Drept fordi de var jøder

– Dette er Gabriel og det er Ariel. Bildet ble tatt to uker før de ble drept, forteller Samuel og Miriam Sandler.

Skutt av motorsyklist

Bildet av barnebarna står på skjenken i stua. To smilende barn med kipa på hodet. De ble bare tre og fem år.

Miriam Sandlers øyne fylles av tårer. Ansiktet er innsunket og preget av savnet etter guttene, men også etter drapet på sønnen. Gjerningsmannen ville hevne seg på jøder for palestinernes lidelser på Vestbredden.

– Jeg forstår det ikke, sier Miriam Sandler.

I to og et halvt år har de stilt det spørsmålet. Samuel Sandler satt på kontoret i synagogen morgenen mobiltelefonen ringte. Det var svigerdatteren. Det ble en kort samtale.

– Jonathan er død, sa hun.

Ingenting annet. Sønnen var blitt skutt. Mer visste han ikke før han kastet seg på flyet til Toulouse.

Bare seks måneder tidligere hadde sønnen flyttet til den sørfranske byen sammen med kona og tre små barn.

• Les: Fire personer skutt og drept på jødisk skole i Frankrike

Flyttet til Toulouse

Jonathan Sandler var blitt tilbudt jobb ved den jødiske skolen, som lå i en fredelig gate i Frankrikes fjerde største by. Vel å merke hadde skolen stålport for å beskytte barna, men de fryktet aldri at noe vondt kunne skje. Jonathan elsket byen like mye som han likte å gå turer i Pyreneene. Han lærte også kona si å like fjellene. Og de små barna ble behandlet som maskoter på skolen der de også bodde.

Hver tirsdag dro Jonathan til Bordeaux for å undervise. Da besøkte han mormoren sin, som han var så glad i, før han dro hjem. Han og familien hadde funnet seg godt til rette, forteller Miram NRK.

Men morgenen den 19. mars 2012 svingte en motorsykkel inn ved skolen.

En franskmann av algerisk opphav løsnet skudd, først mot Jonathan, så mot barna. Drapsmannen var sersjant og hadde tjenestegjort i Afghanistan. Han var allerede etterlyst av politiet.

Noen dager tidligere hadde 23-åringen skutt og drept to fallskjermjegere med nordafrikansk bakgrunn.

Han filmet drapene, la videoen ut på Youtube og sendte den til flere tv-kanaler. TV-selskapet Al Jazeera brukte den senere i en dokumentar.

– Drapsmannen var verre enn nazistene. Han var stolt av det han gjorde. Nazistene forsøkte tross alt å skjule ondskapen, sier Sandler.

Fikk aldri tatt farvel

Da han ankom Toulouse senere den dagen hadde han bare ett ønske – å ta et siste farvel med «barna sine». Men saken var av nasjonal interesse. På veien fra flyplassen hadde drosjen han satt i måttet svinge til side for å la presidentens bil passere. Journalister fra hele verden var på plass. Det var ikke rom for privat sorg.

Derfor står Sandler på gangen til langt på kveld før han slipper inn i rommet der hans avdøde sønn ligger. Han får fem minutter:

– Jeg så på det rolige ansiktet hans, klemte ham og – han var kald, hvisker han frem. Barnebarna får han aldri se.

– Drapsmannen skjøt fordi det var en jødisk skole. Han var ikke ute etter enkeltindivider, bare etter religionen. Det var ingen annen grunn til at han skjøt, slår han fast.

• Les: Toulouse-ofrene gravlagt i dag

Antisemittisme

Hos rådet for jødiske organisasjoner i Frankrike mener de at drapene i Toulouse er et resultat av økende antisemittisme i Europa.

– Tidligere hadde vi en følelse av at antisemittisme gikk ned med nye generasjoner. Det vi er bekymret over nå er at nye generasjoner har flere fordommer enn tidligere generasjoner, sier Yohathan Arfi. Han er nestleder i CRIF (Conseil Représentatif des Institutions Juives de France).

- Det virker som om terskelen for å komme med slengbemerkninger også er blitt lavere, mener han og retter på kipaen han har på hodet. Det er ellers lite ved ham som får deg til å tenke at han er jøde. Synagogen er heller ikke et sted han besøker.

Han forteller om en telefon han fikk dagen før. En mann i Marseille var på vei hjem fra arbeid. I det han runder hjørnet ser han at en nabo står parkert foran porten.

– Kan du flytte bilen din? spurte han. – Jødesvin! Forsvinn, svarer naboen.

– Slik hetsing opplever vi hele tiden nå, forteller Arfi.

Ingen europeiske land har større jødisk befolkning enn Frankrike. Samtidig har de flest med arabisk opphav. Under Gazakrigen i sommer utviklet flere propalestinske demonstrasjoner seg over hele Frankrike i stedet til protester mot jøder. Åtte synagoger ble angrepet.

– Midtøsten brukes som unnskyldning for å drive vold og antisemittisme, mener Yohathan Arfi, som tror radikale islamister utnytter unge innvandrere som har falt utenfor, og at jøder blir gjort til syndebukk for dem som føler seg utestengt.

Men det er ikke hovedgrunnen til det økte jødehatet de mener å se.

– Mange tenker at antisemittisme i Europa bare knyttes til Midtøsten. Jeg ville vært glad om det bare var en konsekvens av uroen der. Midtøsten kan være en katalysator, men ikke en kilde. Vi vet at antisemittisme har røtter i Europa, sier han.

– Det virker som om antisemittisme er en fane som mange grupper kan gå under, fra ytterste høyre til ytterste venstre. Jødehatet, spesielt her i Frankrike, forener tradisjonelle motstandere. Det er nesten som en ny type jødehets, og den tar liv, sier han.

Vil aldri få svar

Samuel Sandler husker godt hva som skjedde da hans jevnaldrende fetter ble funnet av nazistene under krigen. Han bodde i Le Havre og hadde levd i skjul i huset til sine katolske naboer. Men til slutt kom nazistene. De sendte han med den siste transporten til Auschwitz, og han kom aldri hjem igjen.

Han var åtte år.

– Jeg har tenkt på ham hele livet og håpet at barn ikke skal dø fordi de er jøder, sier han. I dag ville Gabriel vært åtte år hvis han hadde fått leve. Gutten som var så glad i Coca-Cola at bestefaren bare kalte ham for cola. Gabriel svarte med å kalle bestefar for «papikaffe».

Samuel går ofte til steder der han har gode minner om sønnen og de to små guttene. Miriam synes det er vanskelig. Hun spør dem hver kveld hvor de er nå og om de er lykkelige.

– Men jeg har aldri fått noe svar. Ikke engang i drømmene mine, sier hun.