Hopp til innhold

Fryktet vi skulle bli bombet med kjemiske og biologiske våpen

For ti år siden satt jeg i Kuwait by og ventet på invasjonen av Irak, det jeg husker best fra den tiden var alle flyalarmene og en britisk løgn.

Jan Espen Kruse og fotograf Bengt Kristiansen i Irak i 2003.

Sammen med fotograf Bengt Kristiansen reiste Jan Espen Kruse til Irak like før invasjonen i 2003.

Foto: NRK

Flyalarmene gikk flere ganger hver natt, men det var ikke fly de varslet, det var raketter på vei fra Irak til Kuwaits hovedstad.

Fryktet masseødeleggelsesvåpen

Jeg ble sendt til Kuwait sammen med fotograf Bengt Kristiansen for å følge med på den vestlige styrkeoppbyggingen der, og for å være klar til å rapportere når invasjonen ble satt i gang.

I ukene før angrepet trodde alle at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og hver gang alarmen gikk, fryktet vi at rakettene kunne inneholde kjemiske eller biologiske våpen.

Så hver gang jeg hoppet ut av hotellsenga, kledde jeg raskt på meg og tok gassmaska og beskyttelsesdrakta under armen på veien ned til tilfluktsrommet i kjelleren.

Særlig til å begynne med var det virkelig nervepirrende å sitte der og vente.

For kjemiske og biologiske våpen kan ha en forferdelig virkning. Og maske og drakt gir ganske begrenset beskyttelse.

Men etter hvert som ukene gikk uten at noe katastrofalt skjedde, ble det litt lettere.
De fleste sluttet å løpe ned i tilfluktsrommet, og nøyde seg med å gå ut i korridoren, midt i bygningen.

Danset og sang i gatene, men hvorfor?

Et par dager etter at invasjonen hadde startet, fikk vi bli med britiske militære inn i Irak.

I den første landsbyen vi kom til, ble vi møtt av irakiske menn som danset og sang.

En britisk offiser sa det var slik de utenlandske styrkene ble ønsket velkommen av entusiastiske irakere som takket for at de endelig ble fri fra Saddam Husseins diktatur.

En annen journalist hadde med seg sin egen tolk som jeg fikk låne noen minutter.

Jeg ville gjerne vite ordrett hva mennene sang, og det viste seg å ikke stemme helt med det den britiske offiseren hadde sagt.

De irakiske mennene sang nemlig følgende taktfast: «Lenge leve Saddam Hussein, vår sanne leder!»

Jeg var mentalt forberedt på at amerikanerne ville prakke sin klamme propaganda på oss journalister, men at britene ville gjøre det samme, det kom som et lite sjokk på meg.

Og det som har skjedd i Irak de 10 årene siden invasjonen startet, har vel vist at det var all grunn til å stille koalisjonspartnerne mange kritiske spørsmål.

Sekteriske vold

I dag 10 år etter er landet mer eller mindre delt og den sekteriske volden er et stort problem. Hardest gikk det for seg i 2006–2007. Den gangen klarte USA å hindre full borgerkrig ved å overtale og betale sunnigrupper for å vende seg mot Al Qaida, samtidig som de økte antallet soldater på bakken.

Men konflikten mellom folkegruppene har igjen blusset opp, selv om volden ikke er på samme nivå som da. I nord krangler kurderne med regjeringen om selvstyre og fordeling av oljeinntekter. Sunnimuslimene føler seg marginalisert og forfulgt av den sjiadominerte regjeringen og har ofte stilt seg utenfor politikken.

Det er få irakere som savner Saddam i dag, men statsminister Nouri al-Maliki er i ferd med å samle mye makt på få hender.

Irak er i dag i praksis delt i tre mellom det kurdiske nord, det sjiamuslimske sør og det kaotiske, sunnidominerte sentrum, og sønderbombede Bagdad er ti år etter det USA-ledede felttoget trolig verdens farligste by.

SISTE NYTT

Siste nytt