Når krig blir normalen

– Bruk så liten tid du kan. Det er russiske droner i lufta. De ser alt hele døgnet.

Rådet kom fra en ukrainsk kollega. Han hadde akkurat kommet tilbake til Kyiv etter å ha jobbet ved frontlinja i to uker.

Dagen etter skulle fotograf Gunnar Bratthammer og jeg østover. Vi skulle lage reportasje om ukrainske soldater som gravde nye skyttergraver i et forsøk på å stanse russiske styrker.

Denne vinteren og våren har ukrainerne måtte trekke seg tilbake flere steder langs fronten. Mangel på våpen har ført til at de så vidt har klart å forsvare seg.

– Hvor farlig er det å dra? spurte jeg fikseren vår, Mike.

Ukraineren, som nå livnærer seg på å hjelpe utenlandske journalister, hadde gjort avtale med en brigade.

– Det er farlig, men relativt trygt, sa Mike.

– Hva betyr det? spurte jeg.

– Det betyr det jeg sa.

Farlig, men relativt trygt, altså.

Hva skjer med folk i krig?

Det å dra til frontområdene innebærer risiko. Men å snakke med soldater og vise fram skyttergraver er viktig når vi skal prøve å fortelle hva denne krigen innebærer.

Jeg har tenkt at dersom man følger rådene fra soldater og de som bor i langs fronten, ja, da er man i ganske trygge hender.

Nå er jeg ikke så sikker lenger.

For hva skjer med folk som lever i krig?

Grensa for hva som er farlig flytter seg. Det unormale blir normalt. Det skumle, er ikke så skummelt lenger.

Første gang jeg skjønte det var da jeg traff Igor fra Kherson.

Bussen går mens bombene faller

Vi møtte Igor på en parkeringsplass i sentrum av hjembyen hans. Ideen var å lage en reportasje om hvordan livet artet seg i Kherson, ett år etter at byen var blitt frigjort.

Men sjøl om de russiske soldatene var pressa ut av byen, var de ikke langt unna. Fra stillingene sine på den andre siden av elva Dnipro, angriper de byen ofte.

Dagen vi besøkte Igor ble mer spennende enn jeg hadde tenkt.

For mens Igor skulle kjøre oss til butikken sin, kom byen under angrep. Igor fant raskt ut at vi måtte komme oss bort.

– Vi venter på neste bombe. Da har vi rundt to minutter på å komme oss unna før neste eksplosjon, sa Igor inne i butikken
– Hæ? Hvordan vet du det? spurte jeg.
– Dette vet jeg alt om, sa Igor.

Men på vei ut av byen, måtte vi på nytt søke tilflukt. Denne gang bak en boligblokk.
– Hva med å finne et tilfluktsrom, sa jeg.
– Finnes ikke i dette området, svarte Igor.

Lyden av artilleri drønnet rundt oss. Igor ga tegn om at vi måtte legge oss ned.

Mens jeg lå på bakken fikk jeg øye på veien vi hadde svingt inn fra. Der kjørte bilene fortsatt fram og tilbake. Ikke spesielt fort. På den andre siden av veien var det også et busstopp. Der sto folk og venta på bussen, som faktisk kom kjørende. Passasjerer gikk av og på, før bussen fortsatte i retning av elva og de russiske stillingene.

Det hele var så surrealistisk at det var vanskelig å ta innover seg.

Den store dronekrigen

Nå var vi altså på vei til soldater ved fronten.

I løpet av det halvannet året jeg har vært i Ukraina, har krigen forandra seg.

En av de viktigste grunnene er droner.

Det skulle vi få merke på denne turen, men her hadde soldatene en plan for hvordan vi skulle beskytte oss.

Krigen mellom Ukraina og Russland blir kalt den første store dronekrigen.

Jeg har sett utallige ukrainske dronevideoer i sosiale medier der russiske soldater blir angrepet. Intetanende går de langs fronten mens en angrepsdrone flyr over dem. Plutselig setter dronen kursen mot bakken og soldaten. Idet dronen treffer og eksploderer, forsvinner bildet.

Som vanlig hadde vi tatt på oss sikkerhetsvestene og hjelmer.

Men soldatene mente dette ikke var nok.

På hver vår vest fikk vi festet en liten svart boks. Opp av den sto det en liten antenne.

– Dette skal gjøre at de russiske dronene ikke skal kunne angripe dere, sa soldaten. Signalene fra boksen fører til at dronen ikke fungerer som den skal, fortsatte han.

Jeg var usikker på om dette burde gjøre meg rolig eller urolig.

Men skepsisen min forsvant da vi satte oss inn i pickupen og retta kursen mot fronten.

Soldatene som kjørte oss, fortalte ledig og lett om familiene sine. De var fornøyd med troppssjefen som ga dem mulighet til å dra hjem dersom de hadde behov for det. I tillegg var det godt samhold mellom soldatene.

Men landskapet utenfor fortalte om et stigende alvor.

Dronealarm

Jorder var delt i to av nye og brede grøfter som skulle stanse russiske stridsvogner. Store betongklosser, såkalte Dragetenner lå på rekke og rad utover åkrene.

Landsbyene vi kjørte gjennom var mer og mer ødelagt. Tak var borte, vinduer blåst ut.

Vi parkerte under noen trær.

– Når vi går mot skyttergravene, går vi to og to sammen, sa den ene soldaten. Jo, flere vi er, jo større er sjansen for at vi blir et mål for en angrepsdrone.

Jeg så ned på den lille antenna som stakk opp fra vesten. Nå må du funke, tenkte jeg.

Det gikk ikke lang tid før dronealarmen gikk.

– Gjem dere

Like etter at vi var framme ved skyttergrava, kom beskjeden fra en av soldatene.

– Gjem dere, spre dere! Drone i lufta!

Jeg bøyde meg ned og hørte den hissige summinga over oss. I skyttergrava var det stille.

Etter et lite minutt, var faren er over.

– Er det trygt å være her nå, spurte jeg soldaten som satt ved siden av meg.

Han smilte, tenkte en røyk og sa: – Dette skjer hele tida. Man venner seg til det.

Det kom ikke flere droner, men artillerigranater.

Ikke lenge etter at soldatene hadde fyrt av en granat, kom svaret fra fienden gjennom lufta.

Det hvinte over oss før det smalt kraftig. Røyk steg opp en liten kilometer unna. Det var virkelig på tide å komme seg av gårde.

I bilen på vei bort, spurte fikseren om det gikk bra.
– Jo da, sa jeg. Kanskje litt ubehagelig.
– Det ble som jeg sa, svarte han. Farlig, men relativt trygt.