Dette skal Kate og William regjere

Når prins William og hans vordende brud Kate Middleton en gang blir konge og dronning av Storbritannia, følger en lang rekke britiske utposter på de underligste steder i verden med på arven.

Chagos, Falklandsøyene og Montserrat

Det finnes fremdeles 14 britiske kolonier

Foto: NRK/AP/Scanpix

Selv om det er lenge siden Storbritannia var en reell stormakt, og den britiske monarken over alle monarker, er den symbolske innflytelsen fra den tidligere koloniherren fortsatt i høyeste grad til stede rundt omkring i verden.

Dronning Elizabeth

Dronning Elizabeth arvet et enormt rike da hun ble kronet i 1953. Men hun har fortsatt en fot innenfor hver verdensdel.

Foto: INP/SHAUN CURRY / AFP

Litt forenklet kan man si at Storbritannia har beholdt sitt fotfeste over hele kloden, om enn i adskillig mindre målestokk enn den gang det britiske imperiet var på høyden av sin makt fra midten av 1800-tallet til ca. 1960.

På høyden av sin makt hadde britene herredømme over en fjerdedel av jordens overflate – det var et rike der «solen aldri gikk ned».

Fra 1876 og frem til sin døde i 1901, var dronning Victoria både dronning av Storbritannia og keiserinne av India, et India som ble omtalt som «Juvelen i kronen» og som var med på å gjøre Storbritannia til det mektigste riket noen gang i verdens historien.

Oppgjøret etter den første verdenskrigen gjorde at også tyske kolonier og besittelser ble britiske.

Midt på 1920-tallet var Storbritannia en stormakt uten sidestykke i historien.

Alt dette er historie nå. India ble en selvstendig stat i 1947, og de fleste andre koloniene løsrev seg fra slutten av 1950-tallet og utover på 60-tallet. Men fortsatt er tilknytningen til det britiske statsoverhodet sterkt. Det såkalte Samvelde av nasjoner består, med noen få unntak, av tidligere britiske kolonier

Dronning Elizabeth II er Samveldets øverste leder, en posisjon som den neste britiske monarken arver hvis Samveldet ikke opphører med dronningens død.

Fortsatte kolonier

Det finnes fortsatt britiske kolonier, siden 2002 omtalt som De britiske oversjøiske territorier fordi ordet koloni hadde fått en uheldig biklang.

Det er til sammen 14 av dem. De er riktignok for det meste små øysamfunn, avsidesliggende og med lave folketall, men de er likefullt under direkte britisk overhøyhet. En viss grad av indre selvstyre er innført flere steder, men Dronningen er representert ved en guvernør eller høykommissær.

Anguilla

Anguilla er et lite øysamfunn i Det karibiske hav, med en befolkning på 12.800 ved siste folketelling. Bare den største øya, som også bærer navnet Anguilla, har permanent bosetning, der ligger også og hovedstaden The Valley.

Anguilla var opprinnelig befolket av indianere fra Sør-Amerika, antagelig så tidlig som 1300 år før Kristus.

Det er uklart når øygruppen først ble oppdaget av europeerne. Enkelte kilder mener det var Columbus som først så Anguilla i 1493, mens andre tror øyene først ble oppdaget av franske sjøfarere på 1560-tallet.

Sombrero Island, Anguilla

En nedlagt gruveinngang på den minste av Anguilla-øyene, Sombrero.

Foto: JIM ANDERSON / AP

Navnet Anguilla skal stamme fra det latinske ordet for ål, trolig fordi øya er lang, smal og buktende som en ål. Dette er en lav, flat koralløy, som ofte blir herjet av tropiske stormer og orkaner.

Jorda er mager og lite egnet til landbruk. Derimot er det godt fiske i havet rundt øygruppen og fiske har alltid vært er en viktig levevei for folket her.

I de senere år har likevel turisme, bank- og finansvirksomhet med tilhørende skattefordeler overtatt mye av den inntektsskapende virksomheten, her som så mange andre steder i denne delen av verden.

De første europerne som bosatte seg på Anguilla, var engelske settlere som kom i 1650.

Øya ble brukt som oppbevaringssted for afrikanske slaver før de ble sendt videre til plantasjer på de store karibiske øyene og de amerikanske sørstatene. Etterkommere etter disse afrikanerne setter sitt preg på Anguilla i dag, ca. 90 pst. av befolkningen er svarte.

Franskmennen tok kontrollen i noen år, men det ble så britisk område og siden koloni.

Forsøk på å innføre selvstyre og full uavhengighet for Anguilla har vist seg å være lite populært blant innbyggerne. Forsøkene førte til opprør både i 1967 og 1969, og fullt britisk overherredømme ble gjeninnført i 1971.

I dag har territoriet indre selvstyre innenfor et parlamentarisk system med en generalguvernør på toppen, som representant for dronning Elizabeth II.

Bermuda

Bermuda ligger i Atlanterhavet nordøst for Florida og er det eldste og største av de britiske oversjøiske territorier med en befolkning på rundt 68.000 mennesker, og en historie med britisk tilknytning langt tilbake i tid.

Bermuda

Bermuda er både et strandparadis og skatteparadis.

Foto: Gerry Broome / Ap

Bermuda er nå et velstående britisk territorium med finansvirksomhet og turisme som hovedinntekstkilder. Med sitt solfylte klima har øygruppen alltid vært et populært reisemål for europeiske turister.

Den berømte bermudashortsen oppsto her på 1930-tallet som en protestaksjon fra kvinner på øya, både fastboende og tilreisende.

Dronning Elizabeth på Bermuda.

Dronning Elizabeth inspiserer æresgarden i St. George's på Bermuda november 2009.

Foto: HANS DERYK / REUTERS

Det var på den tiden forbudt for kvinner å vise lårene sine offentlig, slik at de ikke kunne bruke vanlige shorts. Dermed oppsto bermudashortsen som rakk til knærne. Den dekket lårne, men var likevel bedre egnet for strand- og friluftsliv enn lange skjørt.

Øya har to nasjonalsanger: «God save the Queen» som er den offisielle og «Hail to Bermuda» som er den uoffisielle, men som synges minst like ofte.

Britisk Antarktis

Britisk Antarktis er en viktig besittelse fordi den siden 1908 har ivaretatt britenes krav på en del av Sydpolen.

Særlig folkerikt er territoriet ikke, en skiftende gruppe forskere utgjør til en hver tid territoriets befolkning på vel 200 personer.

Britisk Antarktis

Britisk Antarktis er en del av Antarktika, også kalt Sydpolfastlandet. Det er langt flere seler enn mennesker på stedet...

Foto: STAFF / Reuters

Besittelsen har to forskningsstasjoner, den største heter Rothera og er også registrert som hovedstad. Britisk antarktisk grenser i øst mot den norske sektoren av Antarktis, Dronning Mauds land.

Chagosøyene

British Indian Ocean Territory, også kalt Chagosøyene, er en samling koralløyer i Det indiske hav, mellom kysten av Øst-Afrika og Indonesia. Hovedstaden heter Diego Garcia og ligger på øya av samme navn.

Frem til midten av 1960-tallet, var øyene bebodd av en lokalbefolkning som var etterkommere etter afrikanske slaver og indiske landarbeidere som var brakt hit som for å arbeide på store kokosplantasjer.

I starten var det franskmennene som regjerte i området, men på begynnelsen av 1800-tallet kom britene med sin overlegne sjømakt. De erobret Mauritius med tilliggende herligheter, blant dem Chagosøyene, fra franskmennene.

Chagos-øyene Salomon

Chagosøyene består til sammen av 60 øyer, og er Berømt for sine kritthvite strender, krystallklart vann og korallrev samt store mengder kokoskrabber, sjøskilpadder, hai og sjøfugl. På Salomon er det bare seilere som får lov til å gå i land.

Foto: Siri Gjørtz / NRK

150 år senere fikk Chagosøyene stor strategisk betydning.

I 1966 kjøpte den britiske regjeringen opp alle kokosplantasjene, nedla dem og tvangsflyttet lokalbefolkningen til Mauritius, for deretter å starte byggingen av store fly- og marinebaser på øyene i samarbeid med USA.

En rekke forsøk er gjort i senere år, både fra Mauritius og Seychellene, på å avslutte britenes herredømme over øyene, men til ingen nytte. De britiske, og ikke minst de amerikanske, militærbasene på øyene har hatt stor strategisk betydning de senere årene, under krigene i Irak og Afghanistan.

