Den lille familien i teltet i flyktningleiren på grensen mellom Libya og Tunisia skulle egentlig ha vært langt større. Isaac har fire søsken ingen vet om er i live.
– Hvis vi får komme til Norge, vil vi takke Gud. Da vil vi endelig kunne slappe av, puste ut og sende vår sønn til skolen, sier Jaqueline til NTB.
Sammen med ektemannen har hun vært på flukt fra hjemlandet Liberia siden 1990. Først flyktet de til Guinea, men snart skulle tilværelsen bli uutholdelig også der.
– Vi ble truet på livet av rebellene i Liberia og søkte tilflukt i Guinea. Men der ble alle liberiere etter hvert erklært uønsket. Vi ble slått, våre kvinner voldtatt og våre eiendeler stjålet. Noen ble drept, sier Francis stille.
Reiste fra barna
I 2004 brøt han opp og reiste til Libya. Kort etter tok Jaqueline samme vei, mens ekteparets fire barn inntil videre skulle bli igjen hos sin farmor. Men bestemoren døde plutselig, og nå vet ingen hva som er skjedd med barna.
– Jeg måtte la barna mine bli igjen. Nå er Isaac alt vi har, og jeg er så redd for å miste ham, sier Jaqueline.
Familien Garther bor nå i en av de to flyktningleirene i Choucha i Tunisia, like ved grensen til Libya. Den skjebnen deler de med 4.000 andre mennesker. Men til forskjell fra mange andre, står Francis, Jaqueline og Isaac på FNs liste over flyktninger som er
.En delegasjon fra utlendingsmyndighetene er denne uka på plass i Tunisia for å intervjue flyktningene fra Libya. Det er for tidlig å si om Garther-familien vil være blant de 250 som skal få en ny sjanse i Norge.
Men ett er sikkert. Familien vil ikke vende tilbake til Libya.
– Det var seks år med trusler og trakassering, og mot slutten var det ikke til å holde ut. Mens bombene falt, ble alt bare verre. Til slutt måtte jeg gi opp å gå til jobben fordi det var for utrygt og strevsomt, sier Francis.
Mange som Francis
Hans historie er ikke unik. Langt de fleste på FNs liste over overføringsflyktninger fra Libya er svarte afrikanere. De kommer fra land sør for Sahara og var allerede flyktninger da krigen brøt ut eller de var blant de mange som jobbet ulovlig i landet.
Felles for dem er beretninger om rasisme, sjikane og umotivert vold.
– De unge var verst. Ungdom fra tolv år og oppover spyttet etter oss på gata. Mange bar kniv og opptrådte truende. Kona mi ble seksuelt trakassert på det groveste. Det ble for mye for oss, sier Francis.
Ekteparet skylder delvis på TV-bildene av Gaddafis leiesoldater, som i mange tilfeller viste fattige svarte afrikanere som hadde latt seg verve eller blitt truet til det.
– I mars måtte vi bryte opp og flykte for tredje gang. Nå på grunn av fargen på huden vår, sier Jaqueline.
Kvelende varme
I snart fire måneder har de bodd i teltet i flyktningleiren som drives av Røde Halvmåne fra De forente arabiske emirater. De får mat, drikke og legehjelp og lever under tilfredsstillende sanitære forhold. Men varmen er kvelende.
Temperaturen har steget til over 40 grader, luften står stille og de kommende ukene skal det bli hetere og hetere.
– Det er varmt, men emiratene gjør hva de kan. Vi takker Gud for den hjelp vi får, sier Francis.
Lenger borte i leiren bor familien Madibo fra Sudan. Familiens overhode Zakaria er omkranset av tolv barn og barnebarn i det lille teltet. Selv flyktet han fra Darfur til Libya i 1975. Etter 26 år i landet, en dag i april i år, banket det plutselig på døra til familiens hjem i Tripoli. Utenfor sto bevæpnede menn.
– De ga oss tre dager på å komme oss ut av landet, sier Zakaria.
– Vi ble beskyldt for å være leiesoldater. Men jeg er ingen soldat. Jeg er lastebilsjåfør, sier han.
62-åringen vet lite om Norge annet enn at det er kaldt der.
– Jeg er gammel, men det ville bety uendelig mye for meg om mine barn og barnebarn kunne skaffe seg en utdannelse et sted der det er trygt, sier han.