Jeg visste at Tahmina var vever, men ikke at hun var så liten, ikke en centimeter over 1,50.
Det sorte sjalet, holdt sammen av en vakker spenne på siden, dekket hele hodet, og hun tok det aldri av i løpet av den dagen vi var sammen i Kabul.
Hun og moren kom sammen til Hotel Serena for å snakke med meg før vi dro hjem til dem for å gjøre opptak.
Tenkte det var greit, men skjønte etter hvert at de var livredde for å ta meg med hjem i dagslys. Naboene kunne se meg.
- Les:
- Les:
Korrekt påkledning
Det ble nær fire timer over te og kaker. Tahmina og mor Suraya kastet seg over kakebordet, men formante meg til å spise lite. Jeg måtte være sulten til middagen søsteren var i gang med å lage.
De kom med flere ønsker, på grensen til formaninger. Hadde jeg kanskje noe som liknet mer på afghanske klær? Jeg trodde bluse og jakke som dekket baken holdt, men det var vestlig bluse og jakke. Naboene…
Opp på rommet bar det – til en liten mannekengoppvisning av medbrakte tunikaer kjøpt i Pakistan.
De valgte en kremhvit med sorte kanter. Om jeg hadde en dressjakke? Jo, og med den på toppen så jeg ut som de afghanske mennene som går i tradisjonelle kjortler med dressjakke oppå. Hadde det ikke vært for sjalet på hodet...
Heldigvis hadde jeg et av sort silke. Tahmina strakte seg på tå for å få oversikt til å kunne feste sjalet med to spenner.
Så der sto vi, journalisten med intervjuobjektene som påkledersker. Mens vi ventet på at det skulle bli mørkt.
- Les:
Fremtidsdrømmene
Men det var ennå et par timer til, så vi endte igjen ved kakebordet i kafeen.
Tahmina hadde på forhånd sagt vi kunne gjøre intervjuet på engelsk. Men det var utelukket, hun hadde problemer når jeg stilte enkle spørsmål om utdannelsesplaner.
– Hva vil du helst, spurt jeg.
– Jeg vil studere jus, aller helst i USA. Eller kanskje også i Norge. Men jeg har ikke lyst til å dra uten familien. Tror du ikke vi kan få oppholdstillatelse? Hvis jeg forteller hvordan jeg er blitt truet fordi jeg er jente og på fjernsyn.
– Hvordan store ungdommer har kastet stein på skoleveien, folk har truet med å drepe meg fordi jeg stikker meg fram. Særlig pashtunsk ungdom, de er mer konservative i synet på jenter….
– Så kan jeg vise dem som gir oppholdstillatelse innslag med meg fra afghansk fjernsyn, hvordan jeg har ledet innsamlinger til afghanske barn, alt jeg har gjort siden jeg var ni år.
– Hele familien lider fordi jeg er kjent.
Mor Suraya nikker. Selv er hun lærer og for tiden eneste inntektskilde i familien. En vakker femti år gammel dame kledd i fotsid grå drakt, med øyne som er fulle av trist livserfaring, men aldri viker.
Bønnene om hjelp
Om jeg kan hjelpe? Jeg forsøker å si det forsiktig, at selv om jeg er på TV i Norge og kjenner mange mennesker, så er det ikke slik at jeg kan overbevise «dem».
Ja, vet Tahmina egentlig hvem «dem» er? Hun tenker lenge og smiler, det gjør hun forresten hele tiden.
– Myndighetene, sier hun. De som bestemmer.
Jeg forsøker å forklare at vi har veldig klare regler og prosedyrer for behandling av søknader om asyl og oppholdstillatelse. At hun eventuelt må regne med å bo i måneder, kanskje år, sammen med søkere fra hele verden. At det vil bli oppfattet som utidig om jeg forsøker å påvirke prosessen. At det er tusenvis i kø, som alle mener at deres liv er truet på et eller annet vis.
– Jammen, det er jo så mange som har klart det, innvender Tahmina, smilende.
– Tror du ikke de vil forstå bare jeg forteller hvordan vi har det og jeg viser dem TV-bildene?
Jeg gjentar en gang til i store trekk hva hun må gjennom. Sier hun bør kunne dokumentere at hun er truet. Hun hører ikke ordentlig etter, men smiler og gestikulerer og blir bare enda mer engasjert, som for å skulle overbevise meg i alle fall.
Mine forsøk på «kaldt vann i blodet» preller av, hun hører ikke på det øret.
Jeg ser bort på moren. Hun har til sammen sju barn. Ingen jobber, og mannen har ikke hatt jobb på lenge. Hun ser ned når Tahmina blir som mest engasjert. Hun forstår. Forstår at Tahminas vilje kanskje ikke holder til å nå målene. Eller kanskje gjør den det?
Jeg merker at jeg blir sliten, mest fordi hele situasjonen utfordrer meg som medmenneske, truer med å rive vekk rustningen av profesjonell distanse. Jeg vil også at den sjarmerende energibunten foran meg skal lykkes.
Men det blir for krevende å skulle si ja til det hun egentlig ber meg om, nemlig å leie henne gjennom det norske byråkratiet for å få norsk utdannelse, norske muligheter og et norsk liv.
Når mørket senker seg
Klokka er blitt halv sju, og mørket er endelig kommet. Jeg stikker opp på rommet til fotograf Marius, slenger beina på bordet og drikker en flaske vann. Vi legger en strategi for intervjuet som skal skje seinere på kvelden.
Jeg må bare rense hodet, få tilbake energien og mobilisere nysgjerrigheten på nytt.
Tahmina er jo en fantastisk afghansk jente. Hun hadde sikkert kunnet hevde seg på norsk barne-TV med den utstrålingen og den energien. Men snart er hun voksen, voksen med en ganske så naiv forestilling om verden der ute.
Hun vil helst ikke jobbe så lenge barna er små, og barn vil hun ha. Som moren og alle kvinner hun kjenner.
Vi går ned i lobbyen. Tahmina reiser seg fort, tar tak i sjalet mitt og knyter det litt strammet. Så går vi ut i bilen. Det er mørkt.
Jeg tenker at jeg må huske å ta små skritt når vi går ut av bilen. Ikke sånne lange som vi nordiske kvinner har for vane. Naboene skal få vite at jeg er den utenlandske kona til en onkel.
For sikkerhets skyld, dersom de spør etter at vi er dratt.
