Helt siden USA slapp atombombene over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945, har frykten for kjernefysisk utslettelse hengt over kloden vår.
Selv om atomvåpen historisk mer har vært et maktsymbol og et instrument for å opprettholde terrorbalansen mellom supermaktene, enn et reelt våpen, innså atommaktene tidlig nødvendigheten av å få bedre kontroll med kjernefysiske våpen.
Det første, viktige skrittet kom med den delvise prøvestansavtalen som ble undertegnet 5. august 1963 av USA, Sovjetunionen og Storbritannia.
Historisk avtale
Den historiske avtalen omfattet et forbud mot testing av atomvåpen i atmosfæren, i verdensrommet, og under vann. Avtalen tillot fortsatt prøvesprengninger under bakken. Den innebar heller ikke noen reduksjon av lagrene eller produksjonen av atomvåpen, eller muligheten for bruk av slike våpen i krig.
Annie Golden Bersagel, jurist og folkerettsekspert ved International Law and Policy Institute i Oslo.
Foto: ILPI– Den delvise prøvestansavtalen markerte slutten på et voldsomt atomprøvesprengningskappløp mellom USA og Sovjetunionen. Den ble også den første brikken i tiltak for å stanse spredningen av atomvåpen, sier jurist og folkerettsekspert Annie Golden Bersagel ved International Law and Policy Institute (ILPI) til NRK.no.
Med den delvise prøvestansavtalen viste også verdens atomvåpenmakter, med supermaktene og fiendene USA og Sovjetunionen i spissen, for første gang en sterk vilje til å begrense den største trusselen mot menneskehetens eksistens.
– Massivt folkelig press
Under utviklingen av nye atomvåpen, utførte atommaktene, først og fremst USA og Sovjetunionen, tester med bomber som var mange hundre ganger kraftigere enn bombene som ble brukt mot Japan under 2. verdenskrig.
De fleste testene, særlig på 50-tallet, foregikk over bakken, noe som førte til store mengder radioaktivt nedfall. Målinger viste en stadig økende konsentrasjon av radioaktivitet i atmosfæren, og i 1959 ble det blant annet oppdaget radioaktivitet i amerikansk melk og hvete.
– Slike sprengninger i atmosfæren førte til alvorlige helse og miljømessige konsekvenser, og skapte etter hvert store demonstrasjoner og offentlige protester. Avtalen var derfor delvis et svar på et massivt folkelig press, forteller Bersagel.
Senere målinger viste også en nedgang i radioaktiv forurensning i atmosfæren etter at avtalen hadde trådd i kraft. Spesielt kom dette de menneskene som bodde i nærheten av testområdene til gode.
Det var også i supermaktenes egeninteresse å inngå en slik avtale. For det første la det begrensninger på andre staters evne til å utføre prøvesprengninger. Underjordiske sprengninger er langt dyrere enn prøvesprengninger i atmosfæren. Et forbud gjorde det derfor dyrere å utvikle atomvåpen, noe som også forklarer hvorfor mange stater enten ikke har ratifisert eller ventet lenge med å ratifisere avtalen.
– For USA, Sovjet og Storbritannia var ulempene med et slikt forbud overkommelige. De hadde allerede utført så mange tester i atmosfæren at de ikke lenger hadde samme behov for å gjøre slike prøvesprengninger. Avtalen kan i så måte forstås som et ikkespredningsinitiativ, mener Bersagel.
Vanskelig å komme til enighet
Allerede på midten av 50-tallet startet de første samtalene om atomvåpen mellom USA og Sovjetunionen. Begge de store atommaktene var bekymret for at det pågående atomvåpenkappløpet hadde nådd et risikabelt nivå.
President Kennedy støttet forbud mot atomprøvesprengninger fra 1956 og gikk til valg på det i 1960. Han lovet å ikke gjenoppta testing i atmosfæren og gjøre alle diplomatiske tiltak for å få til en avtale om stans i dette før han gjenopptok underjordiske sprengninger.
Det var imidlertid vanskelig å komme til noen endelig enighet. Cuba-krisa i oktober 1962 satte imidlertid fart i samtalene igjen.
I en tale på American University i Washington 10. juni 1963 annonserte Kennedy en ny runde med forhandlinger med Sovjetunionen, og uttalte blant annet «Selv om vi ikke skulle klare å få en slutt på våre motsetninger, så kan vi i det minste hjelpe til med å gjøre verden til et tryggere sted».