Befolkningen i British Indian Ocean Territory består i dag kun av noen få tusen britiske og amerikanske forsvarpersonell og utenlandske anleggsarbeidere, alle knyttet til militærbasenene på øyene.

De britiske jomfruøyene

De britiske jomfruøyene ligger i Det karibiske hav og består av mer enn 50 små og store øyer, bare 15 av dem er bebodd.

Hovedstaden Road Town ligger på den største av øyene, Tortola. Her bor også et flertall av øysamfunnets befolkning på ca. 22.000 mennesker.

Road Town på Tortola i De britiske jomfruøyene

Kun 16 av De britiske jomfruøyene er bebodde, og 80 prosent av befolkningen bor rundt Road Town på Tortola.

Foto: Todd VanSickle / AP

I dag er De britiske jomfruøyene et velstående samfunn som henter størstedelen av sine inntekter fra turisme og finans – dette er et skatteparadis for rikfolk som ønsker å plassere penger langt unna skarpe blikk fra skattemyndighetene i sine respektive hjemland.

Tradisjonelt har sjørøveri vært en levevei her som overalt ellers i Det karibiske hav, i den tiden da slavetrafikken fra Afrika var stor og europeiske sjøfartsnasjoner brukte slaver som arbeidskraft på de store sukkerplantasjene.

Slik tjente de seg rike og mektige frem tid slavehandelen ble forbudt midt på 1800-tallet.

Det som i dag utgjør De britiske jomfruøyene ble oppdaget av Christopher Columbus i 1493, under hans andre reise til det han hele sitt liv trodde var India. Den portugisiske sjøfareren ga øygruppen det fantasifulle navnet «Santa Urusla og hennes ellevetusen jomfruer», noe som gjennom historien er forenklet til «Jomfruøyene».

Mange land har gjort krav på øyene i årenes løp.

Noen av øyene er i dag innlemmet i det amerikanske territoriet Puerto Rico, mens de øvrige er britisk område. Øygruppen har en stor grad av indre selvstyre, men like fullt med dronning Elizabeth II som formelt statsoverhode.

Caymanøyene

Caymanøyene består av tre øyer Vestre karibien, sør for Cuba og nordvest for Jamaica. Øyene ble først oppdaget av Christopher Columbus i 1503, under hans siste sjøreise for å utforske det han trodde var India. Han døpte øyene for Skilpaddeøyene, etter alle sjøskilpaddene de så på strendene.

Columbus gikk selv aldri i land, og det skulle ennå gå over 80 år før en hvit mann satte sine føtter der. Det skjedde i 1586, da engelskmannen Sir Francis Drake gikk i land og døpte øyene Cayman Islands etter ordet «caiman» som var de innfødtes ord for alligator.

Den første hvite mann som bosatte seg på Cayman Islands het Isaac Bodden, han skal angivelig ha vært barnebarnet til en av Oliver Cromwells soldater og flyttet dit i 1661.

Seven Mile Beach i George Town på Cayman Islands

Caymanøyene har et behagelig tropisk klima, og det er derfor et attraktivt sted. Her fra Seven Mile Beach, Georgetown.

Foto: GARY HERSHORN / Reuters

Det oppsto likevel ingen større bosetninger på Caymanøyene før på 1700-tallet. Da begynte de forskjelligste mennesketyper å komme: Noen var på flukt, andre var på jakt etter eventyr eller fortjeneste, det var sjørøvere, skibbrudne og folk på flukt fra den spanske inkvisisjonen,desertører og slaver.

I dag utgjør befolkningen stort sett en rikholdig blanding av etterkommer etter alle disse.

I flere hundre år var Caymanøyene en britisk koloni sammen med Jamaica, men da Jamaica ble en selvstendig stat i 1962 ble øyriket et eget britisk territorium.

Øyene ligger midt i det karibiske orkanbeltet og har den tvilsomme æren av å ha blitt rammet av flest orkaner i hele verdenshistorien.

Ugland House, Cayman Island

Ugland House i Georgetown er registrert som kontor til 18.000 selskaper fra hele verden.

Foto: HO, Reuters / Reuters

Caymanøyene, som er kjent som et skatteparadis, har i overkant av 60.000 innbyggere, hvor storparten er knyttet til turisme eller bank- og finansvirksomhet.

De har sin egen valuta, som er knyttet til amerikanske dollar, over 500 banker i virksomhet, og gunstige skattelover tiltrekker seg både selskaper og privatpersoner.

