Et ideologisk oppgjør

Under den store depresjonen i 1930-årene var det én person som fikk avgjørende betydning for vestlige regjeringers vei ut av depresjonen.

Hans navn var John Maynard Keynes, en farverik britisk økonom, som argumenterte for at staten gjennom investeringer og økonomisk styring kunne tøyle markedskreftene og få fart på vekst og utvikling.

New Deal

Keynes teorier ble mottatt med åpne armer av den amerikanske nyvalgte president Franklin Delano Roosevelt som ga politikken navnet "New Deal".

Keynes var også en sentral spiller ved opprettelsen av internasjonale systemer etter annen verdenskrig, som Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefond og Bretton Woods-systemet for stabilitet i valutahandel.

Gjennom mange tiår dominerte hans ideer både den økonomiske politikken i vestlige land, og all tenkning omkring det som kalles makroøkonomi, eller samfunnsøkonomi.

Den tidligere britiske statsminister Winston Churchill sa en gang med sin bitende ironi at hvis man hadde to økonomer i samme rom ville man få to forskjellige meninger, men hvis den ene av dem var Keynes, ville man få tre forskjellige meninger.

Friedmans frie marked

I etterkrigstiden ble Keynes ideer om statens styring av økonomien gradvis svekket. Monetarismen, som tar til orde for at økonomien kan styres gjennom pengetilførselen og at markedet vil ta vare på resten, tok gradvis over og har vært den dominerende tankegang i USA den siste generasjonen.

Denne ideologien hadde sitt utspring i den såkalte Chicago-skolen, der professor Milton Friedman var leder og inspirator til en ny generasjon av økonomer. Men monetarismen har også etter hvert måttet vike for et mer aggressivt frislepp av markedskreftene.

Med det frie markedet som ideal ble reguleringer av finansinstitusjoner og økonomisk politikk gradvis avviklet. Sentralbankene, ikke regjeringene, fikk den avgjørende innflytelse på pengestrømmer og rente.

Frisleppet førte til betydelig økning i private investeringer og lånefinansiering, og til et voldsomt oppsving på børsene verden over. Selv gamle keynesianere følte seg slått på flat mark av markedsliberalismen.

Børster støvet av Keynes

Men så eksploderte finanskrisen i midten av september i USA. I løpet av et par uker lå selve utstillingsvinduet for det frie marked, Wall Street, knust på gaten.

Regjeringer verden over børstet støvet av John Maynard Keynes, og intervenerte i finansverdenen med en kraft og en voldsomhet som snur opp ned på økonomiske maktforhold.

At en britisk Labour-regjering valgte å nasjonalisere banker er kanskje ikke så rart. Men når markedsliberalismens puddel i Det Hvite Hus gjør det samme, er verden ikke slik den var for noen uker siden.

Det finnes selvfølgelig dem som hevder at man bare skulle ha latt krisen gå sin gang og at markedet etter en tid ville korrigere seg selv. Og det finnes dem på den andre siden som mener dette er kapitalismens endeligt og at tiden er inne til å gjennomføre det sosialistiske paradis.

Ingen av delene er i dag godtatt av regjeringer i den vestlige verden. Både det kontrollfrie markedssystem og den rene statskontrollerte økonomi har lidd skibbrudd de siste tiårene.

Vi er tilbake der vi var for et par generasjoner siden, med et marked som kan fungere innenfor en ramme der staten spiller en avgjørende rolle, både med kontroll og direkte inngripen i den økonomiske utvikling.

Jeg antar at John Maynard Keynes smiler i sin grav.