Imamens fortapte sønn i Den røde moské

Hele verdens oppmerksomhet er vendt mot Den røde moské i Islamabad. Dramaet kan ende i et blodbad, og har alt kostet mange menneskeliv.

Til tross for at 1200 mennesker har kommet seg uskadd ut av moskeen, kan opptil hundre kvinner og barn fortsatt være der inne.

Imam-brødrene Ghazi og deres far har i flere tiår tjent militærets interesser. Hvorfor har så Ghazi-brødrene fra Lal Masjid nå valgt en bevæpnet konflikt med hæren i sitt eget land?

Væpnet til tennene

En gruppe menn væpnet til tennene har forskanset seg i Den røde moské i Islamabad. De er omringet av en hær med soldater som ikke lenger ønsker å forhandle. Ingen vet hva som vil skje. En stor militæraksjon mot moskeen er nærstående, etter at lederen for de pakistanske kommandosoldatene ble skutt og drept av Ghazis menn natt til søndag.

Hvem er denne Maulana Abdul Rashid Ghazi som nekter å gi fra seg sin Kalashnikov? Han sier at han heller vil dø enn å bøye av for president Pervez Musharraf.

Og hva med hans eldre bror Maulana Abdul Aziz Ghazi som ble tatt idet han forsøkte å flykte fra den beleirede moskeen skjult bak en svart silkeburka? Hvorfor valgte han å stikke av, mens hans lillebror velger å dø for saken?

For de som har sett mafiafilmen ”Gudfaren” med Marlon Brando i rollen som Don Vito Corleone og Al Pacino som Michael Corleone vil det være lettere å forstå det dramatiske livet til Ghazi-brødrene og deres far.

Nyttige idioter

Verken voldelige demonstrasjoner, hatpropaganda mot minoriteter, terrorplanlegging og drap inne i moskeen er nye og ukjente fenomener i moskeen Lal Masjid. Før Ghazi-brødrene var deres far imam i Lal Masjid.

Det hele begynte i 1958 med det første militærkuppet ledet av general Ayub Khan. Han bestemte at Karachi ikke lenger skulle være hovedstaden i landet. I begynnelsen på 60-tallet dukket det opp en ny by på verdenskartet. Islamabad ble bygget i roligere og grønnere omgivelser enn hva den raskt voksende millionbyen Karachi kunne by på.

Til hovedmoskeen i Islamabad trengte man en imam. En som kunne være en inspirator og åndelig leder for den nye fasjonable byen. Av departementet for religiøse bygg og stiftelser ble moskeen døpt til Den røde moské. Dette brøt med tradisjonen, fordi moskeer var hittil blitt oppkalt enten etter hellige byer eller historiske personer.

Navnet skulle symbolisere nytenking og revolusjonere pakistansk islam i en moderne retning.

Grunnleggeren av den puritanske sunnibevegelsen i Pakistan, Yusuf Binori, anbefalte Maulana Abdullah til imamstillingen i Islamabad. General Ayub Kahn brydde seg lite om hvem Abdullah var. Bare Binori og hans likesinnede var villige til å underkaste seg generalens makt, var Kahn fornøyd.

Men Binori var en politisk rev som Khan ikke kunne måle seg med. Mens generalen var vant til å nyte whisky og konjakk foran peisen, var Binori en misjonær med kjennskap til hva som rører seg blant folk.

Fattigdom og identitetskrise

Abdullah kom fra en fattig bondefamilie. Han måtte derfor gå på den lokale madrasaen som lærte han å lese og skrive og pugget koranen fra A til Å. Senere gikk Abdullah på en høyere madrasa-utdanning i Karachi. Der lærte han islamsk historie og utviklet en erkekonservativ religionsforståelse innen Deobandi-retning - en politisert retning som springer ut av sunni-islam i India, men som de fleste sunnier verken i India eller Pakistan lever etter.

Etter å ha tapt et opprør mot de engelske koloniherrene i 1857, ble Deoband-skolen grunnlagt for å bekjempe engelsk herredømme gjennom systematisk opplæring i språk og religion, og for å styrke den muslimske identiteten, som var under hardt press.

Bevegelsen ga fattige muslimske barn en skolegang de ellers ikke hadde råd til. Selv om madrasa-utdanningen var til liten nytte for å skaffe folk viktige jobber eller posisjoner i samfunnet, ble den for mange den moralske og økonomiske redningen.

Bevegelsen ga muslimene en identitet og gruppetilhørighet som de kunne være stolte av.

Gullalder for politisk islam

Abdullah, som ble hovedstadens viktige imam, kom fra en Deobandi-bevegelse i Karachi som heter Jamia Binoria. Pengesekken ble åpnet og Binori-bevegelsens gullalder i Pakistan startet på 60-tallet. Flere hundre tusen gutter og jenter fra fattige hjem har hittil fått sin eneste utdanning i Binori-madrasaer.

Senere skulle også den tredje generalen i presidentstolen, Zia Ul Haq, lefle med den samme bevegelsen for å styrke sin posisjon ved å sette sjiaer og sunnier mot hverandre.

Etter revolusjonen i Iran begynte også oljepenger fra Saudi-Arabia å strømme inn i landet for å stoppe sjia-innflytelsen. Krigen mot sovjetisk okkupasjon av Afghanistan ble erklært som en hellig krig av mange imamer - inkludert Abdullah i Islamabad, noe Zia Ul Haq selvsagt var glad for.

Opposisjonen i landet var knust etter at Haq hadde henrettet landets statsminister Zulfiqar Ali Bhutto. Nå var både amerikanerne og europeerne på lag med jihadistene og generalene i Pakistan.

Pengestrømmen fra Saudi-Arabia, USA og Europa var så stor at Pakistan, som er et av verdens fattigste land, klarte å finansiere et atomprogram og er i dag en atommakt. Til slutt skulle også Taliban komme fra det samme madrasa-nettverket.

Imamens nettverk

Tidlig på 60-tallet lå så å si hele Islamabad rundt Lal Masjid. Toppbyråkrater, militæroffiserer og andre fra ”the establishment” besøkte moskeen for bønn og spirituelle seremonier. Abdullah fikk dermed et unikt nettverk og en sterk posisjon i hovedstad i løpet av noen få år.

Abdullah begynte å vise politiske muskler allerede på 70-tallet. På 80-tallet ga han sin fulle støtte til hellig krig mot sovjetisk okkupasjon av Afghanistan. Militæret belønnet ham ved å vende det døve øret til når det sivile samfunnet klagde på deres hatpropaganda mot minoriteter.

Abdullah utnytte denne ”gi og ta”-situasjonen maksimalt. Han begynte å okkupere tomter i og rundt Islamabad for å bygge moskeer og islamske skoler. Det likte ikke generalene, som satt på rettighetene til noen av tomtene i en av de dyreste byene i Asia.

Det samme skjedde i andre storbyer. Militante bevegelser som terroriserte minoritetene i Pakistan ble dyrket som helter i Lal Masjid og andre Binoria-moskeer over hele landet.

Drept i sin egen moské

Abdullahs eldste sønn Abdul Aziz Ghazi fulgte i fars fotspor. Han utdannet seg gjennom madrasa og ble en såkalt lærd imam og tidlig utpekt som Abdullahs arvtaker. Men hans lillebror Abdul Rashid Ghazi var i likhet med Michael Corleone fra ”Gudfaren” ikke så begeistret for sin fars virksomhet. Han nektet å anlegge skjegg og gå på en islamsk skole.

Han gikk på college og senere på et moderne universitet der han tok mastergrad i internasjonale relasjoner. Han gikk vestlig kledd og fikk først jobb i utdanningsdepartementet. Senere jobbet han også for UNESCO-kontoret i Islamabad.

Men i 1998 ble den mektige imamen Abdullah skutt og drept utenfor Lal Masjid. Trolig var ulovlig okkupasjon av attraktive tomter årsaken til bestillingsdrapet. Han ble erklært martyr av sine egne, og hyllet for å ha utvidet madrasa-virksomheten.

Redningsmann

Akkurat på samme måte som Michael ble familiens redningsmann da Don Vito Corleone ble utsatt for en attentat i Gudfaren, ble også livet til Abdul Rashid snudd opp-ned.

Det sies at faren før sin død hadde gjort lillebror Abdul arveløs og gitt all makt til storebroren. Men etter farens død trengte Lal Masjid en ung, sterk og karismatisk lederskikkelse. Storebroren hadde ikke slike kvaliteter. Men Abdul Rashid, engelsktalende og med sin moderne utdanning, vekket raskt begeistring hos de unge islamistene.

Han ønsket å redde sitt fars livsprosjekt – et ønske om å omvelte hele det pakistanske samfunnet. Det var den samme målsettingen som den gamle Deobandi-bevegelsen i India.

Det var under Rashids ledelse at Lal Masjid og madrasaen bevæpnet seg. Han sover med en Kalashnikov ved sin side og har vært utsatt for drapsforsøk. Men den unge, karismatiske Ghazi har hver gang klart å skyte seg fri og tvunget fienden på flukt.

Det pågår en indre kamp i bevegelsen. Dessuten er både militante sjiaer og en gruppe sunnimuslimer motstandere av wahabi-doktrinen som Ghazibrødrene og deres far står for.

Internasjonal terrorisme

Taliban-bevegelsen ble som kjent skapt i madrasasene i Pakistan. En hel generasjon ble utdannet til en fanatisk tro i et brorskap som er villig til å gjøre alt for sin gud. Med militær trening ble Taliban en drapsmaskin som ingen krigsherrer i Afghanistan klarte å stå i mot.

Dessuten vant Taliban folket, som hadde gått lei av krig. Pakistan som naboland ønsket forståelig nok et fredelig Afghanistan og støttet derfor Taliban både økonomisk og militært.

Men Taliban manglet en politisk visjon utover å innføre eldgamle islamske lover, stoppe borgerkrigen og forby dyrking av opium. Den kunne kanskje ha blitt utviklet med politisk erfaring og dersom Osama bin Laden ikke hadde kapret Taliban.

Den rike araberen som hadde vært på flukt i mange år søkte asyl hos sine gamle jihadi-venner i Afghanistan. Hans mål var ikke en oppbygging av det afghanske samfunnet, men å styrte kongen i sitt moderland Saudi-Arabia og skade deres fremste allierte USA.

Åpen konfrontasjon

Etter 11. september ble militæret i Pakistan nødt til å endre kurs. Bare to år før hadde general Pervez Musharraf kuppet makten, landsforvist den lovlig valgte statsministeren Nawaz Sharif og alliert seg med mullaer og andre marginale grupperinger for å skaffe seg en maktbase.

Han er den 4. i rekken av diktatorer i Pakistans 60 år korte historie. Etter at George W. Bush tok nakkegrep på general Musharraf, kunne han ikke annet enn å ofre både Taliban og Afghanistan. Han kunne bare redde Pakistan, sa han.

Dette ble et vendepunkt. En åpen konfrontasjon mellom militære og islamistene var et faktum.

I 2001 spilte Abdullahs sønner en nøkkelrolle i å danne en alliansen av religiøse ledere mot det USA-ledede angrepet på Afghanistan. Selv om Abdul Rashid aldri har vært imam, ble han valgt til å lede denne alliansen av imamer.

I 2003 drepte madrasa-studenter en kino-ansatt. De ranet butikker og forsøkte å sette fyr på bensinstasjoner i Islamabad. Alt dette for å protestere mot drapet på lederen Anjuman Sipah-e-sahibah Maulana Azam Tariq.

De siste to årene har det i nordområdene pågått harde kamper mellom Pakistans hær og Taliban-krigere. Mange Taliban-soldater og deres ledere er blitt drept de siste månedene. For å gjengjelde, begår Talibans sympatisører terrorhandlinger i byene i Pakistan.

Også etter at Lal Masjid ble omringet, har det vært terrorhandlinger, blant andre i Peshawar der tre kinesere ble drept søndag. Dette har pågått i Pakistan i flere år, mens vi her i Vesten knapt hører om det.

I områder som Waziristan og Bajord har det vært en borgerkrigstilstand i snart to år, flere tusen mennesker er drept. Som om det ikke var nok, bomber også de alliertes fly langt inne i Pakistan for å knuse Taliban Men mange sivile og uskyldige mennesker blir drept som følge av det.

Opptrapping

Etter at Abdul Rashid Ghazi overtok kommandoen i Lal Masjid, har dens popularitet og selvtillit økt drastisk. Samtidig er Taliban og andre islamister under hard press.

Myndighetene har dessuten begynt å gjøre krav på de ulovlige tomtene som Ghazi og deres likesinnede har okkupert. Det var et slikt krav som utløste den nyeste serien med konflikter mellom landets regjering og Lal Masjid.

I 2004 ble Lal Masjid beskyldt for å ha forbindelser til Al Qaida etter at sjåføren til Osama bin Laden ble arrestert. På samme tid begynte myndighetene å beskylde Ghazi-brødrene for å planlegge terrorhandlinger mot statlige bygg og institusjoner i Islamabad.

Men Ghazi junior gikk fri for alle beskyldninger, uten at man noen gang fikk klarhet i hva som egentlig hadde foregått. Sønnen til den tidligere diktatoren Ijazul Haq, som nå er minister for religionssaker, spilte en nøkkelrolle i meklingen mellom hæren og Ghazi-brødrene for tre år siden.

Jamia Hafsa

Madrasaen som er knyttet til Lal Masjid heter Jamia Hafsa. Den ble etablert i 1992, og ble kjent for pakistanere flest og utenverdenen etter bombene i London 7. juli 2005. Tony Blair krevde kontroll med de islamistiske skolene, som også lokket britisk ungdom.

Pakistansk politi ble umiddelbart sendt til Jamia Hafsa. Men de ble stoppet av svartkledde silkeburkaer. For myndighetene i Pakistan ble hele operasjonen mot islamistiske skoler en fiasko på grunn av den massive motstanden som skolene oppviste.

I 2007 uttalte begge brødrene seg stadig oftere om både innenriks- og utenriksspørsmål. Det er fortsatt et mysterium hvorfor Ghazi-brødrene, som alltid har vært mediesky, plutselig er blitt så utadvendte. De internasjonale mediene rettet søkelys mot Jamia Hafsa da en britisk-pakistansk jente, Misbah Rana (Molly), rømte fra sin skotske mor til sin pakistanske far. Hun begynte å studere ved Jamia Hafsa.

I januar i år raste en mobb av burka-studenter bevæpnet med køller ut i Islamabads gater for å protestere mot rivingen av en moské som ble bygget ulovlig på statlig grunn. De kvinnelige studentene knuste biler og satte fyr på et barnebibliotek.

I april annonserte Lal Masjid at den hadde opprettet en islamsk domstol som heretter ville dømme alle som begår umoralske handlinger i Islamabad.

Dømt for klemming

Den første ”dommen” fra sharia-domstolen var rettet mot en kvinne – minister for turisme Nilofar Bakhtiar (45). Hun hoppet i fallskjerm til støtte for en fransk innsamlingsaksjon for de jordskjelvrammede i Pakistan, og etter hoppet ga hun sin mannlige fallskjerm-instruktør en klem.

Etter fatwa ble hun nødt til å gå av fra ministerposten og fra stillingen som president i sitt politiske parti.

I mai sendte Lal Masjid advarsler til alle som selger musikk og filmer i Islamabad: Dette ødelegger folks moral og må derfor forbys, mener Ghazi-brødrene. Noen dager senere satte rasende studenter fyr på hauger med CD-er og DVD-er som de hadde ”beslaglagt” fra butikkene i byen.

En kvinne ble bortført og beskyldt for å drive bordell i byen. Hun ble sperret inne i Lal-moskeen i flere dager og tvunget til å tilstå offentlig at hun var en bordellmamma. Etter dette arresterte politiet 19 studenter fra Jamia Hafsa. Som svar på dette bortførte Ghazi-brødrene flere politimenn.

Oppgjørets time

Det siste som fikk myndighetene til å ty til våpenmakt mot Ghazi-brødrene, var bortføringen av ni kinesiske statsborgere. De ble holdt fanget i moskeen. De ble beskyldt for å drive organisert prostitusjon under dekke av et massasjeinstitutt.

Nå var tålmodigheten slutt. Myndighetene beordret avvæpning av alle som er knyttet moskeer og madrasaer i Islamabad.

Selv om både de kinesiske statsborgerne og politimennene som ble kidnappet, var løslatt uskadd etter få dager, har myndighetene bestemt seg for å ta et oppgjør med Ghazi-brødrene. Alle tilbud fra religiøse ledere og opposisjonen om å mekle i konflikten, har regjeringen avvist.

Den eldste sønnen til imam Abdullah forsøkte å rømme fra den beleirede moskeen. Det var trolig ikke fordi han er feig, men fordi han ønsket å komme på direkten i Al-Jazeera for å invitere alle verdens jihadister til Islamabad.

- Islamabad til Bagdad

I sitt intervju med BBC har Abdul Rashid sagt at hvis han ble drept, vil Islamabad forvandles til Bagdad.

Militæret nøler med å gå til aksjon, fordi det befinner seg kvinner og barn inne i moskeen. Dessuten kan et blodbad bli en begynnelse på borgerkrig i landet.

Flere millioner barn og ungdom studerer i dag i madrasaene. De aller fleste er moderate og upolitiske. Madrasaene drives i frivillighetens ånd og er et alternativ når skoletilbud mangler.

Men Abdul Rashid, som sviktet sin far i sin ungdom, har som Michael Corleone mye å gjøre opp for. Som muslim ønsker han i tillegg å stå oppreist foran sin far på dommedagen.