Supermakten USA spiller på godt og vondt en ledende rolle i verden. Og i den forstand er nok amerikanernes president den enkeltpersonen på kloden som har mest makt.
Men verken internasjonalt eller hjemme i Washington kan han gjøre akkurat som han vil.
Prinsippet om maktfordeling i statsapparatet sto svært sentralt da den amerikanske grunnloven ble skrevet i 1787. Styringen av det nye landet ble delt mellom den utøvende (presidenten), den lovgivende (kongressen) og den dømmende makt (høyesterett).
Kontrollmekanismer sørger for maktbalanse mellom de tre grenene ("checks and balances").
Det er grunnlovens andre artikkel som definerer presidentens formelle makt.
Presidentens utøvende makt:
- øverstkommanderende for landets væpnede styrker
- bestemmer USAs utenrikspolitikk og kan inngå internasjonale avtaler
- signerer lovforslag eller avviser dem ved å legge ned veto
- kan foreslå lover
- utnevner ambassadører, regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere og andre høytstående føderale tjenestemenn
- kan innkalle Kongressen i ferier eller pålegge den å ta pause
- legger fram budsjettforslag
- kan benåde dømte
Presidenten er altså både stats- og regjeringssjef. I tillegg til det som er nevnt i grunnloven kan han bl.a. utstede presidentordre som føderale etater er forpliktet til å følge.
Begrensninger på presidentmakten:
- Kongressen kan stille presidenten for riksrett
- Kongressen kan overkjøre et veto med to tredels flertall
- Kongressen (Senatet) må godkjenne utnevnelser
- Kongressen (Senatet) må godkjenne internasjonale avtaler med to tredels flertall
- Høyesterett kan erklære presidentordre ulovlig
Fram til valget kommer nok Donald Trump og Hillary Clinton til å fortsette å love store forandringer bare han eller hun blir valgt til president. Men gjennomføringsevnen og handlingsrommet til USAs neste president, det kommer til å avhenge av kongressvalget.
Les også:
