Brev til en arabisk søster

Jeg kan være din venn, men jeg kan ikke redde deg, arabiske søster. Jeg ser ditt innstengte liv, men jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg har ingen løsninger å tilby.

Øyne

- Dine øyne glitrer ikke mer. Lyset er sloknet.

Foto: ALI JAREKJI / Reuters
Sidsel Wold
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Jerusalem.

Hør brevet som lyd:

Kjære Faizah,

Dette brevet skriver jeg til deg, min vingeklippede arabiske søster.

Hver gang vi er sammen har jeg lyst til å rope ut i sinne, når jeg ser hvor ulykkelig du er.

For du er blitt en fange i ditt eget hjem, sperret inne av ditt folks kultur og æresbegreper.

Husker du den første gangen vi traff hverandre?
Du hadde på deg trange olabukser og en liten t-skjorte oventil.
Det mørke håret ditt hang nedover skuldrene. Du smilte og lo.
Du hadde en hemmelighet. Du var forelsket i en kjekk ung mann.
Husker du så lykkelig men spent du var, før du skulle gifte deg?

Du var bare 21 år da, og valgene var store.
Hva slags kjole skulle du ha på deg?
Hva slags gull skulle du velge deg som medgift?

På den store dagen kom jeg for å se på deg.
Du satt der som en porselensdukke etter timer i skjønnhetssalong.
Håret ditt var dekket med gullstøv og små hvite blomster.
Eventyrkjolen var lag på lag med tyll.
Og din utkårede kom ridende på en hvit hest!
Vi - alle venninnene dine - danset rundt deg i tur og orden.
Så satt du på gullstolen i byllupshallen.
Din selvvalgte prins satt ved din side, men ikke så lenge.
Han måtte feire bryllupet sammen med mennene i hallen ved siden av,
for her var kvinner og menn adskilt.

Men hva var det med deg den dagen?
Du så ikke så glad og lykkelig ut. Du så bekymret ut.
Var det bryllupsnatten du fryktet?
Var du redd for å flytte fra foreldrene dine til svigermors hus?

Fra bryllupsreisen sende du meg en sms:
«Wallahi, I am so happy, Ilhamdulillah, jeg visste ikke at det gikk an å være så lykkelig.»

Men fra da av senket mørket seg.

Svigerfamilien krevde at du gikk med stram hijab og lang jilbab-kappe.
Trange bukser ble forbudt utenfor hjemmet ditt, som nå var leiligheten over svigermor.
Jeg minnes hvor sjenert du var første dag i hijab.
Men du tilpasset deg hele tiden.

Men husker du hvordan jeg maste på deg for at du skulle kreve å få studere?
Du ville jo ha utannelse. Da kunne du forsørge deg selv om ting skulle gå galt.

Han mente du kunne ta utdannelse senere.
Men når da? Etter at du hadde levert det som krevdes?
Ett barn, helst en sønn.

Men du holdt igjen.

For du ville at dere to nygifte skulle bruke mer tid på å bli kjent.
For dere hadde jo aldri vært ordentlige kjærester før bryllupet, siden det ville ha kastet skam over hele slekten.

I konservative arabiske samfunn er ære og tradisjon viktigere enn kjærlighet. Noe som er vanskelig å forstå for oss fra Vesten. For hos oss er det motsatt.

Månedene etter bryllupet fikk du ikke fred for kvinnene i familien.
Hvorfor får du menstruasjonen - er det noe galt fatt?
Vi må ta deg til lege om du ikke snart blir gravid, sa mor og svigermor i kor.

Kjære arabiske søster, du hadde aldri noe valg.

Du ville noe mer for deg selv, men ble tvunget til å føre slekten videre allerede som 23-åring.
Jeg ble med deg til moskeen da du ba til Allah om at den førstefødte ble en gutt. Heldigvis for deg fikk du flere gutter.

Hva skjedde med prinsen din?
Han var sjelden hjemme.
Derimot var svigermor en hyppigere gjest.
Hun kontrollerer deg nå.

Er livet bare dette? spør du.
Skal jeg bare sitte her hjemme år etter år?
Er jeg til bare for å føde barn og lage mat ?
For han gir sine foreldre og søsken langt mer oppmerksomhet og penger enn det jeg får, sukker du.

Plutselig en dag fortalte du at han skulle i fengsel.
Ikke for noen stor forbrytelse, men likevel bak murene.
Hvordan skal det gå med oss nå, spurte du fortvilet.
Jeg har ingen jobb, ingen penger, ingen inntekt, jeg blir totalt avhengig av familien.

Du burde se på dette som en sjanse, sa jeg.
Kan du ikke bruke tiden på å skaffe deg sertifikat?
Da kan du være din egen herre, og kjøre selv for å besøke din egen familie når du vil puste i annen luft.
Jeg kan prøve å hjelpe deg - for dere har jo en ny bil? sa jeg.
Men nei, mannen din hadde solgt bilen, byttet den i en liten bruktbil som han gav til søsteren sin.
For hun hadde fått ta sertifikat.

Du ser hvor fri jeg er, jeg reiser overalt, jobber ute, kjører bil, snakker med hvem jeg vil. Jeg tar til og med en kaffe eller noe så syndig og forbudt som et glass vin med menn jeg ikke er i familie med.

Mens jeg er fri og selvstendig snører nettet seg sammen rundt deg.

