Ved tirsdagens mellomvalg er mest spenning knyttet til om demokratene klarer å ta over flertallet i Representantenes hus.
Dersom demokratene vinner flertall, vil de både kunne blokkere mye av Trumps politikk og sette i gang granskinger av presidenten.
Alle de 435 medlemmene står på valg, men selv om demokratene får over 50 prosent av stemmene på landsbasis, er det ingen selvfølge at de klarer å ta over flertallet.
Tvert imot, forskjellige eksperter har regnet ut at demokratene trenger mellom 53,5 og 55,5 prosent av stemmene for å få flertall i Representantenes hus.
Dermed kan vi oppleve det samme som ved presidentvalget i 2016, der Clinton fikk over to prosentpoeng mer enn Trump, men likevel tapte valget.
Distrikter med overveldende flertall
Representantenes hus er delt inn i 435 noenlunde like store distrikter, alle med drøyt 700.000 innbyggere.
Den kandidaten som får flest stemmer i et distrikt, blir kandidat.
Fordi demokratene i mange byer får en veldig stor andel av stemmene, er mange av stemmene «bortkastet» når det gjelder å få valgt kandidaten.
I delstaten New York er det for eksempel flere kongressdistrikter der demokratene fikk tre eller fire ganger så mange stemmer som republikanerne ved forrige valg.
Også republikanerne har distrikter der de vinner med store marginer, men ikke så mange som demokratene.
Kongressdistriktene i Pennsylvania som ble tegnet av republikanerne før valget i 2012. De spesielle formene på flere av distriktene skyldes at de ble laget for å øke sjansene for at republikanere skulle bli valgt.
«Gerrymandering»
I tillegg til de befolkningsmessige skjevhetene har republikanerne en fordel i mange – og demokratene i noen – distrikter, fordi de tegner distriktskartene slik at det lønner seg for sitt eget parti.
USA har folketelling hvert tiår og i etterkant av tellingen blir distriktskartene tegnet på nytt.
Å tegne kart for å øke sjansen for at ens egne skal bli valgt, kalles «gerrymandering» på amerikansk. Begrepet stammer fra 1812 da Massachusetts' daværende guvernør Elbridge Gerry satte sammen et valgdistrikt som ifølge datidens journalister lignet en salamander.
Selv om praksisen går helt tilbake til 1812, er «gerrymandering» blitt stadig mer utbredt de siste årene. Politikerne er blitt flinke til å bruke velgerdata og avanserte dataprogrammer som tegner kart som gagner dem mest mulig.
Etter folketellingen i 2010 har republikanske flertall i en rekke delstater tegnet kart som er veldig gunstige for dem.
I Pennsylvania er for eksempel valgkartet tegnet slik at det til tross for at det er registrert flere demokratiske velgere enn republikanere, består kongressdelegasjonen av 13 republikanere og fem demokrater.
Høyesterett i Pennsylvania bestemte i januar at distriktene måtte endres, men i en rekke andre delstater har republikanerne fortsatt fordelen av distrikter som er tegnet av og for dem.
- Les også:
Innebygd forskjell i Senatet
I Senatet er bare 35 av de 100 setene på valg i år. Her er det ventet at demokratene totalt vil få langt flere stemmer enn republikanerne, men det har mer naturlige grunner.
Alle USAs 50 delstater har to senatorer hver. Det gjelder enten delstaten har nesten 40 millioner innbyggere (som California) eller bare litt over en halv million (som Wyoming).
Ettersom demokratene har størst flertall i de mest folkerike statene, fører det til at de har høyere totalt antall stemmer.
Senatsvalgene i New York og Wyoming i 2012 illustrerer situasjonen godt:
- Demokraten Kirsten Gillibrand ble valgt fra New York med 72,2 prosent av stemmene. Hun fikk over 4,9 millioner stemmer, mer enn tre millioner flere enn sin republikanske motkandidat.
- Republikaneren John Barrasso ble valgt fra Wyoming med 75,9 prosent av stemmene. Han fikk 184.000 stemmer. Til tross for den store prosentvise overvekten, fikk han i faktiske stemmetall bare 130.000 stemmer flere enn sin demokratiske motkandidat.
- Les også:
