NRK Meny
Normal

Den ukjente kongelige mediekjendisen

– Hei, hei, husker du meg? Husker du meg? Verdens største Diana-fan, ikke sant? Jeg som har blitt intervjuet flest ganger av alle? Husker du meg?

John Loughrey

På'n igjen. I tok uker har John Loughrey og venninnene hengt rundt St. Mary's hospital igjen. De venter på ny kongelig fødsel. Og blir intervjuet, om og om igjen.

Foto: Espen Aas / NRK

Det var så vidt det kom noen pustepauser hos den ivrige mannen som sto foran meg på gaten tidligere denne uken. Det var med nød og neppe at jeg slapp til for å svare, men joda, jeg husker ham. John, John Loughrey heter han.

To joggesko og Union Jack

Vårt første møte inntraff den 22. juli 2013. Jeg hadde rukket å være London-korrespondent i noen timer, og hadde kavet meg opp til St. Mary's hospital, like ved Paddington stasjon, vest i London sentrum.

Jeg sto der i dress, skjorte, slips og knallblå joggesko. Noen godt brukte joggesko faktisk. Det var de eneste skoene jeg hadde klart å finne i et kaotisk flyttelass som hadde ankommet samtidig med meg. Men det var kongelig fødsel på gang, så flytting fikk være flytting.

I et mediekaos og folkehav jeg knapt har sett maken til, verken før eller senere, sto en mann foran meg med Union Jack-lue, Union Jack-bukse og Union Jack jakke. Han hadde fattet interesse for meg, han ville snakke. Det ville ikke jeg.

Forsmådd

Jeg veivet ham unna, og tråkket videre for å orientere meg i kaoset, i minst 30 varmegrader, mens jeg sakte fikk en ilddåp som korrespondent gjennom flere dager med kongelige fødselsnyheter.

John Loughrey på plass igjen.

Tre måneder etter fødselen var John Loughrey på plass igjen. Denne gangen for å feire dåpen av prins George.

Foto: Espen Aas / NRK

Dagen da verdenspressen pakket ned utstyret sitt, fordi prins William og hertuginne Kate hadde reist hjem fra sykehuset med en prins i baksetet på bilen, møtte jeg ham på ny, John Loughrey.

Han hadde peilet meg inn, men han så verken blid eller nysgjerrig ut denne gangen.

– Du har ikke intervjuet meg, sa han irritert.

– Du har ikke intervjuet meg, sa han en gang til.

Og det var sant. Jeg hadde ikke intervjuet den lille mannen i Union Jack-utrustningen, men det hadde jammen meg mange andre. Nettopp derfor hadde jeg unngått ham.

Jeg hadde konkludert med at han var utkledt som han var, først og fremst for å bli intervjuet. Komme på TV, i radio, på nett og i aviser, så jeg droppet ham og i stedet intervjuet de jeg anså som, vel, mer genuine kongefrelste.

Gjennomintervjuet

Derimot hadde norske kolleger intervjuet ham, svenske, danske, finske, amerikanske, engelske, franske, australske … Samtidig som jeg sto der og tenkte gjennom alle lands medier jeg hadde sett intervjue ham, sto han og lekset de samme opp for meg.

John Loughrey

John Loughrey utenfor St. Mary's hospital 22. juli 2013, rett etter at prinsen var født.

Foto: Espen Aas / NRK

Han mente jeg åpenbart hadde misforstått noe. Han var nemlig Storbritannias største fan av kongefamilien, verdens største Diana-fan – og var en blanding av overrasket og irritert over at jeg ikke hadde forstått dette.

Jeg svarte ham vennlig at "det hadde jo så mange andre gjort", at han måtte jo være veldig populær, og joda, han kunne bekrefte det. Han regnet for sikkerhetsskyld opp journalister fra enda noen land som han hadde blitt intervjuet av.

Jeg dro frem neven, sa hva jeg het, han sa hva han het og la til at jeg burde ha intervjuet ham, en siste gang. Før han gikk tilbake til vennene sine, som alle var drapert i britiske flagg. Deres døgn med "fame" var over for denne gang.

Diana

Da jeg kom hjem googlet jeg navnet hans og fikk en enorm mengde treff, over 200.000. Alt var kanskje ikke ham, men det var mange artikler, og ikke minst bilder. Stort sett poserte han i diverse klesplagg laget av det britiske flagget, i en rekke rojale sammenhenger.

Det var bilder fra kongelige fødselsdager, jubileer, giftermål og altså nevnte prinse-fødsel. I tillegg var det skrevet reportasjer om hans egen samling av kongelige-effekter, som også hadde vært stilt ut. En av utstillingene inneholdt en stor plakat av ham selv. I tillegg deltok han i en rekke veldedighetsarrangementer.

John Loughrey

Nettet er fullt av bilder av John Loughrey som viser sin uforbeholdne kjærlighet til de kongelige.

Foto: Skjermdump / NRK

Mannen som jeg tok for å være en slags byoriginal som gjorde seg til å for å komme på TV, var en genuin fan av kongefamilien, og også brukte denne statusen til å samle inn penger til gode formål. Særlig et menneske fra kongefamilien var han spesielt opptatt av skulle det vise seg, nemlig avdøde prinsesse Diana.

Flere bilder viste en alvorlig John, med navnet hennes, og hennes såkalte venn Dodi Al-Fayed skrevet i ansiktet. De var fra Diana-rettssaken som startet i 2007, ti år etter hennes død. Han var den eneste, i tillegg til dommeren, som var til stede i rettssalen absolutt alle dagene.

