Radikal kjærlighet som politisk våpen

Da Ekrem İmamoğlu begynte valgkampen i Istanbul i sommer, sa han til sine partifeller:

– Når dere går hjem i kveld, ber jeg dere om å finne en nabo som ikke tenker som deg eller en fra et annet parti. Bare gi dem en klem.

Valgmedarbeiderne ble muligens forbauset, for dette var ganske nye toner fra Tyrkias største opposisjonsparti CHP. Det sekulære partiet, grunnlagt av landsfader Mustafa Kemal Atatürk, hadde i årevis vært sett på som elitistisk og nedlatende overfor andre.

Men nå ville borgermesterkandidaten strekke ut hånden også til dem partifellene hans hadde for vane å kalle «uopplyste idioter».

İmamoğlu ville nå dem på den andre siden av det politiske skillet, de konservative religiøse som følte seg forlatt og oversett av myndighetene.

Partiets nye våpen var kjærlighet. Radikal kjærlighet.

Radikal kjærlighet er å omfavne dem du ikke kjenner fra før, dem som provoserer deg og dem du er sterkt uenig med.

– Radikal kjærlighet er ingen lett jobb, det er kanskje den vanskligeste jobben av alle, sa CHPs valgkamp-strateger.

De andre

I verdensvevens tid finner folk sine likesinnede i ekkokamre på nettet, mange lytter mest til dem de er enige med. Andre blir til «de andre», «de med håpløse meninger», de som ukritisk lar en Gud styre livene deres eller i verste fall «de som truer oss».

Noen radikaliseres på nettet, andre faller bare utenfor og blir frustrerte.

«Nettet gjør oss mer ensomme», skrev valgstrategene:

«Nå bruker vi all tid på mobilene våre, dag og natt. Folk har sluttet å snakke sammen, selv når vi er sammen på kafeer og når vi sitter på bussen. Vi isolerer oss, blir mer deprimerte og begynner å se andre som fremmede og truende.

Derfor må vi skru av mobilene og åpne opp hjertene for hverandre ... og begynne å snakke sammen igjen.»

Partifellene med İmamoğlu i spissen skulle ut og snakke personlig med så mange av Istanbuls 16 millioner innbyggere som mulig.

Vi er midt i valgkampen i Norge, der ett tema har vært forebygging av hat og bekymring over dem som faller utenfor.

I USA forsøker demokratene å finne den kandidaten som kan slå Donald Trump i et splittet land, der så mange føler at heller ikke de blir tatt på alvor av myndighetene.

Men hvordan bygge bro og vinne folks hjerter i en verden som er sintere og mer polarisert enn før?

Det er verdt å se mot Tyrkia.

For også det tyrkiske samfunnet er ulykkelig delt.

De liberale sekulære, de som slår ut håret, drikker vin og elsker Vesten skuler mot de konservative religiøse som heller går i moskeen enn på kafeer med vinservering.

En mur av bitterhet og mistro skiller de som elsker Erdoğan og de som hater ham.

Polariseringens tid

Vi lever i en tid der grensene for hva en leder kan få seg til å si er endret.

Da Trump erklærte pressen for å være en fiende av det amerikanske folket, hadde Erdoğan allerede satt uavhengige journalister i fengsel. Tyrkias mektige president og regjeringspressen mener at vi utenlandske journalister er i Tyrkia for å skrive negativt om landet med det mål å skade tyrkerne.

I vår beskyldte president Erdoğan hele opposisjonspartiet CHP for å være terrorister.

Igjen splittet han tyrkerne i de lojale og de illojale.

De som tjener Tyrkia og de som tjener Tyrkias fiender.

– Men vi er lei av å bekjempe hverandre, vi insisterer på å omfavne hverandre, var İmamoğlus svar.

Da opposisjonen la strategien for å vinne tilbake millionbyen Istanbul, som Erdoğans parti AKP hadde styrt i 25 år, måtte de tenke helt nytt.

– Vi visste at Erdoğan ikke ville endre seg, derfor måtte vi kjempe for å endre oss selv, sa Ateş Başsoy en av CHP's strateger.

Svaret ble en valg-pamflett på 50 sider, «Boken om Radikal Kjærlighet».

Du skal ikke snakke lenge med sekulære tyrkerne før de sier:

– Problemet for oss i Tyrkia er at halvparten av folket er dumme og ignorante.

Men nå skulle det bli slutt på slikt arrogant snakk. Nå var det nestekjærlighet og respekt som gjaldt.

Overse Erdoğan, men elsk dem som elsker ham, var kampanjes motto.

Partiet skulle ikke bry seg om Erdoğans verbale angrep, de skulle ikke la seg lure inn i krangler, men være opptatt av å snakke om å løse byens problemer.

– Nei, la oss ikke snakke om Erdoğan, skulle de si i møte med folk, la oss heller diskutere hvordan dere kan få en ny lekeplass i nabolaget?

I «Boken om Radikal Kjærlighet» leser vi partiets nye filosofi:

«Ikke vær høy på deg selv, ikke snakk som en professor.

Snakk mindre og lytt mer.

Ikke snakk nedlatende om andre politikere, ikke skyld på andre partier, fordi vi i CHP gjør også feil.

Aldri bruk pekefingeren når du snakker med velgere, da virker du belærende.

Når motparten angriper deg, ikke svar, men fortsett å snakke om politikk, snakk om den lekeplassen i nabolaget.»

Under valgkampen beskyldte presidenten Ekrem İmamoğlu for å egentlig være greker og kanskje til og med kristen, og ikke den patriotiske muslimske tyrkeren han utgav seg for å være. Dette var ment som en fornærmelse.

İmamoğlu trakk på skuldrene og svarte:

– Om jeg hadde hatt gresk opphav, eller armensk for den saks skyld, så hadde jeg ikke hatt noe imot å fortelle om det.

Håp, smil og religion

I den kanskje mest perfekte valgkampanjen jeg har sett, gjorde CHP også tre andre ting riktig:

• Det erke-sekulære partiet omfavnet religion, «fordi respekt for religion er respekt for menneskene som tror på Gud».

• Ekrem İmamoğlu, som er fra en konservativ familie, besøkte flere moskeer og brøt fasten hjemme hos forskjellige familier under hele ramadan.

• For første gang så religiøse tyrkere at de ble omfavnet av en politiker fra partiet de aldri hadde drømt om å stemme på.

Kampanjens budskap var håp.

Om İmamoğlu finnes, finnes det håp, var slagordet.

Strategien var smil.

Om vi smiler, smiler også andre. Men husk at smilet må være ekte, var mantraet.

Og Ekrem İmamoğlu nådde frem.

– Han er ekte vare, sa folk jeg traff på valgmøtene.

Et politisk budskap, pakket inn i smil, håp og kjærlighet gikk rett hjem hos velgere som var møkk lei hat-snakk og de harde frontene mellom tyrkerne.

Også for oss journalister var dette noe helt nytt. For også vi ble omfavnet av kampanjen.

Etter flere ubehagelige møter med Erdoğans tilhengere, har jeg skjønt at presidentens ord om at vi utlendinger jobber for å skade Tyrkia, har sunket inn. Ikke rart at velgerne hans hater oss pressefolk da. Politikere fra regjeringspartiet AKP har heller ikke vært veldig interessert i å stille opp for oss.

Men İmamoğlu smilte også til oss i utenlandspressen og snakket gjerne med oss.

Jeg ble lettet og glad, for plutselig følte jeg meg velkommen i Tyrkia.

Gjengjeldt kjærlighet

Partiet CHP hadde knekt koden for å nå frem til de frustrerte, de sinte og de som aldri ville stemt på dem før.

– Jeg elsker dere alle, også dere som stemmer på andre partier. For alt begynner med kjærlighet.

Slik åpnet han valgmøtene før han begynte å snakke om lokalpolitikk og økonomi.

Han kysset de gamles hender, stilte opp på titusenvis av selfies og spredte smil og varme der han kom. İmamoğlu fikk nesten tre million stemmer utenfor partiets base.

Med« Boken om radikal kjærlighet» vant han en historisk borgermester-seier i Istanbul.

Nå håper millioner av tyrkere at han blir Tyrkias neste president.

– Vi har vist at murer kan rives ned med kjærlighet, sa strategen Başsoy etter valget.

Den radikale kjærligheten, kjærligheten mot dem de ikke kjente, mot dem de alltid har vært uenig med, ble gjengjeldt.

Selv om økonomisk krise og sinne over at Erdoğans parti fikk annullert det første valgresultatet i Istanbul også spilte en rolle, står likevel dette igjen:

Størst av alt er kjærligheten, i samfunnet som i politikken.

En journalist fra USA spurte İmamoğlu om han ville gi demokratene i USA noen råd.

– Det ville være litt arrogant av meg. Men jeg kan si dette: Det kan være lurt å se mot Tyrkia.