Som et resultat av dette, har Caymanøyene den tolvte høyeste inntekten per innbygger i hele verden, og den høyeste levestandarden i hele Karibia.

Og som overalt ellers i De britiske oversjøiske territorier synger folk her «God save the Queen» ved høytidelige anledninger.

Falklandsøyene

Falklandsøyene består av to store og over 700 mindre øyer i det sørlige Atlanterhavet, utenfor kysten av Argentina. Hovedstaden er Stanley, og øyene har en befolkning på drøyt 3000 innbyggere.

Port Stanley, hovedstaden på Falklandsøyene

Falklandsøyene ble trolig oppdaget av den britiske sjøfareren John Davids. Storbritannia mistet kontrollen over øyene i 1774 til Spania, og deretter Argentina (18828-1832). I 1833 gjenerobret Storbritannia øygruppen.

Foto: ENRIQUE MARCARIAN / REUTERS

Mange land har gjennom historien forsøkt å erobre og kontrollere disse forblåste, men strategisk godt plasserte øyene. Siden 1833 er det britene som har hatt overherredømmet.

Argentina har gjennom årene stadig gjort krav på Falklandsøyene uten å nå frem.

Et hittil siste overraskende erobringsforsøk ble gjort i april 1982. Uten forvarsel invaderte argentinske styrker fra militærjuntaen øyene. Britene, med statsminister Margareth Thatcher i spissen, svarte med å sende store marinestyrker til øyene og det kom til en kort, men intens krig som kostet 655 argentinske og 255 britiske soldater livet. Margareth Thatchers popularitet steg fra et lavmål til seier ved valget året etter.

Britisk flagg i Port Stanley, Falklandsøyene

Dette irriterer Argentina. Union Jack på flaggstang i Port Stanley.

Foto: Daniel GARCIA / Scanpix/AFP

Siden har britene styrket sitt militære nærvær på Falklandsøyene, og det ble satt en foreløpig effektiv stopper for alle videre forhandlinger om selvstendighet for dette øyriket.

Økonomisk har situasjonen bedret seg for Falklandsøyene etter krigen i 1982, og turistnæringen har blomstret.

For mange utenlandske turister ble det plutselig attraktivt å besøke de til da temmelig ukjente øyene, og i de senere år har mange cruiseskip lagt rutene sine om Falklandsøyene slik at gjestene kan gå i land og beundre den barske naturen og dyrelivet, og spesielt øyenes mange pingviner, på nært hold.

Gibraltar

Gibraltar, også ofte omtalt som «The Rock» eller «Klippen», har vært gjenstand for stridigheter, okkupasjoner og beleiringer gjennom mange hundre år.

Britene har kappes med Spania og Frankrike om herredømme over det lille, men strategisk uhyre viktige klippelandskapet sør på Den iberiske halvøya, ved det smale stredet som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet.

Gibraltar

Det strategiske klippelandskapet i stedet som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet er attraktivt.

Foto: JON NAZCA / Reuters

Etter mange kriger og konflikter ble Gibraltar britisk kronkoloni i 1830. Kolonien ble en viktig base for den britiske marine, blant annet under slaget ved Trafalgar i 1805, og fikk økt betydning for handelsruter til og fra koloniene da Suezkanalen åpnet i 1869.

Spania har en rekke ganger også i nyere tid krevd overherredømme over Gibraltar. Da den unge dronning Elizabeth besøkte klippesamfunnet i 1954 provoserte dette Spanias general Francisco Franco til å fremsette kravet på nytt.

Men ved folkeavstemninger både i 1967 og i 2002 har innbyggerne av Gibraltar, med klart flertall, avvist slike endringer. De 27.000 innbyggere, foretrekker å forbli under britisk styre.

Aper i Gibraltar

Europas siste ville aper finnes i klippekolonien Gibraltar.

Foto: ANTON MERES / REUTERS

«Klippen» styres i dag etter ordninger som skal sørge for et mer moderne samfunn uten altfor mange trekk fra kolonitiden, men like fullt er Gibraltar et område som styres direkte fra London med en guvernør som Dronningens representant.

Klippestaten er for øvrig det eneste sted i Europa der man kan se ville aper.

Montserrat

Montserrat er et lite øysamfunn i øygruppen De små Antiller i Det karibiske hav.

