Kinas kommunistparti inntar Amerika

Skal man unngå å bli avlyttet i Kina tar man en tur i parken. Vi var der allerede, en gjeng kinesere og skandinaver samlet til hyggelig grillfest i en av Beijings mange storslagne parker. Den gang var jeg Asia-korrespondent for NRK og bodde i den kinesiske hovedstaden.

En av våre kinesiske venner hadde tatt med seg en venninne, som var hjemme på ferie fra et studieopphold ved et amerikansk universitet. På nesten feilfritt engelsk fortalte hun om livet i USA. Jeg antok at det måtte være ganske forskjellig det hun var vant til.

– Hva synes du om demokrati?

Nettopp fordi vi var i parken tok jeg sjansen på å spørre om hun hadde fått et annet syn på politikk etter å ha oppholdt seg i Amerika. Hva hun syntes om et demokratisk, folkevalgt system, i motsetning til partidiktaturet i Kina?

Svarene hennes overrasket meg. Hun var mest opptatt av butikkene. Mulighetene til å kjøpe de nyeste merkeklærne. At USA var et land hvor folk valgte sine ledere hadde hun ikke fått med seg. Politikk var hun ikke interessert i, og snakket aldri om slikt med studiekameratene sine.

Lydige studenter

Jeg husker hvor skuffet jeg var. Hvorfor benyttet ikke kinesiske ungdommer seg av muligheten til å få et utvidet syn på hvordan man kan styre et samfunn når de oppholdt seg i verdens mektigste demokrati? Hvordan var det mulig å ikke reflektere over den beinharde politiske kontrollen de levde under i Kina når man kom til et land hvor informasjon og meninger fløt fritt? Hvor lydig overfor sitt eget totalitære system gikk det an å bli?

Enda lydigere, har jeg nå fått vite.

Politisk teknologi

For at ingen skal være i tvil: Kina er et diktatur. Et styresett hvor Kommunistpartiet bestemmer alt det har lyst til å bestemme. Og hvor lederen av partiet, Xi Jinping, som også er landets president, nå har karet til seg nesten like mye makt som despoten Mao Zedong hadde i sin tid.

Mens Mao var avhengig av at naboer og familiemedlemmer sladret på den som ytret seg kritisk om partiet og herskerens allmakt, har Xi tatt teknologien til hjelp.

Både i USA og i andre vestlige land kan myndighetene følge med på egne borgeres gjøren og laden. Det har vi fått vite gjennom avsløringene til Edward Snowden. Men i Kina har man tatt overvåkningen til et helt annet nivå, og bruker den bevisst for å opprettholde kommunistpartiets maktmonopol.

Overvåkning og straff

Ved hjelp av enorm datainnsamling fra mobiltelefoner og andre lyttende mikrofoner, overvåkningskameraer som bruker ansiktsgjenkjenning, pluss alle andre slags elektroniske spor, er myndighetene i ferd med å få oversikt over hvor alle kinesere til enhver tid befinner seg – og hvordan de oppfører seg.

• Les mer: Kina overvåker og rangerer borgerne

Slett oppførsel – som å røyke der det ikke er lov – kan gi mindre "sosial kreditt" og en type mildere straff. Kritiserer man kommunistpartiet kan straffen bli atskillig hardere. Partiet og lederen har til sin rådighet et enormt sikkerhetsapparat, med et budsjett større enn det de militære styrkene får.

Kommunistpartiet søker ut over Kina

Nå har diktator Xi bestemt seg for å søke innflytelse også ut over landets grenser.

I juli i fjor stilte en gruppe kinesiske studenter seg pent opp foran et rødt flagg med gul hammer og sigd i det ene hjørnet – kommunistpartiets symbol. Det overraskende var at bildet ble tatt på et universitet i staten Illinois i USA. Og at anledningen var dannelsen av en particelle. En avdeling av Kinas Kommunistiske Parti – opprettet i frihetens hjemland USA.

Det kinesiske universitetet studentene kom fra hadde pekt ut fire lærere for å være med over til USA. De skulle opprette partigruppen og sørge for «ideologisk veiledning» til studentene. Det amerikanske magasinet Foreign Policy har snakket med en av studentene som var med i particellen. Han forteller at de før avreise ble instruert om alle de ideologiske farene man kunne møte i USA. Og både underveis og etter hjemkomst til Kina måtte alle avgi rapporter om sine medstudenter. Om disse hadde kritiske tanker til kommunistpartiet eller andre undergravende synspunkter.

«Fremmer partiet»- over hele verden

Partiformann Xi Jinping er fullstendig klar over at unge kinesere både hjemme og ute kan besudles av frihetlige tanker de måtte få ved å lese om eller oppholde seg i vestlige demokratier. Hjemme har man derfor strammet inn, med sterkere ideologisk kontroll og økt vekt på «patriotisk» utdanning.

De kinesiske studentene i utlandet har fått direktiver om å opprette parti-celler som skal «fremme partiet og (de kinesiske) myndighetenes politikk».

University of Illinois er bare ett av flere amerikanske læresteder som har fått kinesiske partilag. De finnes også i New York, California, Ohio, West Virginia, Connecticut og Nord-Dakota.

Og også på universiteter i andre land: Canada, Mexico, Chile, Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Portugal, Hellas, Nederland, Australia, Sør-Korea og Thailand.