John Loughrey sa opp jobben som kokk for å være tilstede, ja han sov til og med utenfor inngangen til rettsbygningen om natten enkelte ganger for å sikre seg en plass i publikumsgalleriet. Han elsket Diana og kongehuset helt genuint.

God Save The Queen – og resten

En kan sa mye om monarkier og kongehus, og det har jeg selv gjort mange ganger. Kongehus har stått svært langt ned på listen over mine interesseområder. Men britisk og engelsk kongehistorie er likevel fascinerende, og ikke minst hvordan det påvirker folket her.

I mine studiedager her borte på 90-tallet, og særlig etter Dianas død var kongefamilien upopulær. Dronningen var upopulær, prins Philip var upopulær, ingen likte prins Charles, og iallfall ikke Camilla Parker Bowles som hun da het, og som for all del ikke var noen del av kongefamilien.

Flere medstudenter mente monarkiet kom til å dø ut med prinsesse Diana. Slik ble det ikke, langt ifra. Kongehuset har hentet tilbake populariteten, og vel så det. Ikke minst etter bryllupet til prins William og hertuginne Kate, og senere ankomsten til lille prins George. 70 prosent av britene støtter monarkiet viste en undersøkelse for noen uker siden.

Selv om folk er noe delt i spørsmålet om hvorvidt prins Charles, som har nådd pensjonsalderen, skal etterfølge dronning Elizabeth på tronen, eller om det bør bli hans sønn William. Mannen som i nærmeste fremtid snart skal bli tobarnspappa.

I am so amused

Køen av tronfølgere til dronning Elizabeth II blir altså bare lenger. Med sine 89 år, som hun fyller på tirsdag, er dronningen tilsynelatende høyt og lavt i offentligheten. Både i de tradisjonelle "hilse på barn og få blomsterbukett"-sammenhengene, men i løpet av det siste året har hun også rukket å fotobombe et barnebilde, være med på selfies og legge ut sin første melding på Twitter.

Hun virker mer "amused" enn på lenge, og kanskje er det det noe av dette som smitter over på britene. En skal iallfall være forsiktig hva en sier om damen, noe jeg fant ut i selskap av noen engelske venner. Vi diskuterte nyhetssakene som kunne komme til å dominere tiden min som korrespondent. Vi var innom valget, den skotsk avstemningen om løsrivelse, EU og .."også kan det jo være at dronningen dør", sa jeg. Litt hverdagslig, da jeg aldri hadde regnet noen av dem som særlig rojale.

DA ble det plutselig stille. Sånn ekkelt stille. De så forferdet på meg, og sa at slikt kunne jeg ikke si. Og sånn var det.

Såpass stor betydning har kongefamilien for folk flest at prinsefødselen i 2013 ble av enkelte eksperter regnet opp som en av grunnene til at den britiske økonomien tok seg opp igjen. Folk ble i godt humør av nykommeren og begynte å bruke penger igjen.

Møte nummer to

Da prinsen skulle døpes i oktober 2013, i St. James-palasset, noen steinkast fra Buckingham Palace, møtte jeg sannelig John Loughrey igjen. Han sto der i kostymet sitt og ble tatt bilde av, igjen og igjen.

Han vinket, og jeg vinket – og han minnet meg etter hvert på at jeg ikke hadde intervjuet ham noen måneder tidligere. Denne gangen filmet vi ham iallfall, og han var da uansett travelt opptatt med lassevis av utenlandske medier.

Møte nummer tre

Så har jeg ikke tenkt noe mer på John Loughrey egentlig. Jeg har riktignok både snakket og skrevet om kongehuset flere ganger siden, men glemt den lille mannen i kostymet sitt.

Før altså denne uken, da jeg svingte innom St. Mary's hospital igjen. Jeg visste at forberedelsene var i gang til ny kongelig fødsel, så jeg ville filme at publikums- og mediesperringene ble satt opp, samt spille inn en kort rapport foran kamera.

Den første jeg ser, på lang avstand, er en person i Union Jack-klær, som står sammen med to kvinner med flagg rundt seg. John Loughrey. Han står utenfor sykehusinngangen med fri utsikt mot Lido-fløyen der det i løpet av noen uker skal bæres ut en prins eller prinsesse.

Mediakaos

Mediakaoset utenfor sykehuset i 2013, snart er det ny runde.

Foto: Espen Aas / NRK

Før jeg knapt var ferdig med det jeg skulle filme, ble jeg bedt om å fjerne meg fra området. Sykehuset ville unngå at fotografer og journalister beleiret området i ukevis, slik det var før fødselen i 2013 – forståelig nok.

Jeg og en håndfull andre ble skysset avsted, men jeg rakk hilse på John. Som fulgte ivrig etter, sammen med venninnene. Mediene er, sammen med denne uforbeholdne kjærligheten til kongefamilien, mye av poenget for dem ved å være her.

Og så kom altså alle disse spørsmålene,

– Hei, hei, husker du meg, husker du meg, verdens største Diana-fan, ikke sant? Osv.

Og denne gangen tok jeg frem kameraet og mikrofonen, og intervjuet ham. Selveste verdens største Diana-fan.

For å være helt sikker på at jeg skulle få noe brukbart til reportasjen, sang han både sangen de sang da prins George ble født, og sangen de skal synge hvis det denne gange fødes en prinsesse. Han foreslo til og med at hun i så fall kunne hete Diana, men angret seg, og sang sangen en gang til – uten navn. Han og venninnene hadde hengt rundt sykehuset i to uker allerede. De ville sikret seg enda litt mer verdensberømmelse – på sitt vis.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt