NRK Meny
Urix forklarer

I januar var vi Charlie. Hvem er vi nå?

Paris reiste seg etter terrorangrepene i januar. Denne gangen blir veien tilbake lengre, tyngre og langt mer ulendt.

France Paris Attacks

Blomster og telys ble lagt ned utenfor konsertstedet Le Bataclan lørdag. Blodsporene på bakken vitner om fredagens grusomme terrorangrep.

Foto: Christophe Ena / Ap

Ti måneder etter at 17 mennesker ble drept i flere terrorangrep i Paris, er byens gater igjen blodige.

Minst 129 personer er drept. Revet i filler av eksplosiver, skutt i stykker med automatvåpen. Rundt 350 er såret, 42 av dem kritisk.

I januar var terroristenes mål karikaturtegnere i den satiriske ukeavisen Charlie Hebdo og tilfeldige jøder i en kosher-butikk. Denne gangen har den grufulle volden rammet fotballsupportere, kafégjester og musikkentusiaster i et av Paris' mest vitale strøk.

Paris mistet noe fredag, men dette «noe» var ikke uskylden. Den var allerede tapt for byen.

Brutalt, men ikke overraskende

Brutaliteten i vitnebeskrivelsene fra konsertlokalet Le Bataclan, der et hundretalls personer ble drept, er rå. Bare da de ladet om kalasjnikovene, tok terroristene en pause i skytingen. De beskrives som unge – ikke mer enn 25 år gamle, ifølge et øyenvitne Le Monde har snakket med. «De skjøt på oss som om vi var fugler», forteller en mann til CNN.

Kvalmende brutalt, ja. Men overraskende? Kanskje ikke. Av de rundt 5000 europeiske fremmedkrigerne som kjemper side om side med terrorgruppen Den islamske stat (IS), er 1550 franske. Det gir Frankrike en lite misunnelsesverdig Europa-rekord.

Folk som var til stede der angrepene fant sted forteller at terroristene ropte «Allahu Akbar» – «Gud er stor» – før de løsnet skudd. Ifølge AFP sa en av dem at angrepet var en hevnaksjon for Frankrikes innblanding i konflikten i Syria.

Det farlige utenforskapet

Selv om IS har tatt på seg skylden for fredagens angrep, vet vi ennå ikke om gjerningspersonene har kjempet for IS i Syria og Irak. Tallet på fremmedkrigere sier likevel noe vesentlig om klimaet i dagens Frankrike:

En relativt stor gruppe mennesker – de fleste unge og de fleste menn – identifiserer seg i større grad med en utopisk terrorstat flere hundre mil unna, enn landet der de er oppvokst og kanskje til og med født.

Dette utenforskapet er uforståelig og usynlig når man som besøkende spaserer på brosteinen langs Seinens bredder. Tar du derimot forstadstoget ti minutter nordover fra stasjonen Gare du Nord, blir det delte landet med ett lettere å øyne.

Lavere utdanning, høyere arbeidsledighet, lavere inntekt, flere sosiale problemer og mer kriminalitet kjennetegner flere av Paris' forsteder. Utenforskapet er ikke bare abstrakt, det er fysisk – utenfor motorveien som omkranser hovedstaden, utenfor punktet der metrolinjene stanser, utenfor store, franske byer for øvrig.

Væpnet med blyanter

I kjølvannet av angrepene mot Charlie Hebdo var intellektuelle, politikere og samfunnsdebattanter enige om at de som står utenfor må dras inn dersom man skal klare å bygge et samfunn tuftet på frihet, likhet, brorskap og demokrati.

Svaret på volden i januar var en massiv mobilisering mot terror, hat og polarisering. 11. januar samlet 3,7 millioner mennesker seg med spissede blyanter rettet mot himmelen i gatene rundt Place de la République.

Paroler med slagord som «Jeg er Charlie, jeg er jøde, jeg er muslim, jeg er ateist» ble holdt høyt hevet. Folk med ulik religiøs tilhørighet leide hverandre gjennom byen, prikket oss journalister på skulderen for å vise at hender kan holde sammen uavhengig av om de foldes eller vendes mot Mekka under bønn

Målet med marsjen var like klart som januardagen: Byen skulle tas tilbake i fellesskap.

Hvem er vi nå?

Lettelse preget Paris etter markeringen i januar. På tross av drapene og umenneskeligheten, klarte man å gjennomføre en fredelig millionmarsj mot terror. Samtidig var usikkerheten sådd. Ville byen noen gang kunne bli den samme?

Ja, var min konklusjon etter å ha rapportert fra Paris om angrepene og markeringen. Nå, ti måneder og enda et terrorangrep senere, er jeg ikke like sikker. Og jeg tror mange franskmenn kjenner på den samme tvilen.

En rekke helt avgjørende spørsmål skal besvares i tiden fremover. Hvordan president François Hollande og hans allierte kolleger kommer til å svare på terroren, er et av dem. Hva angrepet vil bety for rekrutteringsgrunnlaget til høyreradikale grupperinger, er et annet.

Uskylden mistet Paris 7. januar 2015. Da var vi alle Charlie. Fellesskapet denne identiteten skapte, var sterkt og ga styrke. Hvem er vi nå?

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt