Analyse

Kald krig? Hva var nå det igjen?

Kan det bli en ny kald krig, spørres det i disse dager – med utgangspunkt i Krim-krisen og Ukraina-uro. Krig – muligens, men kald blir den ikke.

Hiroshima etter atombomben

I Hiroshima ble det 6000 varmegrader da atombomben detonerte. I den forstand er kald krig mindre avskrekkende og så avgjort å foretrekke.

Foto: STANLEY TROUTMAN / AP

Under normale omstendigheter vil mange foretrekke "varm" fremfor "kald", men i krig er ingenting normalt. Væpnet konflikt er gjerne forbundet med høy temperatur – og uttrykk: Det går ofte ei kule varmt i kampens hete, særlig når man åpner ild.

Allikevel eksisterer ikke uttrykket "varm krig" selv om kuler og krutt medfører både gnister og hete.

I Hiroshima ble det 6000 varmegrader da atombomben detonerte. I den forstand er kald krig mindre avskrekkende og så avgjort å foretrekke.

Kald krig = ideologisk konfrontasjon

I februar 1945 møttes de alliertes tre mektigste menn i Jalta, på Krim i dagens urolige Ukraina.

Det tredje rikes dager var talte og Sovjetunionens Josef Stalin, USAs Franklin D. Roosevelt og Storbritannias Winston Churchill begynte å planlegge et fremtidig Europa uten Hitler og nazistene.

Tyskland skulle deles i soner, der Sovjetunionen skulle administrere de østlige områder – som de hadde frigjort. USA, Storbritannia og Frankrike skulle ta seg av det vestlige Tyskland der de hadde sine soldater.

Hovedstaden Berlin ble delt etter samme prinsipp, selv om den lå som en isolert enklave inne i den sovjetiske sonen. I praksis ble Tyskland delt i fire soner; i virkeligheten ble Europa delt mellom kommunisme og demokrati.

Kennedy i Det hvite hus

President Kennedy fotografert mens han diskuterer utviklingen på Cuba med noen av sine militære rådgivere.

Foto: UNKNOWN / AP

Tre måneder senere

I mai 1945 begynte etterkrigstiden i Europa. De allierte så fremover mot en ny era der brikkene ville falle tilbake på plass.

Midlertidige motstandere ville igjen bli venner; mens de som hadde vært taktiske allierte på kort sikt ville gjeninnta sin plass som fiende.

Amerikanerne iverksatte umiddelbart "Operation Paperclip" med hensikt på å gi tyske forskere og vitenskapsmenn opphold i USA.

Som det heter i populærlitteraturen: "De visste for meget". Med andre ord – de var altfor verdifulle til å havne i fangenskap bare fordi de hadde tjent nazismen. Deres kunnskap om kjernefysikk og Sovjetunionen kunne bli – og ble – av stor betydning.

"Like" barn leker best

Problemet var at Josef Stalin så det på sammen måte. Han sørget for at landene i det østlige Europa etter hvert ble sovjetiske lydriker med Moskva-lojale regimer.

Storbritannias statsminister under krigen Winston Churchill fryktet at amerikanerne, som hadde trukket seg tilbake til USA og fullført krigen i Stillehavet, ikke var oppmerksom på hva som skjedde i Europa.

I mars 1946 holdt han sin berømte tale i Fulton, Missouri. Åtte måneder etter den japanske kapitulasjon ville han vekke amerikanerne: "Fra Stettin i Baltikum til Trieste ved Adriaterhavet har det senket seg et jernteppe på tvers av kontinentet".

Begrepet var ikke nytt, men det var første gang det ble brukt i denne sammenheng.

Symbolikken var enkel og amerikanerne tok poenget. På den ene siden ble Atlanterhavspakten formulert og NATO ble dannet. Bak "jernteppet" ble en østlig militærallianse, bundet sammen av Warszawapakten, etablert.

Klipp fra "Vindu mot vår tid".

For drøye 50 år siden siktet USA og Sovjetunionen på hverandre med atomvåpen. Aldri har verden vært nærmere en atomkrig.

Kald krig er en fred uten fred

Det var forfatteren George Orwell som i 1945 brukte begrepet kald krig på denne måten. Da "Little Boy" og "Fat Man" ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 ble atomalderen innledet.

"Verden ville aldri bli den samme" var et utsagn som på en presis måte oppsummerte det enorme skillet – ikke bare i moderne krigføring, men i vanlige folks bevissthet.

Riktignok hadde partene i Europa tatt i bruk uinnskrenket bombing – London og Coventry, Dresden og Hamburg – som terrorvåpen i løpet av andre verdenskrig, men etter august 1945 var situasjonen endret.

