De er Istanbuls egentlige erobrere

Jeg fikk plass på den grønne sofabenken mellom to katter. Den ene, en hvit, korthåret og trulten en, så ikke ut til å bry seg. Mens den andre, en gråstripete og pjuskete en, så på meg med et vurderende og surt blikk.

Jeg forsøkte å lette stemningen med å klappe den, men da hoppet den ned. Jeg var tydeligvis ikke godkjent.

Å gå på kafe i Istanbul inkluderer som regel en katt eller fler.

De ligger henslengt på stoler, eller sitter på gulvet og venter på en godbit.

Jeg har også sett dem klatre opp på bordet før servitøren får ryddet bort tallerkenene uten at noen forsøkte å jage dem bort. Kanskje tenker de at kattene jo uansett skulle få restene.

Kattene er overalt

Kattene tar seg til rette med den største selvfølgelighet uten at noen hever et øyenbryn.

Selv ikke bileiere vifter dyret med de skarpe klørne ned fra panseret. Det å ikke akseptere at kattene tar seg en hvil på biltaket ville vært uvanlig i mitt nabolag Cihangir.

Katten kommer først

Jeg avfant meg tidlig med kattens status her i Istanbul. Noe av det første jeg måtte gjøre da jeg flyttet hit i fjor sommer var å gå til et offentlig kontor for å få oversatt husleiekontrakten fra engelsk til tyrkisk.

Lokalet var lite og trangt. På veggen hang det obligatoriske bildet av Tyrkias landsfader og første president Mustafa Kemal Atatürk. Ellers besto rommet av en skranke, en bokhylle med permer og papirer, kopimaskin og en stol. Stolen sto på den korte veggen vis-à-vis skranken, og på den lå en katt.

Mannen som skulle oversette den mange sider lange kontrakten informerte meg om at det ville ta litt tid, så jeg måtte bare sette meg ned og vente.

Jeg ble rådvill. Kunne jeg jage bort katten? Jeg stilte meg ved siden av stolen og klødde den bak øret. Den strakk potene bedagelig, og så ikke ut til å være interessert i å bytte plass med meg. Så jeg lente meg mot veggen og ventet.

Det nærmet seg stengetid da kontrakten var ferdig. Mannen kom bort til meg, så på katten og beklaget.

– Den sover her hele dagen, og så slipper vi den ut på kvelden, fortalte han. Dette var tydeligvis kontorkattens domene.

Instagram-kjendisen

En annen gatekatt slo seg til i en av Tyrkias mest kjente bygninger, Hagia Sofia, for noen år siden.

Den stripete katten «Gli» hadde over hundre tusen følgere på Instagram og ble spesielt populær etter at USAs tidligere president Barack Obama klappet den på hodet under et besøk.

Gli poserte på bilder foran og i det som først var en katedral under det bysantinske riket, for siden å bli en moske under osmanene. Noen år etter at det osmanske riket falt, ble Hagia Sofia gjort om til et museum, noe det fortsatt var da Gli flyttet inn.

Da president Recep Tayyip Erdogan gjorde om det historiske bygget til en moske igjen for snart tre år siden, måtte han love at Gli fikk bli. Men det gikk ikke lang tid så var katten død. Nå ligger den begravet ved Hagia Sofia.

Blir dullet med av alle

Mange mener det er kattene som er byens egentlige erobrere og ikke bysantinere eller osmanene. De har sett imperier komme og gå. De er over alt og de er mange.

Men hvor mange som bor i byens gater har ingen tall på. Det anslås å være flere hundre tusen, men ingen vet.

Istanbuls befolkning ser på det som et felles ansvar å ta vare på sine gatekatter.

De setter ut vann, tørrfor og andre godbiter, og lager kattebokser de kan bo i. Noen katteboliger er laget som små fargerike hus med flere innganger og etasjer.

Også kommunen sørger for boliger og stell av gatekattene. Under pandemien da innbyggerne måtte holde seg hjemme grunnet portforbudet, ble sågar kommunearbeidere sendt ut i heldekkende hvite drakter og masker for å fôre kattene.

Omsorgen for dyrene strekker seg også lenger enn det.

Jeg kjenner til en her i bydelen som tar med katter til veterinæren flere ganger i uken. Han forteller at han bruker alt han tjener og eier på å betale for medisiner, operasjoner og vaksiner. Og han er ikke den eneste.

Det florerer av grupper på sosiale medier der folk både blir oppfordret til å hjelpe eller adoptere katter. Flere har også adoptert dem med seg til hjemlandet, så Istanbuls gatekatter har spredt seg til flere amerikanske stater, Sør-Afrika og mange land i Europa.

Man skulle tro at det er nok av katter å ta seg av i hjemlandene. Men en gatekatt fra Istanbul er visst spesielt skattet, og populariteten tok av etter dokumentaren «Kedi», som rett og slett betyr «katt».

Dokumentaren handler om livet til noen gatekatter i Istanbul, og innbrakte anerkjennelse og svimlende summer etter at den kom ut for noen år side

Katter er god terapi

Men hvorfor har kattene i utgangspunktet blitt så godt likt?

Noen sier at det skyldes rotteplagen. At byen ble terrorister av rotter for noen hundre år siden inntil kattene kom i hopetall med skipene som la til i datidens Konstantinopel. Kattene var med ombord både for å bringe lykke og holde musebestanden nede.

Andre mener det skyldes tro. At profeten Mohammed hadde en forkjærlighet for katter. I et sagn fortelles det at en katt reddet ham fra å bli bitt av en giftig slange. Etter det velsignet han alle katter slik at de alltid vil lande på de fire beina

Jeg tror folk her er stolt av sine gatekatter, og det å ta vare på dem er uansett enklere enn å ha kjæledyr hjemme. Det gjør også noe med atmosfæren i byen.

Det er ren terapi å møte på disse små nøstene etter å ha kommet fra reportasjeturer der jeg har dekket krig, uro og jordskjelv.

Og når jeg ser den unge mannen i trappa klø en katt bak øret med et smil om munnen, eller guttungen stoppe opp for å gi den litt kos før skolen kaller, kjennes verden ut som et bedre sted å være.

Jeg har ikke tall på hvor mange bilder jeg har tatt og delt av katter etter at jeg kom hit for snart ett år siden. De gir en spesiell glede.

Også den gråstripete pjuskete krabaten, som tydeligvis så på meg som underlegen, fikk meg til å smile.

Jeg har møtt ham før. Da satt han seg på foto-bagen min og vurderte meg lenge med det sure blikket. Da maten kom kikket han plutselig over bordkanten, og i et for meg uoppmerksomt øyeblikk slengte han en labb oppi salaten og fisket ut en kyllingbit med klørne.

Frekkasen visste tydeligvis hvem som er Istanbuls egentlige herskere.