Hopp til innhold
Kommentar

En hellig russisk overbevisning

Russlands president Vladimir Putin bryr seg ikke om vestlige straffereaksjoner. Han mener at russerne har alle mulige gode grunner til å overta Krim-halvøya. Hvorfor er det en så kolossal avstand mellom øst og vest i denne saken?

Krimrussere ser på Vladimir Putins tale om Krim

Krimrussere bivåner entusiastisk tale på tirsdag da han erklærte at Krim og havnebyen Sevastopol vil bli innlemmet i Krim.

Foto: VIKTOR DRACHEV / Afp

For noen kvelder siden satt jeg hjemme i min egen stue og så på en halvannen time lang sending på den russiske statskanalen RTR der temaet var situasjonen på Krim.

Programmet var studiobasert, men inneholdt også reportasjer fra halvøya. Budskapet var mildt sagt ensidig. Det gikk ut på at Krim var russisk territorium i århundrer inntil Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov overførte det til Ukraina i 1954.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, fulgte Krim bare med Ukraina uten at noen reagerte. Det som nå har skjedd, kan ikke kalles annet enn å rette opp en gammel feil, ble det sagt.

Reportasjene inneholdt svært følelsesladede bilder og intervjuer med russere som gråt av glede over å ha blitt gjenforent med Russland.

Ny kamp mot fascismen

Det ble i tillegg vist noen videoklipp fra maktovertakelsen i Kiev. Der ble det understreket at de nye makthaverne er nynazister, og at situasjonen kan minne om den andre verdenskrig.

Russland må igjen ta på seg en historisk oppgave, nemlig å nedkjempe fascismen i denne delen av Europa.

Det ble ikke sagt et ord om at de radikale nasjonalistene er i et klart mindretall, og at de nye makthaverne ønsker å opprette et demokratisk styre.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Russiske tropper vokter en ukrainsk militærbase i Perevalnoye, Krim

Russiske tropper vokter en en ukrainsk militærbase i Perevalnoye på Krim.

Foto: SHAMIL ZHUMATOV / Reuters

Bøter for å snakke russisk

Det ble også vist bilder der unge ukrainske nasjonalister roper slagord om at det russiske språk må fjernes i Ukraina og at de russiskspråklige må reise til Russland.

Akkurat dette punktet var det sterkeste i det russiske fjernsynsprogrammet.

Det er helt ubegripelig at de nye makthaverne i Kiev kan være dumme nok til å ta opp spørsmålet om det russiske språkets status.

Det er det samme som å gi de russiskspråklige på Krim, og de russiske lederne, en gylden anledning til å hevde at de blir utsatt for diskriminering og trakassering, og at de øyeblikkelig trenger hjelp.

Russere jeg snakket med på Krim, sa at offisielle internettsider allerede bare finnes på ukrainsk. Det gikk også rykter om at russere som ikke snakker ukrainsk ville bli ilagt bøter, og at det ville bli slutt på undervisning i russisk på skolene.

Ikke en ukrainsk stemme

I det russiske programmet ble studiogjestene også rørt til tårer når de snakket om hvor fantastisk det er at Krim endelig har kommet hjem til Moder Russland.

Men det var ikke en eneste røst som forsvarte ukrainernes interesser. Selv om 22 prosent av innbyggerne på Krim var ukrainere inntil de nå nylig begynte å forlate stedet.

To Krim-tatarer var også enige om at den russiske annekteringen bare var til det gode.

Det ble ikke sagt et ord om at Krim-tatarenes leder oppfordret til boikott av folkeavstemningen om å bli en del av Russland.

Eldre Krim-tatarer jeg snakket med, fortalte at de hadde overlevd deportasjonen til Usbekistan under krigen. De hadde kommet tilbake på 1980-tallet, og bygd seg opp et liv igjen med mye strev.

Som ukrainske statsborgere hadde de håpet å være kvitt russerne for godt, men plutselig opplevde de igjen å bo i Russland.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Russiske passøkere i Simferopol

Russere med ukrainsk statsborgerskap i Simferopol møtte opp for å skifte til russisk da tilbudet fra Russland kom.

Foto: DIMITAR DILKOFF / Afp

En kulturkollisjon

Den russiske fjernsynssendingen så jeg sammen med min kone og mine svigerforeldre.

De kommer fra Minsk i Hviterussland, men de har sine røtter i Russland, og ser på seg selv om russere.

Jeg spurte dem om ikke de syntes at programmet var et makkverk av ensidig propaganda uten et eneste forsøk på å se saken fra flere sider.

De bare så på meg med tårevåte øyne. De fattet ikke hva jeg mente med å snakke sånn, og sa at de var sjokkert over mine antirussiske holdninger.

Og jeg tror nok at noe av nøkkelen til å forstå den store forskjellen mellom øst og vest når det gjelder Krim-konflikten, ligger akkurat her.

Enorm folkelig støtte

President Vladimir Putin har økt sin folkelige oppslutning kolossalt ved raskt å inkludere Krim i Russland. Argumentene om å verne russerne på halvøya mot overgrep fra ytterliggående ukraineres side, møter stor gjenklang i den russiske sjel.

Det å kjempe mot fascister, vekker minner om seier og storhet.

Etter at Sovjetunionen ble oppløst, mener svært mange russere at Russland har blitt herset med og ydmyket av vestlige land, og at det er på høy tid å demonstrere landets styrke.

Det russiske språket blir også sett på som hellig, og den som begynner å true det, kan regne med harde reaksjoner.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ukrainske krigsskip sperret inne av russiske krigsskip i Sevastopol

Et ukrainsk marinefarøy (i midten) er sperret inne av to russiske marinefartøy i Sevastopol, som er base for den ukrainske marinen og den russiske Svartehavsflåten.

Foto: BAZ RATNER / Reuters

Straffetiltak vekker latter

President Putin bare ler av straffetiltakene som USA og EU har kommet med, og han sier at sanksjonene kommer tilbake som en bumerang.

Hjemme i sofakroken fikk jeg spørsmål om hvorfor det ikke ble vurdert straffetiltak mot USA da det viste seg at amerikanerne hadde invadert Irak under falske påskudd.

Hvorfor en slik vestlig dobbeltmoral, ble jeg konfrontert med. Og hadde vel egentlig ikke noe godt svar.

Okkupasjon eller ikke

På Krim så jeg med egne øyne alle soldatene som omringet ukrainske militærbaser.

De hadde ingen merker på uniformene, men de sa selv at de var russiske. Og de militære kjøretøyene var utstyrt med russiske skilt. Det som skjedde var helt åpenbart en russisk okkupasjon som nå har endt opp med at området har blitt en region i Russland.

Så Russland har tatt en del av nabolandet Ukrainas territorium og gjort det til sitt eget. Og det synes president Putin og det store flertallet av russere er helt greit.

Russland er ingen rettsstat, og lover og regler kan tøyes og bøyes etter makthavernes forgodtbefinnende.

I vest blir en stats territorium sett på som ukrenkelig, og derfor har ikke vestlige ledere noe å forhandle om i den situasjonen som har oppstått.

Russiske og vestlige ledere står rett og slett på hver sin planet i denne konflikten.
Og begge sider er hellig overbevist om at de har rett.

Det skaper store spenninger både mellom stater, og innad i enkelte familier.

SISTE NYTT

Siste nytt