Fredag fikk Iman Ibrahim Kinno det hun klassifiserer som en gledelig nyhet. Hun var hjemme i teltet i flyktningleiren i Libanon på en regnfull dag, da hun hørte at amerikanerne hadde drept den iranske toppgeneralen Qassem Soleimani.
– Dette var en glede ved inngangen til et nytt år, sier hun, sittende på gulvet i teltet omringet noen av sine foreldreløse barnebarn.
- Vil du ha ukesbrev fra Urix? Klikk her
– Jeg velsigner dem som drepte dem, selv om de brukte altfor lang tid. Soleimani drepte våre barn, så jeg er glad for å bli kvitt ham og handlingene hans. Gud vil dømme ham for hva han har gjort mot folk, fortsetter hun.
Iman Ibrahim Kinno er glad for at Qassem Soleimani er drept. Her er hun sammen med barnebarnet Neda (6).
Foto: Kristin Solberg / NRKMistet fem barn i krigen
Den 70 år gamle kvinnen fra Aleppo er eneste omsorgsperson for seks barnebarn i alderen seks til 12 år. Barnas foreldre – Kinnos barn – ble drept i Syria. Etterpå tok bestemoren med seg barna og flyktet til Libanon.
– Jeg mistet fire sønner, en datter og en svigerdatter i krigen, sier hun.
– Det var et bombeangrep mot en nabos hus, og barna mine gikk for å hjelpe. Da kom et nytt bombeangrep, og de ble selv drept. Den fjerde sønnen min var del av revolusjonen, og slik ble han drept.
Hun bruker ordet «revolusjon» om opprøret mot Bashar al Assad – et opprør som ble brutalt slått ned på, og som utviklet seg til en brutal borgerkrig. Støtten fra Iran – personliggjort gjennom Qassem Soleimani – har vært uhyre viktig for Assad-regimet.
Så viktig at Kinno tror situasjonen ville ha vært en helt annen i Syria i dag – og at barna hennes kanskje ikke ville ha vært drept – om det ikke var for den iranske toppgeneralen.
– Hadde han ikke vært der, ville situasjonen ha vært annerledes. Han ga ordre, og han stod bak drap, henrettelser, det var hans feil, sier hun.
Delte meninger
Utenfor flyktningleiren er imidlertid meningene delte om amerikanernes drap på Qassem Soleimani i Baghdad natt til fredag. Noen mener som Kinno; at Soleimani var roten til mye ondt i regionen. Andre er helt uenige. Libanons mektige Hezbollah-milits – tett alliert med Iran – er blant dem som har fordømt drapet kraftig. Hezbollah-leder Hassan Nasrallah sier de har et «ansvar» for å hevne drapet.
General Qasem Soleimani ble drept i et amerikansk droneangrep.
Foto: APFordømmelsen kommer også fra folk på gaten.
– Han var en sjel, og det er feil å ta en sjel, sier Mohammed Chehade (23), som går tur med en kamerat langs Beiruts strandpromenade.
- Urix Forklarer: Høyt spill i Midtøsten: Nå kan alt skje
Lettantennelig
Uansett hva libaneserne mener om drapet av Soleimani – eller om toppgeneralen selv – er mange av dem forent i bekymringen om at handlingen kan komme til å få konsekvenser også her.
Allerede fredag kveld kom nyheten om at amerikanske soldater som er stasjonert i Italia er i høy beredskap og klare for å reise til Libanon for å beskytte ambassaden i Beirut.
Libanon er nemlig et av landene der Iran kan komme til å gjengjelde attentatet. Det bekymrer mange libanesere som er ute og går lørdagstur ved strandpromenaden.
– Libanon grenser til Israel, og Israel er en militærmakt alliert med USA, så alt er mulig. Dette er et av de lettantennelige stedene Midtøsten. Libanon, Syria, Irak – alt vil rammes direkte hvis det blir krig, sier ingeniøren Salwa Abo Hamdah (55).
– Hezbollah vil svare, og de kommer til å bombe Israel fra Sør-Libanon. Det er noe alle tror. Jeg håper det ikke skjer, sier Mohammed Chehade.
Fadia Mehio og Majed Barjawi er ikke enige om hva som kommer til å skje. Til felles har de derimot at ingen vet.
Foto: Kristin Solberg / NRKNasrallah-tale søndag
Venninnene Fadia Mehio (42) og Majed Barjawi (50) er delte i synet på hva som vil skje: én er pessimist, den andre optimist.
– Jeg bryr meg ikke om mannen (Soleimani), at han er død. Men jeg frykter for Libanon, situasjonen er veldig ille, sier Barjawi.
Hun vil følge nøye med på Hezbollah-leder Hassan Nasrallahs tale under planlagt en minnemarkering for Soleimani i Beirut søndag, og tror tonen der kan gi en indikasjon på hva som kan skje videre.
Venninnen, derimot, er ikke spesielt bekymret.
– Jeg tror ikke noe kommer til å skje her, sier Mehio.
– Jeg håper i hvert fall ikke det.