Da republikken Tyrkia ble opprettet i 1923 skulle alle borgere ha en felles tyrkisk identitet.
Kurdere og andre minoriteter ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk. Myndighetene benektet lenge eksistensen av kurdere som en etnisk gruppe.
Èn million kurdere tvangsflyttet fra sine landsbyer, mens tyrkere ble oppfordret til å flytte til de kurdiske områdene i sørøst-Tyrkia.
Fra 1970 satte regjeringen inn sikkerhetsstyrker for å slå ned separatistiske grupperinger.
Militære unntakslover ble innført i 1978 og PPK, det kurdiske arbeiderpartiet, startet geriljakrig. Den varte frem til 1999 da lederen Abdullah Öcalan ble arrestet.
Striden fordrev mellom 800.000 og 2 millioner mennesker, 30.000 ble drept og mer enn 3000 landsbyer ødelagt.
Både tyrkiske sikkerhetsstyrker og PKK-geriljaen begikk grove og systematiske brudd på menneskerettighetene.
1990 ble kurderspørsmålet for første gang åpent debattert i media og i parlamentet.
I 1994 ble seks kurdiske representanter i nasjonalforsamlingen fratatt parlamentarisk immunitet og dømt til lange fengselsstraffer for å ha bedrevet separatistiske aktivitet.
Etter at Abdullah Öcalan ble dømt til døden i 1999 tok han offentlig avstand fra bruk av vold. Like etter erklærte PKK en ensidig våpenhvile.
Unntakstilstanden ble endelig opphevet i 2002.
(Kilde Store norske leksikon)