Øya er ikke mer enn 16 kilometer lang og 11 kilometer bred og har vært under britisk kontroll siden 1632. Det var Columbus som oppdaget denne øya også, på sin andre reise til det han hele sitt liv trodde var India.

De første europeiske innbyggerne var ikke-katolske irlendere som hadde flyktet fra forfølgelser i hjemlandet. Så kom engelskmennene for å slå seg ned og tjene store penger på sukker, rom og bomull, alt basert på den billige arbeidskraften som kom med slaveskipene fra Afrika.

Mot slutten av 1700-tallet var øya full av innbringende plantasjer.

Vulkanen Soufriere Hills på øya Montserrat

Vulkanen Soufriere Hills på Montserrat har vært svært aktiv de siste årene. Det siste utbruddet kom så sent som i januar 2010.

Foto: Wayne Fenton / AP

Montserrat var en fredelig britisk koloni utenom hver gang den ble plaget av tropiske stormer og orkaner. Så begynte vulkanen Soufriere Hills å røre på seg, etter å ha vært sovende i hundrevis av år.

Et utbrudd i 1995 var så kraftig at hovedstaden Plymouth ble begravet under et 12 meter tykt lag av leire, aske og lava. Flyplassen og havneanleggene i byen ble ødelagt, og befolkningen i Plymouth samnt hele den sørlige delen av øya ble evakuert, og har siden vært avstengt.

Byen Brades nord på øya har siden fungert som hovedstad. Også i 2010 har det vært flere kraftige utbrudd fra vulkanen Soufriere Hills.

Storbritannias prins Charles på besøk til Montserrat

Prins Charles og hans kone Camilla på besøk i Little Bay i 2008 under sin rundtur i britiske Kariben.

Foto: Wayne Fenton / AP

Like fullt blir øya beskrevet som grønn og frodig. Folketallet var i 2006 på nærmere 5000 mennesker, og folkesporten er cricket.

Først i 2002 fikk innbyggerne av Montserrat fullt britisk statsborgerskap.

Pitcairnøyene

Pitcairnøyene består av fire vulkanøyer i Stillehavet, vest for Chile. De fire øyene er Pitcairn, Henderson, Duice og Oeno.

Det er innbyrdes stor avstand mellom øyene og totalt dekker de et område på 47 kvadratkilometer.

Bounty Bay, Pitcairn

Pitcairn er Storbritannias siste gjenværende besittelse i Stillehavet, og de 50 som bor der administreres av den britiske høykommissæren i New Zealand.

Foto: AP / AP

Bare Pitcairn, inkludert hovedstaden Adamstown, er bebodd, men folketallet var i 2008 sunket til 50 personer. Dermed er Pitcairn den minst befolkede og mest avsidesliggende statsdannelse i verden, og hovedinntekten kommer fra frimerkesalg.

De fleste av innbyggerne er etterkommere etter mannskapet som gjorde mytteri på Bounty i 1790.

Pitcairn-øyene er nå det siste britiske territoriet i Stillehavet.

St. Helena

St. Helena i det sørlige Atlanterhavet er en av de mest avsidesliggende øyene i verden og har derfor vært velegnet som fangeøy.

Øya måler 16 ganger 8 kilometer, og den er Storbritannias eldste besittelse nest etter Bermuda.

Den mest berømte fangen på St. Helena, var Napoleon. Etter sitt nederlag i slaget ved Waterloo ble han bragt til den karrige øya i oktober 1815, og han døde der seks år senere.

Jamestown, St. Helena

Innseilingen til Jamestown, som er hovedstaden på den tidligere fangeøya St. Helena.

Foto: Under lisens av Creative Commons

St. Helena ble først oppdaget av portugiserne på begynnelsen av 1500-tallet og var i flere hundre år et viktig stoppested og bunkringsplass for skip som seilte mellom Europa, Asia og Sør-Afrika.

Etter portugiserne kom både spanske, hollandske og britiske sjøfarere til St. Helena. Hollenderne krevde herredømme over øya i 1633, men slo seg aldri ned der.

Først i 1657 kom britene for alvor. Da hadde Oliver Cromwell, som styrte hjemme i England etter å ha avsatt og halshugget kong Charles den første, gitt Det ostindiske handelskompani rettigheter til å styre St. Helena. Det ble opprettet et lite samfunn med kirker og festninger.

