Internasjonal avmakt hjelper ikke

President Obama utstedte et dekret om tiltak mot Gaddafi og hans sønner og FNs sikkerhetsråd, og de fortsetter diskusjonen om straffetiltak i dag.

Det var et helt spesielt møte i FNs sikkerhetsråd i går kveld. Libyas FN-ambassadør holdt en følelsesladet tale, der han sammenlignet sin egen leder med både Hitler, Stalin og Pol Pot – og oppfordret verden til å innføre straffetiltak.

Abdurrahman Mohamed Shalgham er barndomsvenn av oberst Gaddafi, men nok var nok. Bak ham satt nestlederen i Libyas FN-delegasjon med tårer i øynene.

Etter møtet kom flere av Sikkerhetsrådets medlemmer bort for å omfavne ambassadøren. FNs generalsekretær, Ban Ki Mon, var også klar i sin appell om å gjøre noe nå, men som den forsiktige mannen han er, lot han være å peke på hva slags straffetiltak forsamlingen burde diskutere.

Hadde bestemt seg

Det var dagen da det internasjonale samfunnet hadde bestemt seg for å reagere i går. EU-landene ble enige om våpenboikott, reiseforbud og frysing av verdier i banker og finansinstitusjoner, men det endelige vedtaket kommer først til uka.

Barack Obama brukte sin presidentmakt til å utstede et dekret om å fryse verdiene for Gaddafi, fire av hans sønner og den libyske sentralbanken i amerikanske institusjoner verden over.

FNs menneskerettighetsråd var enstemmig i sitt krav om at Libya bør suspenderes fra rådet og granskes for forbrytelser mot menneskeheten. Det må 2/3 flertall i Generalforsamlingen til før en suspensjon trer i kraft.

NATOs faste råd, det vil si ambassadørene fra samtlige NATO-land, var også innkalt til krisemøte. Det er i dag temmelig nøyaktig 11 år og 11 måneder siden NATO helt på egen hånd, uten støtte i FNs sikkerhetsråd, startet bombingen av Serbia og Kosovo.

Men det er ingen i rådet som i dag ønsker å kopiere den formen for ”humanitær intervensjon” uten et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd. Det kom ikke noe konkret ut av gårsdagens møte.

Hvilken effekt kan de varslede tiltakene ha?

Det er vanskelig å forestille seg at noen tror det vil få oberst Gaddafi til å snu. Tvert i mot. Dette bekrefter at opposisjonen og Vesten har sammensverget seg mot ham, og det er ingen grunn til å tvile på at han føler seg som helten i sin nasjons skjebnedrama.

I talen til sine tilhengere i Tripoli i går varslet han at våpenlagrene kan bli åpnet, slik at alle kan gjøre sitt for å knuse opprørerne. En stor del av våpnene kommer for øvrig fra europeiske produsenter – bare i fjor solgte EU-land våpen til Libya for et sted mellom en og to milliarder kroner.

Den eneste positive effekten straffetiltakene på kort sikt kan ha, er å få flere av Gaddafis nærmeste til å hoppe av, i beste fall forsøke å stanse ham. Den britiske statsministeren, David Cameron, understreket i går at ”vi følger med”, underforstått, blir det en domstolssak om forbrytelser mot menneskeheten, er det lurt å ha kommet seg over på riktig side i tide.

– Avmektige tilskuere

Ut over effekten på Gaddafis nærmeste vil straffetiltakene ikke ha noen effekt på utfallet av konflikten. Det er ingen mangel på våpen. Gaddafi har neppe noen umiddelbare planer om å reise utenlands eller bruke av sine eller statens reserver i utlandet.

Verdens ledende demokratier er i praksis avmektige tilskuere til den mest omfattende kampen for demokrati i Nord-Afrikas historie. Ungdom i Tunisia, Egypt og Libya har sørget for en i alle fall midlertidig slutt på den stabiliteten som har sikret vestlige investeringer.

Fra et demokrati-perspektiv ville det nå være logisk om Vesten signaliserte til saudiarabisk ungdom at de bør hive seg på bølgen og ta et oppgjør med et av de mest brutale regimene i Midtøsten. Men vil det skje? Neppe, i realpolitikkens verden handler det om å balansere de ulike interessene.