Med noen få bomber kunne krigførende parter utrydde hverandre. Plutselig var fremtidsutsiktene skremmende. Det var fred, men man ville aldri fred; var det orwellske budskap.

Ungarn 1956

Budapest 1. november 1956. Det ungarske flagget heves på en kapret sovjetisk panservogn. Sovjet led store nederlag, men gjenvant makten til slutt.

Foto: SCANPIX Sverige / SCANPIX

Kald krig og 50-tallsnostalgi

Fra Finmark i nord til Tyrkia i sør sto tungt væpnede, fiendtlige styrker mot hverandre i mer enn 40 år.

Fattige land rustet opp og forsvarsbudsjettene økte. I populærkulturen er allikevel 50-tallet romantisert og tiåret fremstilles gjerne som uskyldsrent og fritt, uten bekymringer og problemer.

Kontrastfylt og barnevennlig ville kanskje vært mer presist. For vi kunne løpe fritt omkring, sykle på veien og klatre i trærne, spille fotball i gata og hoppe tau på fortauene uten å frykte biler eller "styggemenner", klimakriser eller tilsettingsstoffer i maten.

Samtidig var dommedag rett rundt hjørnet. Berlin-blokaden i 1948, innmarsjen i Ungarn i 1956, nedskytingen av det amerikanske spionflyet U-2 i 1960, Cuba-krisen i 1962 – konfliktene var mange.

Mye gikk over hodene på de av oss som var barn den gangen, men på nyhetene og de voksne skjønte vi at det var alvor.

Strontium 90 og melk

Virkelig skummelt ble det først da det angikk oss direkte. Den arktiske øygruppen Novaja Semlja i Barentshavet øst for Finnmark ble senter for sovjetiske atomvåpenforsøk.

I perioden 1957 til 1962 foretok de en rekke atmosfæriske prøvesprengninger, med andre ord i friluft.

I Finnmark hørte de tordenskrellene og trodde det var uvær. Hvilket det ble – men i politisk forstand.

For vinden bar med seg radioaktivt nedfall vestover mot Norge der kuene gresset. Bonden gjorde som bønder gjør med kyr og vi som var små drakk denne melka.

Jeg vet ennå ikke hva Strontium-90 er, men jeg husker hva det var: Skremmende! Og Krustsjov – generalsekretæren i det sovjettiske kommunistpartiet og Stalins etterfølger – fikk skylda. Norske mødre gikk i tog og protesterte.

Det førte etter hvert til at det ble dannet organisasjoner mot atomvåpen både her hjemme og ute. Til slutt inngikk atommaktene avtaler om regler for prøvesprengning.

Novaja Semlja

Fra norsk side kunne man se lysglimt og soppskyen fra flere av atomsprengningene i Novaja Semlja.

Foto: NHM UiO

Terrorbalanse som fredsbevarende tiltak

Det absurde – i ettertid – er hvordan USA og Sovjetunionen hadde så mye våpen og så mange atomstridshoder at de kunne utrydde hverandre tusenvis av ganger, selv om å utrydde noe eller noen – logisk sett – må sies å være en engangshandling.

Disse våpnene var fordelt på fly og ubåter, i bombesikre og underjordiske "siloer" og på marinefartøy verden rundt.

Poenget var at motparten skulle vite at et overraskelsesangrep ville ha sin pris. Hvis alle storbyer i vesten var tilintetgjort, så skulle vi alle fall vite at angrepet ville bli hevnet – og hevnen ville være søt – skjønt etter vår død.

En "hotline", altså en direkte telefonlinje, ble opprettet mellom Washington og Moskva sommeren 1963, for å unngå kjernefysiske misforståelser.

"Duck and cover!"

Det republikanske partiet kritiserte president Kennedy og mente "Den røde telefon" viste svakhet.

De hevdet Kennedy i denne sammenheng var "soft on communism", og minnet om konsekvensene av Neville Chamberlains ettergivenhet i München i 1938. Men objektivt sett var gradvis avspenning en fordel for begge – for ikke å si alle – parter.

I USA hadde skremselspropagandaen skapt et skrekkbilde av Sovjetunionen, og det var et spørsmål om når – og ikke hvis – atomangrepet kommer.

Det ble laget informative og patriotiske filmer om hvordan amerikanere i alminnelighet og skolebarn i særdeleshet skulle te seg når atombomben detonerte. "Duck and cover" het det.

Elevene skulle slippe alt og gjemme seg under pulten. Var de ute skulle de søke dekning ved en vegg eller lignende og – i mangel av noe annet – gjerne dekke seg til med en avis! "Burt the Turtle" – skilpadden med naturlig skjold og evne til å dekke hodet – var barnas beste venn og gjennomgangsfigur i filmene.

Fr. dokumentar. Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 innledet slutten på en imperialistisk epoke. Siden 2008 har myndighetene lyttet til internasjonale røster som kritiserer Russland for å være udemokratisk. Likevel fortsetter landet å føre sin uforsonlige politikk mot liberalisering og separatistbevegelser. Og Russerne opprettholder flere militærbaser i nabolandene. (Russie: Nostalgie de l'empire)

Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 innledet slutten på en imperialistisk epoke. Siden 2008 har myndighetene lyttet til internasjonale røster som kritiserer Russland for å være udemokratisk. Likevel fortsetter landet å føre sin uforsonlige politikk mot liberalisering og separatistbevegelser. Og Russerne opprettholder flere militærbaser i nabolandene.

Mange vil hevde at det virket

Den kalde krigen forble kald. Den ble aldri avløst av "varm" krigføring mellom de to supermaktene.

Riktignok var det en rekke kriger mellom "øst" og "vest" i de om lag 40 årene den kalde krigen varte, men det kom aldri til direkte, militære sammenstøt mellom USA og Sovjetunionen.

Men det manglet ikke på borgerkriger og konfrontasjoner mellom "USA-vennlige" og "Sovjet-vennlige"grupper i andre land.

Korea- og Vietnamkrigene er eksempler, det samme er frigjøringskrigen i Angola, revolusjonen i Etiopia, kriger i Midtøsten og borgerkriger i Mellom-Amerika – over alt sto de to mot hverandre, men i form av stedfortredere i såkalte "proxy wars".

Etter hvert innledet de samtaler og opprettet varslingsrutiner. De reduserte sine våpenarsenaler og utvekslet erfaringer. De inviterte hverandre på øvelser og lot fienden få – delvis – innsyn.

Til slutt begynte Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov å snakke om åpenhet og endring – glasnost og perestrojka.

Det slo an. Berlin-muren – selve symbolet på Den Kalde Krigen – ble revet i et folkelig opprør i 1989. I 1991 ble Unionen av sovjetiske republikker oppløst og 15 uavhengige stater så dagens lys. Den kalde krigen var slutt.

Sør-koranske soldater hedrer døde kolleger

Sør-koreanske soldater hedrer sine døde kolleger – som gikk ned med det torpederte sørkoreanske marinefartøyet i 2010.

Foto: Ahn Young-joon / Ap

Historien gjentar seg

Nok en gang var ingenting som før. Verst gikk det ut over krigshissere og rakett-tellere, filmregissører og forfattere av spenningsromaner.

KGB var ikke lenger hovedfienden, forskere som hadde levd høyt på sin kunnskap om Den Røde Armé ble avkledd – Ivan var ikke 3 meter høy. James Bond gikk ut på dato. Checkpoint Charlie ble museum.

Østblokken ble demokratisk med ytringsfrihet og frie valg. Plutselig kunne østeuropeere reise fritt, Tyskland ble gjenforent og historiske byer "bak" Jernteppet – som Praha og Budapest – ble med ett populære reisemål.

Det gikk fort og mange mener at det har gått for langt. Ikke minst Kreml. Mangeårige sovjetallierte stater orienterte seg vestover.

Markedet fristet, kapitalismen var forlokkende. Land etter land søkte seg til NATO og EU. Moskva protesterte høylytt, men holdt seg for nesen, vendte det døve øret til og lukket øynene.

Berlinmuren bygges

Den 23. august stengte kommunistene enda flere grenseoverganger mellom øst- og vest-Berlin. Antallet overganger ble redusert fra 13 til 8, og bare diplomater, utlendinger og medlemmer av de vestlige allierte styrker kunne fra da av bevege seg fritt over grensen uten spesiell tillatelse. Her snakker vestberlinere med østtysk politi over den provisoriske muren.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Ett sted går grensen

Det er ikke lett å se de siste 25 årene med Moskvas øyne, men det kan være nyttig å prøve.

Russland er fremdeles verdens største land, nesten dobbelt så stort som USA.

Befolkningsmessig er USA på 3. plass, mens Russland er verdens 9. mest folkerike land.

President Putin ønsker å skape en attraktiv motvekt til EU ved å gå sammen med tidligere sovjetrepublikker som Kasakhstan og Hviterussland i Den eurasiatiske union, med åpen invitasjon til andre land i regionen.

Da blir en ukrainsk tilnærming til EU ikke bare en provokasjon, men et nytt nederlag – og Putin er en dårlig taper.

Han setter foten ned. Han redder Russlands ære, sier russerne. Han blir urimelig og bryter folkeretten, sier vi.

Mye tyder i skrivende stund på at det ikke blir "god", gammeldags krig på kort sikt. Og noen kald krig av gammelt merke er utenkelig. Akkurat på dette punktet har "global warming" vist seg å være et fremskritt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt