Klokken 04.17 den 6. februar 2023, begynte bakken å skjelve i Antakya helt sørøst i Tyrkia.
Selv om episenteret var flere mil unna, ristet det kraftigst her.
– Jeg ble helt paralysert og måtte hjelpes ut på gata, forteller journalist Burcu Øzkaya Gunaydin.
Hun var blant de heldige. Blokka hennes ble stående, mens naboblokkene kollapset.
– Vi gravde frem et spedbarn og la den døde kroppen på et teppe. Så trakk vi ut en kvinne som jeg hadde hilst på dagen før, og la henne der, sier hun og peker.
– Det går ikke an å beskrive smerten jeg følte. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg levde, og kjente ingen glede.
Rundt blokka er det en åpen plass der de andre boligene sto. Å skrive og rapportere ble Gunaydins måte å bearbeide inntrykkene på.
Bare to timer etter skjelvet, publiserte Gunaydin sin første nyhetssak i avisen Gazete Duvar.
Siden har det ikke handlet om noe annet for lokalavisjournalisten.
Lukt av død
Den tyrkiske byen som en gang i historien var Syrias hovedstad, og der kristne søkte tilflukt, ble lagt i ruiner.
Det gjorde også mange andre byer og landsbyer sørøst i Tyrkia og nordvest i Syria.
Ett år etter er de fleste ruinhaugene ryddet bort, men fortsatt kjennes en kvalmende og søtlig lukt av død enkelte steder.
Flere tusen ødelagte boligblokker er evakuert. Bare i Antakya må rundt 25.000 bygninger rives, ifølge offisielle tall.
– Redningsarbeidet startet sent og myndighetene var trege med å begynne oppryddingen. De startet først med rivingen etter sommeren i fjor, sier Gunaydin.
Mener Erdogan truer
I helgen besøkte Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan de jordskjelvrammede områdene.
I sin tale i provinsen Hatay, der Antakya ligger, antydet han at hjelpen avhenger av om innbyggerne stemmer på hans parti under lokalvalget 31. mars.
Idag er det opposisjonspartiet CHP som styrer der.
– Hvis sentrale og lokale myndigheter ikke samarbeider, vil ingenting komme til provinsen. Mottok Hatay noen hjelp? Nå er Hatay i elendig forfatning, den er fattig, sa Erdogan.
Opposisjonen kritiserer talen og mener det er en trussel om å holde tilbake bistand hvis hans AKP-parti ikke får flest stemmer.
Over 600.000 mennesker bor i provisoriske brakkebyer mens de venter på gjenoppbyggingen.
Yeliz Zaif og storfamilien har kjøpt tre containere som de bor i.
De har ikke krav på hjelp fordi den ubeboelige boligen deres blir ansett for å ha moderate skader.
Når NRK spør henne om hvordan hun har det, bryter hun sammen.
– Vi har mistet livet vi hadde, og kjemper for å starte på nytt. Det er ikke lett, sier Zaif gråtkvalt.
Sønnen og datteren må kjøres langt av gårde for å gå på skole, og bakeriet de drev er borte. Nå har de lånt penger for å forsøke å starte opp igjen.
– Vi hadde det bra, bodde i fine hus og hadde kafeer, restauranter og vakre parker. Vi kunne reise bort på ferie, men nå har vi ingenting, forteller hun.
Også journalist Gunaydin bor i en brakke.
Støvet henger over området fordi en gravemaskin like ved rydder plass til fremtidige blokker.
– Jeg har vasket disse klærne to ganger, sier Gunaydin og ler, mens hun henger klesvasken opp mellom brakkene.
Selv om jobben som journalist gir en viss trygghet, er hun usikker på morgendagen.
– Folk klager mye på usikkerheten, noe jeg også sliter med. Det er vanskelig å holde ut, sier hun.
Snart skal hun sette seg ned for å skrive enda en sak for lokalavisen. Den handler om at mange savnede fortsatt ikke er funnet i ruinene.
Vet ikke hvor barnebarnet er
En av dem Gunaydin har intervjuet, er Remziya Bozdemir. Hun mistet begge sønnene, to svigerdøtre og et barnebarn i skjelvet.
Den eldre kvinnen var til stede da redningsarbeidere fant den ene sønnen hennes død, men ennå vet hun ikke hvor barnebarnet Ømer er.
I gangen står potteblomster, som hun en dag håper å plante på graven hans.
– Han var mitt hjertebarn, sier hun og viser frem et bilde av en gutt med et stort smil under den blonde luggen.
Ømer ville vært fire år i dag, men ble bare tre.
Remziya Bozdemir har avlagt DNA-prøve, for mange døde er lagt i anonyme graver eller ligger knust i ruinene.
Bestemoren vil ha svar.
– Jeg får ikke ro før det.