Hopp til innhold

Selger bilder av Gamla Stan for å overleve i Tyrkia

Tyrkia oversvømmes av flyktninger og migranter, de rmange verken får lov til å jobbe eller tjene penger. Da kreves det kreative løsninger og grunnen er en syv år gammel EU-avtale.

Mohammad blogger på svensk

PÅ FLUKT: Mohammad har levd på flukt i mange år fordi han ikke mener han kan bo i Afghanistan.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

PÅ FLUKT: Mohammad har levd på flukt i mange år fordi han ikke mener han kan bo i Afghanistan.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

«Jeg kan ikke slutte gråte. Øynene mine er bare tårer. Jeg leter og leter etter en framtid. Årene i Sverige – årene tilbake i Kabul. Nå igjen på flukt.»

Ordene tilhører Mohammad. På flytende svensk skriver han om sine følelser som migrant fra Afghanistan siden asylsøknaden ble avslått.

Jeg møter ham på hybelen han leier på den asiatiske siden av Istanbul.

Rommet lukter fukt og mugg. På de lyseblå veggene henger akryl-bilder som 29-åringen har malt. Av Gamla Stan i Stockholm, sauer og røde stugor.

rommet

SAVNET: Mohammad snakker med kjæresten i Afghanistan nesten hver dag.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Han selger dem til støttespillere i Sverige, forteller ham. Det gir ham litt inntekt, for han har ikke lov til å jobbe i Tyrkia selv om han har fått bli et år til.

På naborommet ligger to madrasser på gulvet og vitner om de andre unge afghanere som bor her. De venter bare på neste mulighet til å smugles over grensa til Hellas slik broren deres ble. Han lever i Sverige. Også Mohammed skal forsøke igjen.

Gamla stan

GAMLA STAN: Gamla Stan er et av mange bilder Mohammad har solgt.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Blogger om flukten

Mohammad var en av over en million flyktninger og migranter som strømmet til Europa i 2015.

Han dro med gummibåt til Hellas, vandret over grensen til Makedonia, tok tog videre til Serbia og nordover gjennom Tyskland og Danmark. Til slutt kom han til Malmö i Sverige. 162 000 mennesker søkte om asyl i Sverige det året. Fem ganger flere enn i Norge.

Men Mohammad fikk ikke bli. Fire år senere ble han sendt til Kabul. Og dro derfra igjen da Taliban tok over makta i fjor. Og han har blogget om livet på flukt.

«Det første spørsmålet fra smugleren er hvor mange medlemmer det er i familien? Når jeg svarer fire sier han at det kommer til å koste 1300 dollar per person å ta dem til Tyrkia fra Afghanistan. Det er en vennepris. Han sier at han kan garantere at familien kommer frem. Bare jeg betaler. Han lyder så selvsikker at det er som å prate med et reisebyrå som booker billetter med mellomlanding og spørsmål om vi har noen ønsker om maten.»

to afghanere på hybelkjøkkenet

VENTER: Mohammad deler hybelleilighet med to andre afghanere, som også vil til Europa.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Miljøarbeiderne i Istanbul

Noe av det første jeg la merke til da jeg kom til Istanbul som korrespondent i sommer var alle afghanerne.

De var svært synlige i gatebildet. Mange har funnet et levebrød som består i å grave i søpla etter papp og plast for å selge det på gjenbruksstasjoner.

Med svære sekker på hjul kan det bli opp mot 100 kilo på en dag og en liten slant penger.

De illegale afghanerne har sammen med tyrkiske kurdere og romfolk monopol på kildesortering i storbyen.

Søppelkasse

MILJØARBEIDER: Kildesortering i Istanbuls gater gir inntekt til noen av migrantene.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Men etter omfattende politirazziaer er det færre av dem akkurat nå. Mange tusen er sendt tilbake til Kabul eller venter i store deportasjonssentre.

De er ikke ønsket her i Tyrkia, som har mer enn nok med de 3,6 millioner syrerne som bor her. Med anslått rundt 400 000 afghanere på toppen av det, så å si alle illegale, er Tyrkia i verdenstoppen i antall flyktninger og migranter.

Den rekorden skyldes ikke minst avtalen landet inngikk med EU i november 2015.

Søppelsortering

TREKKER TUNGT: Sekkene kan veie over 100 kilo i løpet av en dag.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

EU-avtalen snudde alt

Jeg dekket selv toppmøtet i Brussel da en ivrig EU-president Donald Tusk annonserte at en avtale var i boks.

Inntil da hadde man vært redd for at hele det passfrie Schengensamarbeidet skulle bryte sammen. For 20 år etter at det ble passfrihet, hadde flere europeiske land innført grensekontroll igjen grunnet flyktningstrømmen.

Tidligere den høsten hadde jeg stått i vannkanten ved soloppgang og sett den ene gummibåten etter den andre komme over stredet fra Tyrkia til Lesvos i Hellas.

En gutt på 9–10 år hoppet i vannet før gummibåten nådde land mens ansiktet sprakk opp i et smil. En mor satt seg rett ned med barnet hun hadde i fanget og gråt av glede.

Gutt i land

LETTELSE: En syrisk gutt smiler lykkelig over å komme i land høsten 2015.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

To små søstre gikk forsiktig ut i vannet igjen med klær og sko på for å finne ut om havet virkelig var så farlig som de voksne ville ha det til.

De var ikke de første som hadde kommet. På stranden lå et berg av redningsvester og gummibåter og innimellom steinene i stykker revne afghanske pass.

redningsvester

SØPPELBERG: Redningsvester og gummibåter på Lesvos høsten 2015.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Et tyrkiske kystvaktskip duppet noen kilometer utenfor kysten. Det så ikke ut til å være deres ansvar.

Men mot slutten av året gikk altså Tyrkia med på å drive mer grensekontroll mot masse penger fra EU og et løfte om at tyrkerne skulle få visumfrihet. Akkurat det siste ble aldri noe av.

EU-president Tusk mente avtalen ikke var å legge stein til byrden på Tyrkia som allerede da huset over 2 millioner syriske flyktninger. Dette var en gjensidig avtale.

Afghansk pass i fjæra

ØDELEGGER PASS: Et av mange afghanske pass, som lå i fjæra høsten 2015.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Upopulære i Tyrkia

Men det har rent mye vann mellom Hellas og Tyrkia siden 2015.

Den tyrkiske økonomien skranter og flyktningene blir stadig mindre populære.

Syrere får skylden for lønnspress, stigende husleiepriser og arbeidsløshet.

Mange tyrkere uttrykker også en frykt for at den store arabiske innvandringen vil endre tyrkisk kultur på sikt.

En av dem er studenten Bekir Taskomur.

Han står og fisker langs Bosporos bredder med capsen bak frem.

Han forteller at tyrkiske kvinner i økende grad blir sjikanert av arabere, både afghanere og syrere.

– Sosiale medier er fulle av slike historier, sier han. Selv om det ikke rammer ham direkte, mener han det er en utfordring for samfunnet.

– Hvis det var hundre tusen syrere her hadde det gått greit, men nå er det altfor mange, mener han.

Fisker

FRYKTER KULTUR: Bekir Taskomur frykter for at Tyrkia vil endre seg i mer islamsk retning grunnet alle flyktningene og migrantene.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

På en kafé serverer baristaen Anil Koca meg en rykende varm kopp cappuccino. Han forteller at han må konkurrere om jobben med underbetalte syrere.

Nå vil han reise fra Tyrkia til Frankrike, fordi det har blitt umulig å leve av lønna si her.

Også 67-åringen som selger brødet simit fra en bod langs havna mener syrerne er skyld i at sønnen hans ikke får jobb.

Barista

ARBEIDSFLYKTNING: Anil Koca mener syrerne presser ned lønna hans, og planlegger å reise til Paris for å jobbe der.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

– Men det er feil å sjikanere dem for det, for de er også mennesker, sier han.

Syrerne selv befinner seg i et juridisk ingenmannsland.

De er her som gjester, men har ikke noe hjem å dra tilbake til.

Ikke en del av verden

Selv om Tyrkia har gått fra å være et transittland til et land der flukten stopper grunnet omfattende grensekontroll på begge sider, har ikke det knust drømmen om Europa.

Mohammad klarer ikke gi slipp på håpet om en dag å få skape en fremtid i et annet land enn Afghanistan. Her i Tyrkia tror han heller ikke på noen fremtid.

Men før han reiser videre skal han til Afghanistan, gifte seg med kjæresten og forsøke å smugle henne med.

Jeg spør hvor realistisk det er at han blir trodd på at han trenger beskyttelse neste gang.

– Jeg blir truet grunnet bloggen min, og har ikke noe annet valg enn å dra, sier han og legger til.

– Du lever i en bra verden som jeg ikke får ta del i. Hva ville du gjort om du var i mine sko?

Mohammad har satt ord på det i bloggen sin.

«Den seneste uken har en tanke vokst om at jeg ikke er en del av denne verden. Ingen vil ha meg her på jorden. Hvis jeg hadde vært kriminell kunne jeg forstått at myndigheter jager meg, men det er jeg ikke. Jeg er i grunnen et ganske positivt menneske. Folk jeg kjenner beskriver meg som snill. Så hvorfor må det være slik? Hvorfor har ikke jeg et land der jeg kan bo og kjenne meg hjemme?»

Akrylmaling er hobby og inntekt
Foto: Åse Marit Befring / NRK

SISTE NYTT

Siste nytt