Sovjetiske myndigheter kringkastet en oversettelse av hele talen til den amerikanske presidenten, og lot den også trykkes i hjemlige aviser.
I juni 1963 ble forhandlingene gjenopptatt, og 5. august, etter bare 12 dager med forhandlinger, ble en historisk avtale signert i Moskva av representanter fra USA, Sovjetunionen og Storbritannia. Avtalen fikk navnet Partial Nuclear Test Ban Treaty, eller den delvise prøvestansavtalen på norsk.
Den delvise prøvestansavtalen ble undertegnet i Moskva 5. august av utenriksminister Gromyko fra Sovjet, utenriksminister Douglas-Hume fra Storbritannia og utenriksminister Rusk fra USA.
I løpet av bare noen måneder ble den undertegnet av 113 land, blant annet Norge. Atommakten Frankrike ble spurt om å undertegne, men nektet. Heller ikke Kina, som bare var et drøyt år unna å teste sin første atombombe, gikk med på å undertegne.
Etter 1963 ble det imidlertid gjennomført en rekke underjordiske atomvåpensprengninger både i USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina.
I oktober 1963 undertegner president Kennedy den historiske avtalen om atomvåpen som hadde blitt fremforhandlet tidligere på sommeren.
Foto: AP– Avtalene repekteres i dag
I dag har 126 stater underskrevet den delvise prøvestansavtalen. Stater som er kjent for å ha atomvåpen og som ikke har signert traktaten er Kina, Frankrike og Nord-Korea. Selv om disse landene formelt ikke er en del av avtalen, foregår likevel de aller fleste tester av atomvåpen i dag ved hjelp av datasimuleringer.
Daglig leder i Nei til atomvåpen, Lars Gaupset.
– Testing av atomvåpen er ikke noen stor trussel i dag. Disse avtalene har skapt en sedvane, og med unntak av Nord-Korea vil jeg si det er en sterk vilje til å respektere avtalene om å ikke prøvesprenge atomvåpen, forteller daglig leder i Nei til atomvåpen, Lars Gaupset.
– Har verden, som Kennedy formulerte det, blitt et tryggere sted i løpet av de siste 50 årene?
– Til det må jeg nok svare både ja og nei. På grunn av avspenningen mellom supermaktene er faren for en global atomkrig mindre nå enn for 50 år siden. Samtidig har det blitt mange flere land som har atomvåpen, og faren for spredning til for eksempel terrorgrupper er også mye større i dag. Jeg tror faren for at noen skal bruke atomvåpen er større nå enn under den kalde krigen, sier han.
• Les:
Nye atomavtaler
Den delvise prøvestansavtalen skulle bli en viktig forgjenger for nye avtaler. I 1968 kom Ikkespredningsavtalen, Nuclear Non Proliferation Treaty (NPT), hvor land uten atomvåpen forpliktet seg til å ikke utvikle eller produsere kjernefysiske våpen. Stater som har underskrevet skal inngå kontrollavtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) med ikke-spredning for øyet.
Medlemslandene skal også hjelpe hverandre med å gjøre bruk av atomenergien til fredelige formål. De skal også forhandle seg fram til en stopp på atomkappløpet, til atomnedrustning og til generell og fullstendig nedrustning.
Partial Test Ban Treaty banet vei for nye og mer omfattende avtaler om nedrustning. Her fra en demonstrasjon mot atomvåpen i Sydney.
Foto: TIM WIMBORNE / REUTERSI 1996 kom det også en mer omfattende prøvestansavtale som satte forbud mot alle atomsprengninger for militære og sivile formål, Comprehensive Test Ban Treaty. USA, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea er de eneste atommakter som ikke har ratifisert denne avtalen.
Avtalen har ennå ikke trådd i kraft, for at det skal skje må alle landene som har atomvåpen, atomkraftverk eller andre kjernefysiske installasjoner godkjenne avtalen.
Frem til i dag dag har USA utført 1030 atomvåpentester, Sovjetunionen 715, Storbritannia 45, Frankrike 210, og Kina 45. Til sammen mer enn 2000 prøvesprengninger. I tillegg har nye atommakter som Israel, Pakistan, India og Nord-Korea utført slike testsprengninger.
• Les også:
• Les også:
