Italias mange hodepiner

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Roma.

Vi sto utenfor den store, jernbeslåtte porten. En fotograf, hans assistent, en tolk og jeg.

På callingen var det ikke noe svar. Vi ventet. Vi ringte på igjen. Vi ventet litt til. Så fisket tolken opp mobilen og ringte.

– Oh my God! Du vil aldri tro det, sa hun og gjorde store øyne.

Landets urokråke

Historien starter litt tidligere. Og den handler egentlig om Italia. Fargerike, fantastiske, gåtefulle og strevsomme Italia. Italia hvor ingenting går som det skal, men hvor det meste ordner seg til slutt.

Det var jul og Roma glitret i vintersol. På selveste lille julaften var jeg som NRK-korrespondent blitt velsignet med et eksklusivt intervju med mannen som hele nasjonen snakket om: Beppe Grillo, komiker og skuespiller, nå blogger og aktivist som hadde rammet Italia med et politisk jordskjelv.

Grillo var Italias «enfant terrible». Sparket ut av fjernsynet på 1980-tallet etter en kometkarriere som komiker da han med flengende sarkasme vitset om korrupsjonsanklager mot statsministerens parti.

Siden lot Grillo sinnet mot en skandalebefengt politikerkaste få utløp i bloggen sin. Og den vokste til å bli en landsomfattende protestbevegelse.

Nå, rett før valget, var den blitt ett av landets største partier, og det uten egentlig å være noe ordentlig parti.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Skjærene i sjøen

Nå skulle altså jeg på eksklusiv hjemme-hos-reportasje i Grillos residens i Genova, nord i Italia.

For å spare hver mulige lisenskrone, hadde jeg booket jeg en italiensk fotograf på plass i Genova i stedet for å ta med meg min faste kameramann fra Brussel.

Og akkurat nå snakket jeg med italieneren på telefonen. Han var på ingen måte i Genova.

– Vi tar samme fly som deg fra Roma, sa han.

– Vi? spurte jeg.

– Jeg og assisten min. Vi jobber alltid i team.

Ingen av dem kunne egentlig håndtere et kamera. Likevel mente de begge at prisen måtte bli det dobbelte av det som var avtalt på forhånd.

Så sto vi der da til slutt: Fotografen, assistenten, tolken og jeg, foran porten til Beppe Grillos enorme villa i åskammen av den vesle byen Nervi utenfor Genova, med Middelhavet glitrende under oss.

Kasser med utstyr sto stablet på bakken. Og der ble vi stående og vente. Da fisket tolken til slutt opp mobilen, ringte til Grillo og utbrøt: Han er ikke her!

– Hva mener du: er ikke her? sa jeg, mens hjertet begynte å banke fortere.

– Han er ikke her! Han er i Sør-Italia, i Bari. Programmet hans ble endret, og han har glemt å gi oss beskjed.

Ingen Grillo – ingen regjering

– Ai, Beppe Grillo! utbrøt en italiener jeg kom i prat med på en restaurant samme kveld.

– Nei, han er komplett useriøs! Ikke til å stole på, sa italieneren og ristet på hodet.

– Du har kanskje et poeng, svarte jeg.

Likevel, overfor NRK holdt Beppe Grillo sitt ord.

Forlegen lovet han bot og bedring og tilbød oss å komme på selveste julaften om vi så ville.

Et par dager senere fløy vi igjen opp til Genova og banket på den store jernporten i åskammen. Denne gangen åpnet Beppe Grillo. Energitornadoen Grillo med en såte av grått hår, to gnistrende øyne og en tirade av visjoner om et nytt og bedre i Italia.

– Vincere! Vincere! Vinne, for en drøm! sa han, mens latteren trillet.

Og det var nettopp det Beppe Grillo gjorde. Noen uker senere vant han 25 prosent av stemmene i valget og ble jokeren i et fastlåst parlament.

Ingen av partiene fikk flertall. Uten støtte fra Grillo – ingen regjering. Og Grillo vil ikke samarbeide med noen. Han vil ha en ny tid.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

– Hvit! Den er hvit! Hvit! Hvit!

Denne uken har både ny og gammel tid røsket i den evige byen Roma.

Fredag ble det nye parlamentet satt for første gang. Og mens Grillos unge radikale disipler inntok parlamentet, inntok en gammel mann fra en annen kant av verden Italias mest tradisjonstunge institusjon – nemlig Vatikanet, setet for katolikkenes øverste leder, paven.

Vatikanet med sin pomp og prakt og tusenår lange ritualer. Vatikanet med sitt hemmelighold, sin bitre interne maktkamp, korrupte styringskultur og med alvorlige anklager om å dekke over overgrep mot barn begått av katolske prester.

Og selv om pavens jobb i stor grad er å bevare, ikke fornye, forvalte og ikke forandre, så mener selv mange katolikker at pavestolen er kommet i utakt med sin tid. Også her, som i politikken, har kravet om reformer vokst i takt med misnøyen over skandalebefengte kirkeledere.

Da den hvite røyken plutselig veltet ut fra det sixtinske kapell onsdag denne uken, selve tegnet på at en pave var valgt, sto jeg midt på Petersplassen.

Jeg ventet på min tur til å gå direkte i Dagsrevyen. Den kvinnelige tv-reporteren som var i gang rett foran meg, begynte plutselig å skrike:

– Bianco, es bianco! Bianco! Bianco! Hvit! Den er hvit! Hvit! Hvit!

Hun hylte inn i kamera.

Det gikk et sus over Petersplassen, så begynte klokkene å kime. Stemningen var elektrisk. Titusenvis av mennesker ropte opp mot balkongen i Peterskirken.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Et pavelig «buona sera»

Da pavens navn ble annonsert oppsto først full forvirring. Ingen hadde egentlig hørt om denne mannen –- Jorge Bergoglio.

Overalt snudde man seg, så på hverandre og spurte: Hvem er det?

Vi fikk vite at han var argentiner og erkebiskop. En mann fra den nye verden, kanskje med bud om en ny æra.

Da paven kom på balkongen, skjedde det noe rart. Han ble stående en liten stund og vinke til folkemengden. Han var kledd i hvitt, og da han åpnet munnen var det med et mildt «buona sera» – god kveld.

Lyden av denne jordnære, rolige stemmen, fikk det til å rykke i en mann som sto ved siden av meg. Han gråt, mens paven ba om folkets velsignelse.

Det kunne virke som hele Roma hadde latt seg sjarmere. Overalt gikk praten om den nye pavens varme vesen, hans jordnærhet, at han tok bussen til jobben og bodde i en enkel leilighet i Buenos Aires.

Min belgiske fotograf Bert, fra det katolske Flandern, lot seg ikke imponere.

– Alt dette snakket om at han SER jordnær ut og at han har SAGT «god kveld». Hvorfor bry seg om det? Hvorfor snakker ingen om sakens kjerne? Hva med reformene? Hva med korrupsjonen? Hva med overgrepsskandalene?

– Kan han gjøre noe med det eller ikke? spurte Bert retorisk og etterlot ingen tvil om hva han mente var svaret.

Ny pave, ingen regjering

Vi satt i en taxi på vei fra Vatikanet. Fra høyttalerne dundret punkrock med et gammelt album av rockestjernen Vasco Rossi. Bak rattet satt en fyldig dame med svart hår, svarte klær, svart kraftig øyensminke og knallrøde negler. Hun nynnet med på sangen «Sterke følelser».

– Det spiller ingen rolle om livet er kort, vi ønsker å nyte, sang hun.

Jeg spurte litt fåfengt hva hun mente om den nye paven?

– En nydelig mann, svarte hun, mens gitarriffene ljomet i bakgrunnen.

– Så jordnær, så ydmyk. Også halvt italiensk, da! Det var viktig, sa hun.

Selv for en rocka taxisjåfør var kirken viktig. Hun var troende og kirkegjenger. Behovet for reformer, var hun ikke så opptatt av. Det viktigste var at de nå så ut til å ha fått en varm pave, en som vil være nær folket.

Og med den nye paven har Roma fått en av sine påler på plass igjen. Men vindskjevt står byen likevel, uten noen regjering og uten styring. Men med bevegelsen til Beppe Grillo klar til å innta regjeringskontorene om de får sjansen.