Den palestinske drømmen om VM: Hver dag drepes en i fotballfamilien

Å registrere dødsfall er en av arbeidsoppgavene Susan Shalabi har som visepresident av Det palestinske fotballforbundet.

Oppgaven har aldri vært lett, men etter den 7. oktober, har det blitt hverdag.

Etter hver natt med omfattende luftangrep mot den palestinske befolkningen i Gaza, bruker Shalabi neste dag på å skrive ned navn på drepte spillere, trenere og ansatte.

100 mennesker

Til nå har hun skrevet ned 100 navn.

– Listen er lang og inneholder navnene på så mange barn, sier Shalabi til NRK.

Å sitte og se over bilder og videoer av drepte kolleger, er en utakknemlig og grusom jobb.

Bildet av brødrene Emad og Mohammed Hijazi, stolt ikledd landslagsdrakten ved fotballakademiet i Rafah; eller fotballspilleren Rahid Dabbour som skulle få prøve seg på landslaget, og Shadi Sabah som allerede var med i troppen.

Alle drept i luftangrep i Gaza.

På få uker er flere enn 9000 palestinere i Gaza drept, ifølge Hamas-ledede helsemyndigheter. FN bruker det samme dødstallet.

Verdensmesterskap

Fotballdrømmen lever fremdeles i Palestina. Landslaget representerer palestinere i Gaza og på Vestbredden, og den palestinske diasporen.

De har en status i fotballens verden, de enda ikke har oppnådd politisk. For selv om Palestina ikke er anerkjent som en fullverdig stat, har de vært medlem av Fifa og Det asiatiske fotballforbundet siden 1998.

– Drømmen representerer palestinernes nasjonale identitet, sier Shalabi.

Lengselen etter å bli anerkjent som et fritt, suverent land – akkurat som resten av verdens nasjoner.

– Det er en sjanse til å se verden og bli sett av verden i et annet lys og et annet perspektiv.

Laget som snart skal prøve og kvalifisere seg til sitt første verdensmesterskap, står i en helt særegen krise. Flere av landslagsspillerne bor i Gaza, og forbundet har ikke klart å få dem ut.

Tragedien påvirker også spillerne som spiller for klubber i utlandet, borte fra sine familier og venner. Bekymret for lagkamerater og sitt folk hjemme i det okkuperte Gaza og Vestbredden.

– Du vil ikke være i deres sko, sier Shalabi.

– Men vi er et motstandsdyktig folk, og vi vil fortsette å holde ut – som vi alltid har gjort.