Militær teknologi og bedriftshemmeligheter

Spesielt interessant er et kinesisk universitet knyttet til hæren. De har sendt mange studenter for å lære i utlandet, og har etablert hele åtte parti-celler på universiteter i andre land. At slike parti-avdelinger kan få instrukser om å skaffe til veie kunnskap om ny, og kanskje hemmelig militær teknologi burde ikke komme som noen overraskelse på vertslandene.

I utenlandske bedrifter som etablerer seg i Kina opprettes det også parti-celler med medlemmer fra de kinesiske ansatte. Nå forlanger myndighetene at disse parti-avdelingene får direkte tilgang til styrerommene, og dermed innsyn i teknologiske og økonomiske bedriftshemmeligheter.

Norsk naivitet

Under mine fire år som korrespondent i Beijing møtte jeg det kinesiske overvåkningsapparatet hver eneste dag. Intervjuobjekter som var kritiske til myndighetene ble trakassert og i verste fall arrestert. En økonomiprofessor som støttet fredsprisvinner Liu Xiaobo klarte heldigvis å komme seg unna – til USA.

Samtidig opplevde jeg en utrolig naivitet både fra enkelte norske næringslivsledere og akademikere som kom på besøk. De hadde slett ikke sett for seg at de skulle bli avlyttet og spionert på – til og med inne på deres egne hotellværelser.

Ingen akademisk frihet

På grunn av fredsprisen var Norge den gang et ikke-land for Kina. Nå, etter at norske myndigheter bøyde nakken for diktaturet, ser det ut til at naiviteten fortsetter.

En gruppe norske studenter var nylig med i en større akademisk delegasjon til Kina. De skulle snakke om akademisk frihet på den såkalte "Education Day" i Beijing. Da dagen opprant var punktet ganske enkelt fjernet av kineserne. De norske studentene var rasende, mens den norske delegasjonsledelsen unnskyldte det hele:

-Når kineserne ikke kunne finne noen studenter som kunne fylle samme rolle, så var det slik det måtte bli, sa avdelingsdirektør Else Kathrine Nesmoen i Senter for Internasjonalisering av undervisning til NTB.

Selvsagt klarte ikke kineserne å finne noen studenter som kunne snakke om dette. Akademisk frihet finnes ikke i Kina. For kommunistpartiet vil det være en trussel mot deres maktmonopol.

Sårbart mobilnettverk

Norsk naivitet overfor diktaturet Kina strekker seg langt inn i vårt eget land.

Det kinesiske mobiltelefoni-selskapet Huawei er bannlyst i USA. Man frykter at utstyr fra kineserne kan inneholde skjulte koder som kan aktiveres fra Kina for å drive avlytting av mobilnettverket eller i verste fall slå det av dersom Kina og USA kommer i konflikt.

I Norge har Huawei levert svært mye av utstyret til det norske mobilnettverket – noe som gjør enkelte norske sikkerhetsmyndigheter svært nervøse. Settes Huawei-utstyret ut av spill, har vi ikke lenger noe mobilnettverk i Norge.

Ytringsfrihet i Trump-land

I disse dager sies det mye stygt om USA. Særlig når den ene bisarre Trump-nyheten etter den andre slippes ut fra Det hvite hus. Mens Kina i stadig større grad framstilles som Den hvite ridder i verdenspolitikken, både innenfor klima og handel. Selv om kineserne bygger ut kullfyrte kraftverk i rekordtempo. Og fortsetter sine tyverier av både intellektuell eiendom og teknologi fra andre land – særlig USA. Derfor får da også president Trump støtte for sin kritikk av Kina.

Når jeg sitter her i Trump-landets hovedstad og ser hvordan tv-stasjoner og aviser fritt kan kritisere myndighetene, fra nederst til øverst; hvordan komikerne kan gjøre narr av presidenten hver eneste dag; hvordan føderale dommere kan sette presidentens ordre til side – da fryser jeg litt på ryggen når jeg tenker på hvordan dette ville sett ut i Kina.

Hver eneste journalist, komiker eller dommer som hadde kritisert eller parodiert president Xi ville få timer etterpå blitt arrestert og trolig også torturert for å få fram en full tilståelse.

«Harald» lytter på alt

USA er tross alt et fungerende demokrati. Med fri presse og ytringsfrihet. Med uavhengige domstoler og makt til de folkevalgte. Kina er et diktatur. Et partidiktatur som i stadig sterkere grad utvikler seg til et personlig diktatur under Xi Jinping.

Da jeg jobbet i Kina, ble jeg jevnlig innkalt til myndighetene – som åpenbart ikke likte reportasjene mine. Til hvert møte hadde de med seg en tjukk bunke papirer som de bladde i: Dette og dette hadde jeg sagt om kommunistpartiet, det måtte jeg slutte med. Det viste seg at alt jeg hadde skrevet eller sagt til mitt norske NRK-publikum hadde blitt oversatt til kinesisk.

På den kinesiske ambassaden i Oslo satt en ung kineser og oversatte. Jeg hadde faktisk truffet ham på språkuniversitetet i Beijing. Han hadde tatt «Harald» som sitt norske navn. Det paradoksale var at «Harald» hadde lært norsk i Kina med norske lærere og norsk støtte. Nå brukte han sine kunnskaper mot oss.

Her i USA er det ingen myndigheter som spør hva jeg rapporterer om Trump.

• Lytt til en samtale om sensur i Kina – og «Harald» – på P3