Sebastian Schiller var 8 år da Berlin-muren falt. «Jeg er glad jeg slapp å leve mitt liv i DDR-staten», sier han.
Foto: Arnt Stefansen / NRKSebastian Schiller er blitt en tenksom mann på 33, litt rockete i stilen, og med mange tanker om begivenheten som har vært så viktig for hans liv:
– Det som skjedde for 25 år siden er noe jeg tenker ofte på, ikke bare nå når jeg får spørsmål fra en journalist, sier han.
Vi møtes i Bernauerstrasse i Berlin, et sted med mye tung symbolikk. Det var her desperate østtyskere hoppet ut fra leilighetene sine for å komme ut av DDR da regimet bygget Berlin-muren i 1961. I dag er dette området et eneste stort museum, det viktigste minnesmerket over muren. Og for Sebastian Schiller er det sterkt å være her.
– Jeg får gåsehud når jeg tenker på at Berlin var delt av en mur, og at jeg nå kan stå her og kan bevege meg mellom vest og øst uten hindring. Dette gjør meg svært beveget.
- Les også:
Se direkte fra Berlin.
Dagsrevyens reportasje
November 1989
Det er noen dager etter Berlin-murens fall, den 9. november 1989: Sammen med NRK-kollega og kameramann Jan Erik Winther er jeg i Øst-Berlin for å lage en reportasje, og vi blir invitert hjem til familien Schiller, som bor like ved muren.
Det er Karin og Gottfried Schiller og de to barna, Ingo på 14 og Sebastian på 8 år. Vi ser TV-nyhetene fra «Aktuelle Kamera», den østtyske Dagsrevyen, som bringer nye forbløffende reportasjer om utviklingen i det kommunistiske DDR, og Gottfried Schiller er både opprømt og indignert:
– Det er ikke til å fatte, og det er sannelig på tide. Endelig sier DDRs myndigheter det som menneskene i dette landet har tenkt i 40 år.
Artikkelen fortsetter under bildet.
NRK laget reportasje om familien Schiller etter murens fall, og møtt dem igjen i forbindelse med 25 års-jubileet.
Foto: Arnt Stefansen / NRKEt nytt DDR
Men selv om Karin og Gottfried er enige om at DDR-regimet har utspilt sin rolle, så er de begge i tvil om hva som nå bør skje.
De har begge trygge jobber i kommuniststaten, han ved operahuset «Komische Oper», og hun ved «Deutsches Theater» i Øst-Berlin, og de er ingen regimekritikere.
Men de ønsker mer frihet, mer demokrati og mindre overvåkning. Og de vil ha tilgang til noe av den velstanden som tyskerne i vest nyter godt av. Karin Schiller sier det slik:
– Jeg tror nok at folket i DDR nå vil prøve å skape en sosialisme som virkelig er sosialisme. Det vi har hatt til nå var et første, mislykket forsøk.
Bare en drøm
Karin Schiller drømte om et bedre DDR etter Berlin-murens fall, men slik gikk det ikke.
Foto: Arnt Stefansen / NRKI dag, 25 år senere, innser Karin Schiller at det hun drømte om den gang hadde lite med virkeligheten å gjøre:
– Det viste seg jo at DDR-staten hadde utspilt sin rolle. Den var rett og slett et fallittbo – både økonomisk, politisk og moralsk, og alt i alt var det greit at det gikk som det gikk.
Men hun er slett ikke fornøyd med den måten DDR-borgerne ble behandlet på etter gjenforeningen:
– Det var liten respekt hos vesttyskerne for det livet vi hadde levd. Over natten ble alt det vi hadde gjort og opplevd uten verdi, og det gjorde gjenforeningen mye vanskeligere enn den kunne ha blitt, sier hun.
Og det er ikke alt som er bra i dagens Tyskland heller, sier hun:
– Ingen var arbeidsledig i DDR. Det fantes ikke hos oss. Jeg ser dagens unge, som ikke får en lærlingplass eller en jobb. Det er vanskelig for unge mennesker å skape seg et liv i dag, sier hun.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bernauerstrasse er det viktigste minnesmerket over Berlin-muren. Her holdes en av markeringene under dagens jubileumsfeiring.
Foto: Arnt Stefansen / NRKMuren i hodene
25 år etter Berlin-murens fall er det fortsatt forskjeller mellom det østlige og det vestlige Tyskland. Lønningene er gjennomsnittlig 20 prosent høyere i vest enn i øst, og forskjellene i pensjoner er på rundt 10 prosent.
Og fortsatt er det få som gifter seg på tvers av det tidligere Jernteppet. Det hersker også en god del fordommer på begge sider, som at vesttyskerne er «arrogant, overfladisk og opptatt av penger», mens tyskerne i øst er «mistroisk, engstelig og lite effektive».
Sebastian Schiller er overrasket over hvor lang tid det tar å bli kvitt det som er blitt kalt «Muren i tyskernes hoder».
- Jeg tror fortsatt at det vil ta noe tid. Jeg ser dette som et generasjonsspørsmål. Jeg blir den siste generasjonen som opplevde DDR, og jeg tror kanskje at mine barn vil tenke annerledes, siden de ikke har noe forhold til det som skjedde den gang, sier han.
Glad for friheten
«Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som har skjedd her», sier Sebastian Schiller ved minnesmerket Bernauerstrasse i Berlin.
Foto: Arnt Stefansen / NRKMen både Sebastian og broren Ingo er alt i alt svært tilfreds med livet i det gjenforente Tyskland. De har begge valgt kunstneriske yrker, som sine foreldre. De spiller i det populære orkesteret «Coppelius», og dyrker ellers musikken som sin kjæreste hobby. Ingo livnærer seg dessuten som tolk, mens Sebastian har tatt utdannelse som teaterdekoratør.
– Hvordan hadde livet vært dersom Berlin-muren ikke hadde falt? spør jeg.
– Det ville vært totalt annerledes. Jeg ville vært innesperret i en totalitær stat, og med få eller ingen muligheter til å realisere meg selv, sier Sebastian Schiller.
– Følelsen av frihet – å kunne se verden og å kunne reise betyr veldig mye for meg. Og å slippe å bli overvåket og utspionert av venner. Jeg ville ikke holdt det ut. Det ville vært svært tungt for meg, sier 33-åringen tankefullt.