Nå vil han nekte meg å besøke min egen familie, sa du i dag.
Han hadde ringt deg fra fengselet og sagt du ikke får ta taxi dit, fordi taxisjåføren er en fremmed mann du ikke bør snakke med.
Det er haram, forbudt.

Men kan du ikke bare kreve å ta lappen, da? sa jeg.
Nei, han sier at om jeg skal få lære å kjøre, så må jeg føde et nytt barn.
Men dette er jo ren utpressing, utbrøt jeg opprørt .
Si til ham at du kan bli gravid, etter at du har fått lappen.
Først lappen, så ett barn til.

Forrige måned fikk han tre dagers permisjon fra fengselet.
Du prøvde å gjøre det beste ut av det, laget god mat, pyntet i huset og tente stearinlys.
Men besøket fikk en bitter smak.
Du måtte finne seg i at han prioriterte sin egen familie hele tiden.
Svigermor krevde å ha ham hos seg.
Svigerfamilien ba deg komme ned i første etasje med din mat.
Er dette det du tilbyr ham? sa svigerinnene til deg da de så kyllingretten.

Jeg forstår ikke hvorfor dere arabiske kvinner er så slemme mot hverandre?
Er det fordi svigermor ble dårlig behandlet av sin svigermor, at hun er så ekkel mot deg? spurte jeg.
Ja, hennes svigermor likte ikke henne. Hennes svigerforeldre - fra en gammel fin familie - mente at hun ikke var bra nok fordi hun er flyktning.
Og så skal du få unngjelde for det nå?

Jeg er helt oppgitt over den totale mangelen på solidaritet palestinere - og arabere flest - imellom.

Jeg er som en levende død, i en alder av 26 år, sier du ofte.

Kjære arabiske søster.
Jeg ser ditt innstengte liv og din sorg, men jeg kan ikke gjøre noe for deg.
En vestlig kvinne kan ikke kjempe mot arabisk kultur og æreskodeks.
Jeg har forsøkt, og gitt opp.

Husker du i sommer da jeg inviterte deg og barna for å bade?
På Hotel Intercontinental i Jeriko er det flotte basseng, og der er det bare er arabere.
Du kunne kjøpt burkini, badedrakten med hijab som dekker hele kroppen.
Der ser du jenter med bikini som røyker vannpipe side om side med dem i hijab-badedrakt.
Barna dine trenger sånn å komme seg ut og ha det litt gøy.

Jeg insisterte - helg etter helg.

Jeg må spørre ham, sa du hver gang.
Hvorfor må du spørre ham? sa jeg oppbrakt.
Han sitter selvforskyldt i fengsel!
Du er overlatt til deg selv med guttene!
Hvorfor skal han diktere livet ditt fra fengselet?
La oss dra og bade!
Du trenger ikke fortelle noen om dette.
Og du er jo desperat etter å komme deg ut av huset.

Du ville, men turde ikke.
Svigermor kom til å se at du og barna gikk ut med store vesker, og så sladre til ham.

Har du bedt om lov til å bade i Jeriko nå, spurte jeg likevel igjen, da gradestokken viste 38 varmegrader.
Han sier at vi ikke får lov, sa du nedslått og kuet.
Han vil ikke at vi skal ha det gøy uten ham.
Neivel! Så dere skal ikke ha det gøy på tre år?
Er det det beste for barna?

Sint og opprørt gav jeg opp badeprosjektet, slik jeg har gitt opp så mange andre forslag.

Hvor innestengt du er, oppdaget jeg en gang for to år siden da vi gikk på en cafe på Salahedin-gaten.
Vi drakk cappucino.
Noe som for meg er den mest selvfølgelige ting å gjøre.
Men ikke for deg.
Du sa du skulle leve på den opplevelsen i flere måneder.

Når vi treffes, er det alltid i din leilighet, der alle vinduene er dekket til med persienner og gardiner.
Det er som om du vil leve i mørket, som om du ikke vil at dagslyset og verden utenfor skal komme inn.

I underetasjen bor hun som kveler livsgnisten din.
Som kritiserer deg for alt.
Du fortalte meg en gang at hun ikke var fornøyd med utseendet ditt.
Du hadde for tynne lepper, mente hun.

Livet mitt er ferdig. Livet mitt er så trist.
Dagene bare forsvinner i ingenting, sier du.
Dine øyene er sluknet, og glitrer ikke mer.

Hva har jeg gjort feil?
Hvorfor liker de meg ikke? spurte du gråtkvalt mens tårene trillet nedover kinnene sist jeg var hos deg.
Du har ikke gjort noe galt, sa jeg gråtende mens jeg strøk deg over håret.

Du gjorde slik han ville.
Du fødte ham sønner og er hjemme for å oppdra dem.

Jeg kan være din venn, men jeg kan ikke redde deg, arabiske søster.
Jeg har ingen løsninger å tilby.

Skal du redde deg selv må du bryte ut.
Men hvor skal du gå?
Familie, tradisjoner, ære og slektstreet er langt viktigere enn disse nymotens ting som lykke og selvstendighet.

Men du er slett ikke alene, kjære Faiza.

Det finnes hundretusener, om ikke millioner av kvinner, som har det akkurat som deg. Men det er en mager trøst for isolerte søstre.

Faiza, likevel - jeg kommer til å ringe deg igjen til helgen og spørre om du og barne vil være med å bade i Jeriko.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt