Hopp til innhold

Hvordan en gave te skapte en storm av protester

BEIRUT (NRK): Lite visste Sri Lankas ambassadør om hva som ventet da hun gav Libanons president en gave på over ett tonn te. Du kan gi teen til hvem du vil, sa hun til presidenten. Nå kalles han tetyven.

Kvinner med det libanesiske flagget rundt seg

ETTER EKSPLOSJONEN: To kvinner, en med et libanesisk flagg i svart, ser mot det ødelagte havnelageret i Beirut. Libanon trenger desperat bistand og penger for å bygge opp hovedstaden. Men hjelp og gaver havner ikke alltid hos dem som trenger det mest, viser det seg.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

Ambassadør Shani Karunaratne sitter foroverlent og gestikulerer med hendene mens hun snakker. Hun er kledd i svart sari, over skulderen et gullfarget sjal. Hun har med seg en gave på 1 675 kg te av aller beste kvalitet, forteller hun.

– Teen er til dem som ble rammet av eksplosjonen i Beirut. Du kan velge hvem du vil gi den til, er budskapet. President Michel Aoun ser resignert ut, der han sitter tilbakelent i sin grå dress med hendene foldet i fanget.

De to møttes tre uker etter den kraftige eksplosjonen som hadde tatt livet av nesten 200 mennesker, skadd 6000 og gjort 300 000 husløse.

Sinnet mot myndighetene var på kokepunktet etter at det gikk opp for alle at den dødelige eksplosjonen på havnelageret kunne vært unngått.

Flere ansatte ved havnen hadde advart myndighetene om at de nesten 3000 tonn ammoniumnitrat på lageret kunne gå i lufta en dag.

Men ingen løftet en finger.

Regjeringen min gjorde dette

RASERI: «Regjering min gjorde dette» har noen skrevet ved det raserte havnelageret. I seks år hadde myndighetene fått advarsler om det eksplosive materialet som var lagret her, uten at noen gjorde noe med det.

Foto: HANNAH MCKAY / Reuters

Nå, med over ett tonn te hadde den upopulære presidenten fått en gyllen sjanse. Han kunne dele teen med folket. Så hvem ville han gi den til?

I fritt fall

En uke før eksplosjonen landet NRK-kollega Mohammed Alayoubi og jeg i Beirut. Vi skulle dekke Libanons dramatiske fall. Alt hadde alt truffet samtidig her: korona, bankkrise, og hyperinflasjon. Landet var tomt for dollar, hundretusener har mistet sparepengene sine og pengene de har igjen er knapt noe verdt. I tillegg hadde korrupte politikere stått for et vanstyre så ille, at ingen internasjonale banker lenger vil låne penger til blakke Libanon.

Mohammed Alayoubi og Sidsel Wold 
på jobb for NRK i Beirut Juli/August 2020

FØR EKSPLOSJONEN: Med NRK-kollega Mohammed Alayoubi foran Hotel Mayflower før vinduer knuste og deler av fasaden falt ned.

Den første dagen gikk vi forbi en eldre mann som lå urørlig på fortauet med lukkede øyne og åpen munn. Ved siden av ham så jeg en boks med noen penger i. Et grufullt syn.

Var det blitt så ille her at folk døde på gaten?

– Nei, han bare sover, sa Mohammed.

Mohammed hadde skaffet oss en eksklusiv avtale med TV-stjernen som ble politiker, Paula Yacoubian. Vi ventet spent på kontoret hennes. Etter en time kom hun i en aura av glamour; perfekt sminket, i kort hvit kjole og hvite høyhælte sko. Journalisten Yacoubian bestemte seg for å bytte side da opprøret mot korrupsjonen og vanstyret begynte i oktober i fjor.

Paula Yacoubian

PAULA YACOUBIAN: Den berømte TV-stjernen som ble demonstrant og politiker. Hun driver også den humanitære organisasjonen Dafa, som deler ut mat til Beiruts fattige. Her viser hun oss lageret av hjelpepakker.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

– Vi styres av en mafia. Vi trenger en revolusjon og jeg vil være på den riktige siden av historien. Oppgjøret kommer til å bli blodig, sa Yacoubian som representerte de armensk-ortodokse i parlamentet. Etter intervjuet hadde jeg på følelsen av at Libanon stod foran et ras.

– Det skal bare en gnist til før landet går av hengslene, sa en annen libanesisk journalist til oss. Den gnisten kom.

Var det en bombe?

Tirsdag 4. August var vi ferdig med alle opptak. Vi kostet på oss en middag og litt fri etter mange lange arbeidsdager. Jeg ruslet rundt i gatene i Hamra-distriktet der det meste var lukket. Butikker, kafeer og utesteder hadde enten gått konkurs eller var korona-stengt.

Jeg kjente nesten ikke igjen denne livlige og tøffe byen. Nå var Beirut trist og på gråten.

Tilbake på hotellrommet slang jeg med ned på sengen for å lese nyheter på Twitter.

Med ett begynte hele rommet å riste. Ja, hele hotellet ristet kraftig.

Jordskjelv! tenkte jeg. Et svært jordskjelv! Eller et angrep?

Det varte lenge, minst 4–5 sekunder, og det er lenge når du tror alt kan kollapse over deg når som helst. Ristingen stanset med et voldsomt smell. Hvit røyk seg gjennom vinduet.

Hva i alle dager var dette?

Jeg stakk hodet forsiktig ut mot bakgården der røyken kom fra. Det måtte være en generator som gikk i lufta.

Jeg var mer forvirret enn redd, der jeg løp rundt i rommet. Jeg måtte ut. Men skulle jeg ta på meg joggesko eller sandaler? Rakk jeg å med pass og penger fra safen? Kom Mayflower Hotell til å rase sammen?

Siden jeg ikke greide å bestemme meg løp jeg ut barbent, med mobilen.

I korridoren møtte jeg tre irakiske menn i bare badebukser. Vi løp ned trappene som var dekket av glasskår. I resepsjonen var forskremte gjester samlet. De ansatte tok det mer med ro.

– Det er visst et fyrverkerilager som har gått i lufta, sa resepsjonisten matt, som om ikke libaneserne hadde gjennomgått nok allerede.

Men et slikt smell i en by, der utallige politiske grupperinger, militser og naboland har kjempet sine kriger og fremdeles gjør det – nei, det kunne ikke bare være fyrverkeri.

– Det er sikkert Israel, sa en.

– Kanskje IS? sa en annen.

– Muligens Hizbollah, sa en tredje.

Jeg gikk ut på gaten, på tærne, for å unngå glasskårene.

Mange av vinduene til hotellet og bygningen rundt var knust. Akkurat som etter en bilbombe. Jeg kastet et blikk opp, og der, på himmelen steg en vakker røyksky opp. Den var like rosa som sukkerspinnet du får kjøpt på tivoli.

Hva nå? Jeg måtte tekste sjefen min Sigurd.

Enormt smell og rystelse i Mayflower. Bombe?

Er dere sammen? Spurte Sigurd.

Bildet tatt rett etter eksplosjonen i Beirut. Sendt som melding til utenrikssjef Sigurd F Mikkelsen.

HVA VAR DETTE? Da vi så den rosa skyen fra Hotel Mayflower forsto vi at noe dramatisk hadde skjedd. Men hva? Jeg tekstet utenrikssjef Sigurd F. Mikkelsen 12 min etter eksplosjonen.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Mohammed! Ja, hvor var han?

Mohammed, som har vokst opp i Beirut, var i leiligheten familien har i byen. Han hadde lagt seg til å sove og bråvåknet av smellet, en svært ubehagelig måte å våkne på. Han bodde i tolvte etasje, mens mitt rom bare var i tredje. Eksplosjonen var langt verre for ham, der han løp ned alle trappene for å komme seg ut. På veien møtte han folk som ropte i panikk, mens andre skrek og gråt.

Mohammed trodde at et etterskjelv kunne komme når som helst.

Jeg lurte på om nye angrep var på vei.

En krigssone

Vi var begge 2–3 kilometer unna havnelageret der nesten 3000 tonn eksplosivt materiale rystet hele byen. Hvordan hadde det gått med dem som var i nærheten?

Mohammed og jeg fant hverandre i kaoset og dro rett på jobb igjen. Hele sentrum så ut som en krigssone. Vi tråkket i lyseblå glasskår, gikk forbi knuste biler og traff sjokkskadde mennesker. Vi spurte flere om de ville si noe.

– Få vekk det kameraet fra meg, jeg har akkurat sett et menneske dø, sa en mann.

Var det noe de hardt prøvede libaneserne virkelig ikke fortjente, så var det dette. Ikke nok med at ingen oppover i systemet hadde tatt seg bryet med å flytte det livsfarlige lageret av eksplosiv materialet fra havneområdet rett utenfor Beiruts sentrum. Myndighetene sendte heller ikke ut mannskap for å rydde byen i dagene etter.

Ungdommer tok koster fatt og begynte å rydde i gatene. Beirut August 2020

Ungdommer tok koster fatt og begynte å rydde i gatene i Beirut etter eksplosjonen.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Derimot kom tusenvis frivillige unge med koster og spader for å feie gater og sette ting i stand.

Ingen trøst å få

Eksplosjonen i Beirut var 3000 ganger kraftigere enn bilbomben i Høyblokka i Oslo.

I dagene etter 22. juli 2011 snakket statsminister Jens Stoltenberg ofte til og med oss. Han delte sorgen og han trøstet. Men i Beirut kom ikke en eneste libanesisk leder på banen.

Frankrikes president besøkte Beirut og Libanon

PRESIDENT PÅ SYKEBESØK: Da Frankrikes president Emmanuel Macron var den første lederen som viste ofrene empati. Macrons besøk minnet libaneserne om fraværet av deres egne ledere.

Foto: Stephane Lemouton / AP

Vi måtte få tak i Paula Yacoubian igjen. Vi fant henne mens hun organiserte mat og vann til de mange som hadde fått hjemmene sine smadret.

– Politikerne gjør ingenting! Det er vi som må rydde opp og gjenoppbygge landet. Vi kan ikke vente på vår lamme, senile president, tordnet hun. Nå i olabukse, t-skjorte, gul vest og uten sminke.

#Tetyven

Og hva gjorde så president Michel Aoun med sine 1 675 kg te? Den ble gitt til presidentens livvakter og deres familier. Sosiale medier kokte av sinne. Under emneknaggen #TeTyven fikk presidenten det glatte lag.

«Teen var til libaneserne og til dem som ble rammet av eksplosjonen. Teen var selvsagt ingen gave til dem som ikke trenger det», tvitret Paula Yacoubian.

En demonstrant tråkker på et portrett av Libanons president Michel Aoun.

UPOPULÆR PRESIDENT: En demonstrant tråkker på et portrett av Libanons president Michel Aoun.

Foto: ELLEN FRANCIS / Reuters

Mange libanesere ba innstendig på Twitter om at nødhjelp og gaver absolutt ikke må sendes til myndighetene, men til folket og hjelpeorganisasjoner, om den skal komme frem.

Hvordan skal det gå med Libanon? tenker jeg så ofte.

For nå drar alle som kan. De godt utdannede, de som ikke ville gi opp landet sitt før, de har gitt opp nå. Men noen blir igjen for å rydde opp og kjempe for et nytt system. En av dem er Paula Yacoubian.

Libanon trenger virkelig nye politikere.

RD6g6pvMdcM

TE FRA SRI LANKA: En mann smaker på te i Sri Lanka. President Aoun kunne ha delt 1,675 kilo slik te med libanesere som ble hardt rammet av eksplosjonen i Beirut. Men det var presidentens egen livgarde som fikk teen.

Foto: Ishara S. KODIKARA / AFP

SISTE NYTT

Siste nytt