– Uvanlig stille i Kairo, men ikke ikke en god stillhet

Det er ettermiddag. Den første fredagsbønnen etter at fastemåneden Ramadan begynte er akkurat unnagjort, og Kairo er uvanlig stille.

Jeg sitter ved mitt skrivebord, med utsikt mot Nilen og mot en av de travleste broene som krysser den. Det er god avstand mellom bilene som kommer kjørende og jeg hører knapt en bil som tuter.

Men det er ikke en god stillhet som har senket seg, ikke en spirituell stillhet slik denne hellige måneden innbyr til. Det er en urolig stillhet.

For på Tahrir-plassen er det tillyst demonstrasjoner og lenger ute, i Nasser, byen hvor Det muslimske brorskapet har bygget opp sin protestleir, er det på ny tillyst en massedemonstrasjon, den første siden mandag da over 50 demonstranter ble skutt og drept.

Ingen vet hva som vil komme i de neste timene. Forrige fredag var det ville gatekamper akkurat på denne broen jeg nå sitter og ser ut på. Mennesker ble drept i gatene rundt her og enda flere ble skadet i slåssing mellom tilhengere og motstander av den avsatte presidenten.

Så mye vann, så mye blod har rent forbi her siden de revolusjonære ukene i 2011 og det ser ikke ut til å ha noen ende.

Presidenten som ble lovlig valgt etter den første revolusjonen viste få tendenser til styringsevne eller utstrakt demokratiforståelse. Men de som nå har tatt over makten, er ikke de mange millionene som var ute å demonstrerte, men hæren og, slik det ser ut nå, deler av det gamle regimet.

Artikkelen fortsetter under lydversjonen.

Alle er urolige – ingen er enige

Ingen klarer å bli enig om hva som har skjedd eller hva det skal kalles, men alle har grunn til å være urolig for fortsettelsen.

• Er det et reinspikka kupp?
• Er det et Mossadegh-øyeblikk for amerikanerne, en konspirasjon som avsatte den lovlig valgte statsministeren i Iran i 1953?
• Er det et folkelig forsvar mot en president og en organisasjon som jobbet etter ordtaket «En stemme, en gang» og som helst ville selge unna Sinai til palestinerne og innføre Kalifatet i kombinasjon med religiøs fascisme?
• Eller er det bare nok en runde der militæret og de mange delene av sikkerhetsapparatet slåss om makten, slik de også gjorde i forkant av Hosni Mubaraks fall og også utløste det?

Dette er bare noen av variantene som finnes. Spillet er høyt, reglene er uklare, i den grad de finnes.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Stemte mot egen overbevisning

Jeg trenger i hvert fall ikke konspirasjonsteorier for å forstå hvorfor så mange mennesker demonstrerte mot Mohammed Morsi den 30. juni, på årsdagen for hans innsettelse, men deretter blir alt mye vanskeligere.

Gjennom et sett av meget spesielle omstendigheter hadde han vunnet en knapp valgseier i 2012.

Han stod på Tahrir, brettet opp skjorta for å vise at han ikke hadde skuddsikker vest på seg, sa han ikke var redd for noe, og at han ville svare til folket.

Han hadde ikke bare vunnet valget som kandidat for Det muslimske brorskapet. Han var den revolusjonære kandidaten.

Mange, imot egne overbevisninger og med liten tillit til brorskapet, stemte på ham, ga ham en sjanse, et mandat til å styre.

Det tok ikke lang tid før de samme menneskene var i gatene igjen, for å demonstrere mot ham. Rett etter Gaza-krigen i fjor, bevilget han seg selv utvidete presidentfullmakter, formelt sett mer enn Mubarak noensinne hadde, og presset gjennom en grunnlov som splittet Egypt mer enn jeg hadde opplevd fram til da.

For Morsis motstandere var det et demokratisk kupp, et illevarslende signal som ble ytterligere forsterket da islamister angrep demonstranter utenfor presidentpalasset i de påfølgende demonstrasjonene.

Jeg traff etterpå en mørbanket tidligere diplomat som fortalte han hadde blitt bundet fast, banket opp og forhørte av brorskapets folk, og det tok nesten et døgn før han ble overlevert til politiet.

Deretter fulgte seks måneder med konstant politisk tautrekking og utsettelse av parlamentsvalgene mens Morsi fortsatte å styre med det marginale, men islamistdominerte shura-rådet som eneste lovgivende forsamling.

Det toppet seg på den utenrikspolitiske fronten i juni da Etiopia først endrer på Nilens løp til mange egypteres store uro og deretter valgte Mohammed Morsi åpenlys og sekterisk side i borgerkrigen i Syria.

Under et arrangement for å markere den nye politikken, med presidenten til stede, brukte talere det ene skjellsordet verre enn det andre om sjiamuslimer, for ikke å glemme at Morsi og hans allierte hyllet det samme politiet og sikkerhetsapparatet som nå er forfølger dem, etter at over 40 demonstranter ble drept i Port Said i januar, eller at over 12 000 hovedsakelig sekulære aktivister har blitt arrestert de siste to og et halvt årene, uten at det har bekymret brorskapet i noen særlig grad.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tror de kan stole på hæren – ender i fengsel

Det er disse elementene, dette tidsspennet som gjør at mange egyptere er ytterst frustrert over den internasjonale nyhetsdekningen av det som nå skjer, nyhetsmedier som liker binære saker, med en undertrykket part og en overgriper.

Det virket til de revolusjonæres fordel da de var i gatene mot Mubarak, nå derimot, føler de seg misforstått når brorskapsmedlemmer får bred plass i de mest prestisjefulle aviser og tv-kanaler, som om de faktisk har den moralske retten på sin side.

Glem heller ikke den fullstendig skakkjørte økonomien og at revolusjonen hadde et krav om sosial rettferdighet. Men da Morsi kom til makten, slapp han ikke engang til for frie fagforeninger, og Egypt ble svartelistet av ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i juni.

Alt dette er på ingen måte hans feil, og folk her har altfor lett her til å legge alle problemene ved lederens dør, hva han enn måtte hete, men jeg har de siste ukene tenkt mye på hva en kom tenkt på noe en meget sint forfatter sa på et møte i fjor, sint fordi han mente at brorskapet solgte ut revolusjonen til fordel for å gjøre lyssky avtaler med sikkerhetsapparatet i bytte mot valgseiere og formell makt.

Forfatteren var Alaa al-Aswany, kjent i Vesten særlig for boka og filmen Yakoubiner-bygningen, og han sa at brorskapet nå var i ferd med å gjøre den samme tabben som de alltid gjør når de nærmer seg makten, som de gjorde for eksempel etter at kong Farouk ble styret i 1952, de tror de kan stole på hæren og politiet, men det kommer ikke til å gå, når anledning byr seg, vil de ende opp i fengslene igjen.

Aswany var sint fordi brorskapet hadde brutt alliansen som gjorde det mulig å styrte Mubarak, og heller satset på seg selv og ønsket å maksimere egen posisjon, i et politisk renkespill der de åpenbart trodde at deres øyeblikk var kommet.

Det må være en liten trøst for forfatteren som alltid avslutter sine artikler med «Demokrati er løsningen» å ha hatt rett, for jeg kan jeg ikke forstå annet enn at alt det de revolusjonære kjempet for i 2011 nå henger i en tynn tråd.

Det har vært skremmende å være vitne til hvordan statsmedia her nede snudde på en femøring og plutselig begynte å bruke ut den samme propagandaen som under Mubarak. Brorskapsdemonstrantene kalles terrorister, det vises knapt bilder derfra og like skremmende er det at, med noen hederlig unntak, private media ikke henger særlig langt etter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Til å bli svimmel av

Tidligere i uken var jeg ved Rabaa-moskeen ute i Nasser byen, der hvor brorskapet holder til, og intervjuet en eldre mann med overarmene og ryggtavle full av hagl.

Og han var en av de heldige, han hadde overlevd i et mareritt der det ble skutt med skarpt mot dem, og uavhengig av hva som skjedde i forkant av dette, ingenting, ingenting kan rettferdiggjøre en slik oppførsel.

Legger man etikken til side og ser kaldt på det politisk: Ikke skjønner jeg hvorfor det var særlig klokt heller. De som mener dette var et kupp, trengte ikke lenger snakke så høyt.

Hendelsene talte for seg og brorskapet slipper med ett å forsvare sitt år ved makten. Etter hvert som dette drar ut, kan det ikke utelukkes at den politiske dynamikken begynner å svinge i deres favør igjen.

Det hele er til å bli svimmel av, det er kanskje meningen, og det virker på meg som det rammer alle som forsøker å få grep om hva som skjer her, enten de er her i Kairo eller i Oslo eller Washington.

Får brorskapet og deres støttespillere rett, er revolusjonen over, generalene og den gamle Kairo-eliten har tatt tilbake makten.

Uavhengig at dette også har vært deres verk; i så fall ville mye blod verre spilt forgjeves, mye håp og ære kastet bort og Egypt går, i beste fall, mot en tøff framtid der militæret og sikkerhetsstyrkene vil fortsette å slåss om den egentlige makten, mens de politiske partiene kun er ferniss, det være seg på religiøs høyreside eller sekulær venstreside.

Jeg kan ikke fri meg for å tenke at dette synet, der Egypt må velge mellom en autoritær liberalisme eller islamsk fundamentalisme, er en nedlatende dikotomi.

Et annet syn på det er at revolusjonen fortsatt beveger på seg, at dette er et kapittel, et trist ett, men en del av veien mot en mer balansert framtid. Den første testen kommer rundt valgplanene og om de kommer til å avholdes, hva som skjer med brorskapet og om det går an å stable på beina et politisk system som klarer å bruke noe av den gode energien som fortsatt finnes blant landets ungdommer til å skape, ikke ødelegge.

Det er langt fram dit, men jeg skriver dette også for å minnes hvordan alt dette startet for to og et halvt år siden. En ting er jeg i hvert fall sikker på at uansett hvor mye maktspill det er, er det en feilslutning å tro at dette er over eller å undervurdere folket som endringskraft.

Langbord i gatene

Kanskje er det så vanskelig å få ordentlig grep om dette fordi enkle forklaringsmodeller jo er nettopp det, enkle.

Mens jeg har sittet her og skrevet, har solen har begynt å falle over Nilen og Egypt. Det er snart på tide for alle de fastende å innta dagens første måltid, iftar.

Det pleier å være et øyeblikk å gledes over, et øyeblikk for samhold. Ingen steder har jeg sett dette som her i Egypt.

Det står langbord i gatene, byens fattige bryter ofte brød med de bedre stilte, på sistnevntes bekostning.

I et av de mest klassedelte samfunnene jeg har bodd i, er dette også en del av virkelighet, en del av dette samfunnet og kanskje verdt å ha i bakhode neste gang bilder fra Kairo med protester eller gatevold, dukker opp på en skjerm eller en nettavis på sommerferiehyttene hjemme i Norge.