En brann fikk det til å koke over for koronaslitne kinesere

Ti brannofre er ikke oppsiktsvekkende i et land med 1,4 milliarder mennesker. Denne gangen er det annerledes. Brannen har fått det til å koke over for koronaslitne kinesere.

Det er nemlig akkurat dette mange innbyggere har vært redde for og advart mot. De erfarer at den strenge koronapolitikken er blitt en fare for folks liv og helse.

Katt og mus

Like etter brannen i Urumqi i Xinjiang torsdag, tok diskusjonen fyr på sosiale medier.

Kritiske kinesere leker alltid katt og mus med sensurapparatet, og denne gangen ble flommen for stor til å stanses.

Folk kastet seg over tastaturet og skrev at beboerne kanskje kunne ha overlevd om de fritt hadde fått rømme fra brannen. Det kunne de jo ikke når de var innestengt, bak barrikader.

Og hvorfor ble ikke flammene slukket før det gikk tre timer? Kanskje var det nettopp korona-sperringene som gjorde at redningsmannskapet ikke kom til.

Myndighetene avviser slike mistanker, men sier hendelsen skal bli gransket.

Frustrasjonen kom uansett raskt til uttrykk i Urumqi i Xinjiang, der mange har levd med nedstenging i rundt 100 dager.

– Stans nedstengingen, runget det i folkemengden.

Slag i slag

Like etter kom de samme kravene fra folk i et enormt boligområde i Beijing. Her sparket de ned metallplatene som omringet hjemmene deres.

Deretter har det gått slag i slag.

I Shanghai samlet folk seg for å vise sympati for brannofrene i Xinjiang, men nå var budskapet blitt mer politisk.

De hadde med seg hvite ark som symboliserer manglende ytringsfrihet. En stille protest mot myndigheter som ikke har hørt deres krav om en ny koronapolitikk.

Da politiet prøvde å få folk bort, endte det i basketak, og et større sinne blant demonstrantene. Plutselig kom kravene ingen har turt å rope offentlig:

– Ned med Xi Jinping. Ned med Kommunistpartiet!

Dette er oppsiktsvekkende, for i Kina er den åpne politiske debatten ikke til stede under president Xi Jinping.

Slik kritikk tolereres ikke.

Xi krever 100 prosent lojalitet for å fullføre sitt prosjekt med å få Kina til å bli en moderne sosialistisk velferdsnasjon.

Stolte kinesere

Mye har endret seg raskt.

I 2020 var mange kinesere stolte over at Kina raskt og hensynsløst jaget koronaviruset på dør.

Viruset fikk ikke tatt knekken på særlig mange av dem, og Kina ble det første landet som kom seg tilbake på føttene økonomisk.

Da korona løp løpsk i verden utenfor og sykehusene der ble fylte til randen, boltret kineserne seg i badeland.

De gikk på skole og jobb, og det eneste som var annerledes enn før, var de stadige temperaturmålingene og smitte-appen de alle måtte bruke.

Kommunistpartiet fikk applaus. Folk var glade og fornøyde og storøyde over land som åpnet opp så altfor tidlig.

Så kom viruset tilbake som en bumerang, og nå var det blitt så smittsomt at det var nesten umulig å stanse. Kinesiske myndigheter bestemte seg likevel for å fortsette sin nulltoleranse mot viruset.

Massetesting

Folk massetestes og stenges inne. I dager. I uker. I måneder.

Ofte opplever folk det som urimelig galskap, at millioner av mennesker må gå i hi, selv om det kun skulle være en eneste person som har fått påvist smitte, kanskje også uten symptomer.

Fortvilelsen stiger blant de som mister levebrødet sitt.

Kinas myndigheter mener det er viktig å opprettholde den såkalte dynamiske nulltoleransen mot Covid, og argumenterer med at den sparer liv.

Mange av de eldre har nemlig ikke vært villige til å la seg vaksinere, og helsesystemet er ikke rustet til å ta imot en flom av pasienter.

Samtidig brukes enorme ressurser på en utmattende og ofte daglig testing av befolkningen.

Folk har ropt fra sine balkonger i Shanghai at deres familiemedlemmer og naboer ikke dør av Covid, men som en konsekvens av nedstengingen.

Pasienter kommer seg ikke til sykehus i tide, og ambulansen kommer ikke frem.

Kineserne vet også godt at de fleste andre i verden for lengst har bestemt seg for å leve med viruset.

Taktikk

Et brutalt oppgjør med demonstrasjonene er en dårlig løsning som neppe blir valgt. Til det har frustrasjonen spredt seg for vidt, og det vil være svært farlig å gjøre kruttønnen enda mer antennelig.

Kinas myndigheter har en godt innarbeidet taktikk. Når en protest oppstår handler det om å finne kjernen av problemet og håndtere det raskt, slik at misnøyen ikke sprer seg som ild i tørt gress.

Denne gangen var det trolig vanskelig å komme på noe annet enn å la demonstrantene i Xinjiang få sin vilje, og stanse nedstengingen.

Kunngjøringen lød på at regionen hadde fått kontroll på Covid, og at livet nå kan gå tilbake til normalen.

Også i boligområdet i Beijing der barrikadene ble sparket ned, fikk de plutselig åpne porter.

Kanskje tok denne reaksjonen brodden av noen protester, men signalet er sendt: Demonstrer, og du får det som du vil. Det er et budskap som kan få det hele til å eksplodere.

Og dersom demonstrantene nettopp får det som de vil og nedstengingene opphører, oppstår et annet problem. Nemlig en koronabølge landet på ingen måte er forberedt på.