Etter at det engelske kongedømmet var gjenopprettet, fikk handelskompaniet et kongelig brev som ga dem alle rettigheter til å drive øya som en koloni. I 1833 ble kontrollen over St. Helena overtatt av den engelske kronen.

Etter hvert forsvant mye av St.Helenas strategiske betydning, Skipstrafikken endret karakter fra seilskip til dampskip som ikke var så avhengige av monsunvindene. Stadig færre skip anløp øya. Dermed forsvant også viktige arbeidsplasser, og mange av kolonistene forlot øya for å søke lykken andre steder.

Jacob's Ladder med 699 trappetrinn i Jamestown på St. Helena

Det er 699 trappetrinn ned berømte Jacob's Ladder i Jamestovn på St. Helena.

Foto: STR / REUTERS

Med forbudet mot slavehandel kom det likevel ny fart i økonomien. Øya ble base for kontroll av skipstrafikken slik at forbudet mot slavetransport kunne håndheves. I årene etter at forbudet ble satt i verk ble 15.000 frigjorte slaver bragt i land på St. Helena.

I 2002 fikk St. Helena, i likhet med andre tidligere britiske kolonier, status som en del av De britiske oversjøiske territorier, og befolkningen fikk fulle rettigheter som britiske borgere.

Ved foketellingen i 2008 hadde øya 4200 innbyggere.

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene ligger i Sør-Atlanteren, utenfor sørøstkysten av Argentina og nordøst for Sydpolen. Dette oversjøiske territoriet består av 10 små og store øyer, hvor den største er Sør-Georgia.

75 prosent av øyene er dekket av snø og is, og de eneste beboerne her er en gruppe vitenskapsmenn knyttet til to forskningstasjoner, én bestyrer av postkontoret og én representant for Dronningen.

Pingvin på Antarktis

Dette er også en britisk undersått.

Foto: Torgeir Beck Lande

Den bittelille hovedstaden heter Grytviken, et navn som gir minner om en tid da Norge og norsk hvalfangst satte sitt preg på disse barske øyene ikke langt fra det antarktiske fastlandet.

Sør-Georgia ble først gang sett på avstand av den engelske handelsmannen Antoine de la Roché i 1675. Han var underveis fra Lima i Peru tilbake til London da skipet hans kom ut av kurs. Men det skulle gå enda 100 år før noen satte fot på øya.

I 1775 kom den britiske oppdagelsesreisende, kaptein James Cook, til Sør-Georgia. Han gikk i land, proklamerte det for britisk område og kalte det Georgia til ære for den britiske kongen George III, som regjerte på den tiden.

Senere gjorde Norge og nordmenn seg sterkt gjeldende på Sør-Georgia på grunn av den store hvalbestanden.

I Grytviken etablerte den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen fra Sandefjord i 1904 den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis.

Det ble begynnelsen på et eventyr som varte helt frem til 1965, da de siste hvalfangerne forlot øya.

Som de fleste andre britiske besittelser, har også annekteringen av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene vært omstridt.

Og i snart 100 år har Argentina gjort krav på territoriet. Striden spisset seg i 1982 da argentinske soldater gikk i land på Sør-Georgia, tok de som arbeidet der til fange og krevde herredømme over øya, samtidig som andre styrker inntok Falklandsøyene. Argentina fikk ikke noe mer hold på Sør-Georgia enn på Falklandsøyene.

Kongepingviner

En gjeng kongepingviner ønsker NRKs team i 'En eventyrlig seilas' velkommen til Sør-Georgia.

Foto: Arne Nævra

Et rikt dyre- og fugleliv og en fantastisk natur har gjort sitt til at mange cruiseskip hvert år også går innom Sør-Georgia. De gode inntektene fra hvalfangsten er borte, men cruiseskipene skaffer inntekter til det lille øysamfunnet gjennom betaling av landingsavgifter og kjøp av suvenirer.

Turks and Caicos-øyene

Dette britisk territoriet består av to tropiske øygrupper i Vest-India, Turks and Caicos, often forkortet sammen til TCI.

Øyene, som ligger over 1000 kilometer sørøst for Florida og et stykke sørøst for Bahamas, er i dag best kjent for turisme og finansvirksomhet.

TCI er blant «øyene i solen», og historien er preget av slavehandel, smugling og sjørøveri.

Spanske sjøfarere var de første hvite som oppdaget øygruppene på begynnelsen av 1500-tallet. Så fulgte århundrer med skiftende krav på herredømme. Både Spania, Frankrike og England tok etter tur kontroll over øyene, men ingen av disse landene anla bosetninger der.

Turks and Caicos

I likhet med flere andre tropiske øyer, er også Turks and Caicos et forblåst sted når orkansesongen setter inn.

Foto: Brennan Linsley / AP

På 1700-tallet var øyene populære skjulesteder for sjørøvere som herjet over alt på havet rundt Vestindia.

Etter hvert kom Turks and Caicos-øyene inn under Jamaica, som den gangen var britisk koloni. Dette varte til Jamaica ble selvstendig i august 1962. Deretter ble Turks and Caicos en britisk kronkoloni.

Øyriket hadde fått selvstyre da regjeringen i London trakk det tilbake og på grunn av mistanke om omfattende korrupsjon på høyt nivå. TCI har nå status som britisk oversjøisk territorium, med direkte styre fra London.

Øyene har omkring 36.000 innbyggere og av dem bor flesteparten, 22.500, i byen Providenciales på Caicos-øya, mens hovedstaden Cockburn Towers ligger på Grand Turk-øya.

Sovereign Base Areas

Soverign Base Areas er betegnelsen på militærbaser som ligger inne i britiskstyrte områder utenfor de britiske øyer.

Det siste området med en slik forbindelse til Storbritannia ligger på Kypros og består i hovedsak av to britiske militærbaser, Akrotiri og Dhekelia. Basene utgjør et viktig nærvær og en viktig lyttepost for både Storbritannia og NATO i et potensielt urolig område av verden.

Red Arrows/Royal Air Forces på Kypros

Det britiske forsvaret er fortsatt stasjonert på Kypros.

Foto: PETROS KARADJIAS / AP

Kypros er en tidligere britisk kronkoloni, men fikk sin uavhengighet i 1960. De to baseområdene Akrotiri og Dhekelia fortsatte likevel å være suverene britiske områder med et samlet areal på 250 kvadratkilometer.

Etter at Kypros ble delt i en tyrkisk og en gresk del i 1974, har det vært FN-styrker på øya for å kontrollere skillelinjen, og de britiske soldatene utgjør en viktig del av dette vaktholdet.

En radiostasjon og en fullt utstyrt militær flystasjon – den eneste i Middelhavet – ligger her. Basene blir beskyttet av et britisk militær personell på 3500 personer.

I tillegg er en del lokale kyprioter ansatt på basene for å drive handel, jordbruk og forskjellig annen nærings- og servicevirksomhet knyttet til basene. Bare kyprioter fra lokalområdene, har tillatelse til å drive sin virksomhet innenfor de britiske baseområdene.

Til forskjell fra andre britiske oversjøiske territorier har dette territoriet ikke en guvernør som representerer dronningen, men en administrator som står under det britiske forsvarsdepartementet.

Administratoren er den til enhver tid fungerende øverstkommanderende for basene, formelt blir han utnevnt av Dronningen i London.

Canada, New Zealand og Australia

Land som Canada, Australia og New Zealand er fortsatt konstitusjonelle monarkier under den britiske tronen.

Canada og New Zealand lever godt med sin Dronning, mens i Australia har spørsmålet om styreform stadig dukket opp igjen.

Operahuset i Sydney

Australierne diskuterer med jevne mellomrom om det er riktig å høre til Det britiske samveldet.

Foto: TIM WIMBORNE / Reuters

Den tidligere britiske kolonien ble selvstendig så tidlig som i 1901, samme året som dronning Victoria døde.

En sterk republikansk bevegelse har i flere år gått inn for at Australia kvitter seg med det siste båndet til den tidligere kolonimakten, og mener det er på tide å gjøre landet om til en moderne republikk.

Canada Royal Visit
Foto: Darren Calabrese / Ap

Men fortsatt er det enda mange flere som ikke kan tenke seg noe annet statsoverhode enn den britiske monarken.

Dronning Elizabeth, som går i sitt 85. år, er svært populær og høyst respektert blant den vanlige mann og kvinne i Australia. Spørsmålet er hvilken vei folkemeningen vil gå, når neste generasjon tar over.

SISTE NYTT

Siste nytt