- Det pleier å smelle her - ikke der

Jeg hadde aldri trodd at mitt siste korrespondentbrev fra Jerusalem skulle handle om utspekulert ondskap på idylliske Utøya. Men alt er annerledes nå.

Sidsel Wold på israelsk TV2

Jeg forsøkte etter fattig evne på israelsk TV å forklare israelere og palestinere - som er langt mer vant til terror enn oss nordmenn - terrorudåden i Norge.

Foto: NRK

Sidsel Wold
Foto: NRK

Korrespondentbrevet er postlagt i Jerusalem.

Egentlig skulle dette brevet handle om hvor avslappende det blir å komme hjem til andedammen der alle endene svømmer rundt i rolig vann og kvekker fornøyd.

Om hvor deilig det skulle bli å slutte å skvette hver gang jeg hører et skarpt smell eller drønn. Og om hvor godt det er å slippe mistenksomheten, når alle er på vakt overfor alt og alle hele tiden.

Hør brevet i lyd:

«For et paradis»

10. mars i år fikk jeg en mail fra AUFs internasjonale sekretær Ida Spjelkavik, der det sto:

«AUF ønsker å løfte Midtøsten på årets sommerleir på Utøya (20-24.juli). Se derfor vedlagt invitasjon fra vår leder.»

Jeg syntes dette var veldig stas, og fikk lov av NRK til å delta. Å kunne snakke til - og med - engasjert ungdom, flere av dem kommende topp-politikere, er et privilegium. Utenriksminister Jonas Gahr Støre skulle også delta i panelet. Den tredje var Kirsten Belck-Olsen som har bodd i Gaza i fem år, for Norsk Folkehjelp.

Så uken før jeg skulle bryte opp for godt fra Jerusalem, tok jeg turen hjem for å være innleder på Utøya.

Torsdag 21. juli kjørte Kirsten og jeg mot Tyrifjorden på stille sommerveier. Selv om jeg har vært på Utøya tre ganger tidligere som reporter, var det vanskelig å finne den bittelille veien som går ned til båten.

Men da vi hadde funnet både den og parkeringsplass, gikk vi på Utøya-fergen «Thorbjørn» sammen med forventningsfulle AUF'ere. På øya ble vi møtt av nestleder Åsmund Aukrust som viste oss rundt.

Kirsten og jeg gav oss over.

- For et paradis! sa vi hele tiden og sukket henført.

Fjorden, de grønne trærne og alle de sommerbrune blide menneskene på denne vakre julidagen: Flottere sted kunne vi ikke kommet til.

Og kontrasten til konfliktfylte og traumatiserte Gaza og Jerusalem kunne ikke bli større.

AUF-lederen inviterte oss på kaffe og mat for å snakke om opplegget. Den solbrune Eskil Pedersen så så fresh ut, han var topp fornøyd med både været og tilværelsen.

Vi satte oss i rommet som jeg så var kontoret til «Mor Utøya», Monica Elisabeth Bøsei, som var travelt opptatt med tusen gjøremål mens vi drakk kaffe.

Terror i Jerusalem - ikke her

På Utøya er alle på fornavn. Så først snakket Jonas. Eskil introduserte meg:

Sidsel Wold på AUFs sommerleir på Utøya

- Vi her har aldri følt terror på kroppen her i Norge, sa jeg. Det var dagen før!

Foto: NRK

- Når det er bråk og uro noe sted ser og hører vi Sidsel. Men nå er hun her i adskillig roligere omgivelser.

Jeg snakket en del om utviklingen i Israel under Netanyahu og Liberman, som jeg - i likhet med titusenvis av israelere - synes er deprimerende.

Jonas minnet om at når israelerne opplever rakettangrep og terror, ja så gjør det noe med dem.

- De formes av det, og det må vi prøve å forstå, mente han.

Jeg var enig, og la til at her i Norge har vi aldri følt terror eller frykt på kroppen.

- Vi her oppe i nord svømmer rundt i en stor bolle med vaniljesaus, sa jeg.

Jeg hadde tenkt å legge til at da jeg bodde i Jerusalem under den siste intifadaen, var jeg tvunget til å ta israelske busser et par ganger. Hver gang holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn av redsel.

Det var uutholdelig å sitte på en buss, vel vitende om at muligheten for at en av passasjerene ville sprenge bussen til himmels var der.

Å gå på en buss for åtte år siden i Jerusalem, var som å delta i russisk rullett.

Men jeg nevnte ikke dette. Det virket litt for melodramatisk på et så fredelig sted, tenkte jeg.

Debattpanel på Utøya

Der satt vi, i solskinnet, og debatterte den farlige verden der ute: Eskil Pedersen, Kirsten Belck-Olsen, meg selv og Jonas Gahr Støre.

Foto: NRK

Smalt som i Beirut

Etterpå ruslet vi rundt, så på at Jonas gav penger til en aksjon for sultkatastrofen i Somalia som et AUF-lag hadde startet, og han snakket med de utenlandske gjestene, blant dem to unge kvinner fra Georgia.

Etter lunsjen skiftet Jonas til fotballdrakt og gikk på banen med beskjed fra sin stab om å ikke takle de kommende politiske stjernene for hardt.

Dagen etter i Oslo, mens jeg hørte Cato Schiøtz snakke varmt om økologisk jordbruk på P2, hørte jeg et drønn. Lite visste jeg at det var flere tonn med kunstgjødsel som sprengte regjeringskontorene i lufta.

Mens jeg la inn bildene mine fra Utøya på Facebook, så jeg noen underlige bilder fra sentrum på www.nrk.no.

Regjeringskvartalet så ut som Beirut etter en bilbombe.

Mens jeg forsøkte å finne ut hva slags spøk dette var, fikk jeg mail om skyting på Utøya.

Dette må også være feil, tenkte jeg. For våre norske hjerner er ikke skrudd sammen til å forestille oss muligheten av slik terror og ondskap i Norge. Vi kan ikke ta det inn.

Jeg tenkte at det kanskje var et skuespill, lik Orson Wells radiodrama «War of the Worlds» i 1938, om at USA ble invadert av «aliens» fra rommet. Wells skremte vettet av radiolyttere som trodde det var sant.

Roser i stedet for hevn

Før jeg dro tilbake til Jerusalem lørdag 23. juli, måtte jeg ned i sentrum for å sjekke at det var sant.

Da jeg gikk inn i studioet til Israels TV2 for å snakke om massakren, så jeg den digre studioveggen jeg skulle sitte foran: Et enormt bilde av den kristne norske terroristen og et av Utøya. Uvirkelig var det.

På Al Jazeera, BBC, CNN, og Sky sto kolleger jeg har truffet i Jemen, Benghazi og Gaza og rapporterte fra Oslo.

Jeg fulgte dekningen time for time fra Jerusalem. Jeg var stolt over mine landsmenn som møtte den norske terroristen med roser i stedet for med knyttede never.

I Midtøsten er politikernes regel hevn og gjengjeldelse, for å komme folkets hat og raseri i møte. Hjemme i Norge gikk folket motsatt vei. Et stort flertall er fremdeles imot dødsstraff.

Kanskje israelere mener vi er naive «softies» som ikke skjønner verdens realiteter. Arabere mener kanskje vi er for veike som ikke allerede har henrettet massemorderen.

Men at roser seirer over hevnlyst må da være et sunnhetstegn.

I landesorg nesten alene

Å være i landsorg alene, langt hjemme ifra, er veldig trist. Jeg ville så gjerne snakke med noen, der jeg bodde på The American Colony Hotel.

Da jeg så Munther Fahmi, hotellets kjente bokhandler med utallige norske venner, løp jeg gråtende mot ham.

Jeg måtte ha en klem fra noen. Måtte gråte med noen.

Han var også rystet og satte sitt lille norske flagg i butikken på halv stang.

Deretter lukket han bokhandelen, med beskjed om at den var stengt i en time i solidaritet med det norske folk.

Munther Fahmi

Bokhandleren Munther Fahmi stengte sin bokhandel i sorg og medfølelse.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Vi var 10, nordmenn og palestinere, som stod samlet til ett minutts stillhet på Norges ambassade til de palestinske områdene.

To av diplomatene var på oppdrag i Ramallah da, med en besøkende nordmann.

En av dem fortalte at de tre sto i Ramallah i ett minutts stillhet. En rørende scene som jeg ser for meg. Tre dresskledde nordmenn som står stille i sorg mens Ramallah-trafikken haster forbi.

Sorgen dreper andres lidelse

Lokale venner prøvde å trøste, som min palestinske venninne Faiza.

- Du må ikke være så trist, sa hun.

Jeg så uforstående på henne.

- Det var ikke i dine hender. Det var bestemt at de skulle dø.

- Hva mener du med det?

- Gud hadde bestemt seg for å ta dem til seg den fredagen. Det var deres skjebne, sa Faiza.

- Men slik fungerer det ikke hos oss, sa jeg irritert.

- De døde fordi en skrudd ond mann først lokket dem til seg og drepte dem med kaldt blod. Det kan vi hverken slå oss til ro med eller forstå, sa jeg.

Siden det ikke var mye trøst hos Faiza gikk jeg, men tenkte: Er det lettere for palestinere å avfinne seg med at deres kjære rives bort, fordi de mener at Allah har bestemt det? Er det en måte å lindre smerten på?

Jeg skulle til Gaza for å ta farvel med folk. Men i min egen sorg hadde jeg ikke overskudd. Jeg orket ikke høre palestinerne fortelle om det tunge livet i Gaza. Ikke nå.

Et av problemene her er at israelere og palestinere ikke ser eller vil forstå den andres lidelse.

Hadde israelerne anerkjent og tatt innover seg palestinernes «nakba», katastrofe, og palestinerne lært mer om traumet og angsten etter holocaust hadde folkene kommet et langt skritt videre mener nå jeg.

Men nå fikk jeg plutselig en ny innsikt i menneskesinnet. Når du er så fylt av sorg, ja så orker du ikke ta innover deg andres lidelser.

Tenk før stempelet kommer

De AUF'erne jeg snakket med og ble litt kjent med på Utøya overlevde. Alle foreldrene jeg kjenner med barn på sommerleiren, fikk sine hjem.

Men Monica kom ikke hjem. Heller ikke Tamta, gjesten fra søsterpartiet i Georgia.

Av alt det gode som er sagt etter terroren, har jeg festet meg ved Fabian Stang. I moskeen i Urtegata sa Oslos ordfører: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område. Men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det».

En solid tankevekker for alle oss som ble litt reddere for muslimske arabere etter 11. september.

Etter mine år i Midtøsten, vet jeg hvor fortvilet arabiske muslimer er over å bli identifisert med Al Qaida's ideer og Osama Bin Laden.

Som om den arabiske verden nå skulle bli mer redd for nordmenn nå, etter at en kristenekstremist har detonert sitt hat, og gjort sin ideologi kjent.

Måtte denne uhyrlige ondskapen utført av en av oss, resultere i at vi tenker oss om før vi fordømmer og stempler andre kollektivt.

2011 er året da nordmenn født etter krigen opplever sin mørkeste vinter. Dette er året da millioner av arabere opplever en håpefull vår.

Måtte vi alle få en bedre fremtid sammen, og i våre hjemland.

SISTE NYTT

Siste nytt