifølge nettstedet China Digital Times beskjed om å slette all omtale av en forskningsrapport fra det prestisjefylte Peking-universitetet, som hadde regnet ut at 260.000 dødsfall i 31 kinesiske byer kunne vært unngått om luftforurensingen ble redusert.

Et annet direktiv fra nå for bare noen uker siden instruerte mediene her i å stenge kommentarfeltene under en artikkel om at en lokal parti-topp i byen Tianjin hadde tatt en overdose sovepiller og var sendt på sykehus.

I Kina skal medienes rolle først og fremst være å fremme myndighetenes interesser. Problematiserende, negativ eller kritisk journalistikk blir i beste fall sett på som uansvarlig.

I verste fall er denslags skriverier en alvorlig politisk forbrytelse.

Kinesiske medier skal «gi ansikt»

Og det å gi ansikt, et begrep de fleste nordmenn er ganske ukjent med, er et helt styrende prinsipp for Kinas forsideredigerere.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av ansikt i kinesisk kultur:

Det handler om å vise respekt for viktige samarbeidspartnere eller besøkende gjester, og det gjøres ved at forsidene ryddes til oppslag som sett med norske øyne kan virke direkte pussige.

Presidenten og statsministerens besøk til fjerne og litt perifere land er ukentlig blant toppsakene på kveldsnyhetene og på avisenes forsider.

«Frihandelsavtale mellom Sveits og Kina er starten på et vinn-vinn-samarbeid» var en slik overskrift for noen uker siden.

Deretter rant det på med sveitsiske næringslivsfolk som hyllet den nye avtalen, og en lederartikkel hadde tittelen: «Sveits og Kina har stort potensiale for samarbeid».

Det er selvfølgelig ingenting direkte galt med slik dekning, men for meg som åpner avisene her hver morgen for å finne ut av hva som skjer i Kina, så er det ikke alltid særlig nyttig.

Kunsten å lese baklengs

Faktisk er forsidene på kinesiske aviser nesten aldri særlig interessante. Og det tok en stund før jeg skjønte hvordan jeg skulle finne det jeg lette etter.

Kunsten er å lese baklengs.

Jeg mener det bokstavelig.

Jeg åpner avisene her på siste side, og blar meg fremover.

De små notisene vil jeg trekke frem som en spesiell gullgruve. Jeg har funnet mange gode saker der. I notisene havner de nyhetssakene som virkelig er interessante, men som ble økset i sensuren, og bare til nød kom på trykk overhodet.

Etterhvert har jeg skjønt at mye i Kina med fordel kan leses baklengs.

Støy døgnet rundt

I boligområdet der NRKs leilighet ligger var jeg for eksempel klar over at bygget ved siden av skulle rives og at det ville komme et nybygg. Jeg var bekymret for støy og nattlig hamring, men håpet at det ville gå greit.

Men da en avstivet konvolutt ble skjøvet under dørsprekken med invitasjon til champagne og kanapeer for å feire starten på det nye byggeprosjektet, fikk jeg virkelig bange anelser.

Snart ble en fire meter høy berlinmur reist mellom bygget der jeg bor, og det som skulle bli byggeplassen. Den grå muren var snart dekket av enorme bannere med bilder av grønt gress og sommerfugler i blomstereng, og ganske riktig – kort tid etter fikk jeg ny beskjed om at byggingen på grunn av stor tidsnød heretter ville foregå 24 timer i døgnet uten stans.

Man takket for min forståelse og mitt samarbeid.

Bombes med propaganda

Kanskje har jeg blitt for kynisk. Men jeg bombes faktisk med propaganda, også via mobilen.

Jeg mistenker et mønster. For eksempel får jeg ofte oppløftende SMS om hvilke tiltak Beijing nå planlegger for å bekjempe luftforurensing, og da er det første jeg tenker at nå er det en runde med skikkelig dårlig luft på vei.

Men også når jeg prøver å forstå hva som skjer i Kinas mest spente og lukkede provinser, som vestlige Xinjiang der det er et sted mellom vanskelig og umulig for vestlige journalister å reise inn og rapportere fritt, så griper jeg iblant til å lese baklengs.

Nå for noen uker siden viste kinesiske medier bilder av enorme militæroppstillinger i Xinjiang, med tusenvis av soldater på geledd, og den lokale partikontrollerte avisen snakket om en kommende kamp mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Den eneste offentlig kjente voldshendelsen i vinter er et knivangrep i midten av februar, men leser man baklengs, ender man fort med å spørre seg om situasjonen i Xinjiang er verre enn det som har kommet ut.

Det er slike undringer man gjør seg i et land der avisene leses baklengs. Og der man nok i tiden fremover hjertelig vil omfavne den nye trenden med falske nyheter.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt