Jeg kan ikke bevise noe.
Men det var påfallende, hvordan de tre unge mennene, alle kledd i sorte benklær og sorte t-skjorter, og med nøyaktig samme hårklipp fulgte intenst med i hva vi snakket om, ved å enda mer intenst overspille at de overhodet ikke var interessert i oss.
Vi satt på en bok-kafe her i Beijing, la oss kalle den Bokormen (for det er det den heter). Vi var en gruppe internasjonale journalister, ti-tolv oss, fra Italia og Storbitiannia, USA og New Zealand, Nederland, Tyskland, Brasil og Norge.
Vi diskuterte journalistikk og journalistikkens kår i Kina. Vi satt rundt bordet der, fordi vi er det valgte styret i FCC, Foreign Correspondents Club, korrespondentklubben her i Beijing.
Og tro meg, vi har mer å snakke om enn kriger vi har dekket og gin tonics vi har drukket. I FCC snakker vi om hvor vanskelig det er å bedrive fri journalistikk i Kina for tiden.
Det var da den ene unge mannen, han som satt rett i mot meg på nabobordet og av alle ting leste en håndbok om golf-sportens gleder, begynte å oppføre seg litt uvanlig.
Han la ned boken og trakk plutselig frem et kamera: Med tre raske blitz-flash fikk han tatt bilder av oss alle, før han rettet kameraet mot taket og begynte å ta detalj-fotos av viften og dens sakte bevegelser i Beijing-heten. Jeg kunne sverge på at han plystret lavt ogt tilforlatelig, og jeg er brennsikker på at han var spion.
Rett bak meg tok en av de andre sortkledde et kvikt foto med sin mobiltelefon, og min kollega fra Brasil er sikker på at hun så en båndopptaker bak den sorte vesken tredjemann hadde satt på bordet sitt.
Vi var omringet, og vi ble overvåket.
Jeg kan altså ikke bevise det. Og vi var for overrumplet til å ta affære, til å be dem vise tjenesteskilt eller spørre hva de drev med.
Min italienske kollega, en sportskorrespondent med italiensk temperament, har spøkefullt sagt at kanskje vi skulle bedt de tre sortkledte skrive referatet fra FCC-møtet, siden de fulgte så godt med, så hadde vi sluppet. Men de har vel levert sitt referat annet steds.
Vi vet ikke hvor, men frie utenlandske journalister blir betraktet med adskillig mistenksomhet her i Kina nå, etter vårens Tibet-bruduljer og fakkel-stafett, og før sommerens OL. Vi betraktes som budbringere av dårlige nyheter, enkelte mener at det er vi som har skylden for at det har vært anti-kinesiske demonstrasjoner verden rundt.
De mest radikale av våre kritikere her mener vi forsøker å ødelegge OL. Ikke rart vi må følges med argus-øyne.
Men vi er ikke de eneste. Alle mennesker her i Beijing nå går på gummisåler, for myndighetene frykter at noe skal skje under OL.
"Noe" i betydningen demonstrasjoner, aksjoner, sosial uro, eller kanskje til og med terrorisme. Så sikkerheten er strammet inn over hele byen.
En ting er sjekkpunktene ved samtlige innfartsveier til hovedstaden,der undersøkes biler og busser, bevæpnede sikkerhetsagenter og politifolk leter etter sprengstoff eller kjemikaler som kan brukes i sprengstoff-produksjon.
Avisene her forteller at Interpol mener det er "reell fare" for terror-angrep under OL, kinesiske myndighetspersoner sier at de har "sikre indiksjoner" på at noen planlegger terror-angrep mot sentrale mål i Beijing, og at de har satt opp en liste over både mål og mistenkte som kan tenkes å ville slå til mot de 80 statsoverhodene som nå kommer.
Rundt Nasjonalstadion, det såkalte Fugleredet, der både åpnings- og avslutningsseremonien skal foregå, er der utplassert rakett-batterier som skal kunne skyte ned alle fly som beveger seg inn i forbudt luftområde.
Anti-luft-skyts rundt fugleredet, ingen synes visst det er vittig akkurat nå, bildene av rakettene i avisen i morges var ikke til å flire av.
Ett hundre tusen spesial-trente anti-terror-eksperter med nye biler og nytt moderne utstyr har gått i stilling på foreløpig ukjente steder i byen, og fra alle Kinas provinser er det innkalt ekstra polititjenestemenn som har til oppgave å være på spesiell utkikk etter terrorister fra nettopp sine områder.
Og som om ikke alt dette er nok, har myndighetene utlovet belønning til den eller de vanlige Beijing-borgere som kan avsløre og dermed forhindre et terror-anslag.
En halv million yuan er belønningen, omkring 400.000 norske kroner, en svimlende sum for en hvilken som helst kineser, til og med en ganske betydelig sum i det ny-rike Beijing.
Dette er et "forsøk på mobilisere massene for vår felles nasjonale trygghet", kunngjør Direktoratet for Offentlig Sikkerhet.
Hver boligblokk sin anti-terror-enhet, altså, hver oppgang sin sladrekjerring. Stakkars den muslimske uighyr fra Xinjiang eller etniske tibetaner fra høylandet som blir stanset på gaten uten gyldig ID-kort nå for tiden!
Rundt områdene der utlendinger bor eller arbeider i det sentrale Beijing er vaktholdet også betydelig skjerpet. Rundt min compound, som det heter, er vaktholdet doblet, gjerdene og sperringene tredoblet, og, som det heter, sikkerhets-parameteret utvidet.
Det betyr at jeg kan bli stanset lengre borte fra compounden enn før, med ordre om å vise frem mitt nye ID-kort, som jeg må bære med meg hele tiden. Jeg er også under ordre om gå med mitt norske pass kontinuerlig . Det er forbudt for utlendinger å gå uten.
Da jeg kom tilbake fra Norge forleden dag, fremdeles i en slags lat sommerferie-modus, glemte jeg å melde meg for fremmedpolitiet innen fireogtyve timer etter ankomst, det er en ny regel, og så brøt levenet løs: I går ettermiddag troppet det opp fire uniformerte politifolk på kontoret her og krevde at jeg øyeblikkelig og uten mere nøling meldte meg for sikkerhetskontoret i compounden min, for å vise frem mitt pass og visum.
Jeg fant det klokest å etterkomme denne vennlige anmodning, og på sikkerhetskontroret spurte jeg pent om jeg nå ville slippe å fremstille meg for fremmedpolitiet.
Damene der svarte smilende at -- jada, nå er alt i orden, for vi har registrert deg og vi er kontinuerlig online med fremmepolitiet og jeg sa selvsagt er dere det og så smilte vi vennlig til hverandre og jeg glemte helt å spørre hvordan alle visste at jeg hadde landet dagen før. Men jeg tror jeg vet.
Det er likevel ikke rett å si at det i Beijing nå råder en nervøs eller anspent stemning, snaue tre uker før dette idrettsstevnet åpner.
Jeg satt og tenkte på det i går kveld, da jeg nøt min Kong Bau Chi og mine friterte bambusskudd på favorittrestauranten borte i Ritan-parken, omgitt av glade, forventningsfulle mennesker.
De spiste Peking-and og elvefisk og er stolte over de at har fått tildelt OL og dermed har gjeninntatt sin selvfølgelige likestilte posisjon i verden, på linje med andre store, stolte og moderne nasjoner.
Hovedstaden syder tvert imot av forventning før OL, i en by som er stripyntet til fest, med velpleide parker i blomsterflor, med skinnende nye skyskrapere og ol-bannere på plass langs brede, rette boulevarder med egne OL-kjørefelt som fra i morgen skal strupes for unødvendig trafikk.
Det slo meg også på markedet i morges, da jeg var avsted og kjøpte mine lychee-frukter, at det er ikke så verst å være her likevel, selv om gradestokken har passert femogtredve Celcius og er på vei oppover og selv om luften slett ikke er så bra ennå som de lover den være bli om tre uker.
Det er pussig: Beijing er i sportsstemning, selv om det ryktesvis altså lurer en skummel terrorist på hvert gatehjørne.
Nå er det jo noen som mener, at alle sikkerhetsforanstaltningene her i Beijing er satt i verk også med den klare bi-effekt for øye, at man kan få tauet inn endel opposisjonelle, subversisve myndighetskritikere.
At man kan få bragt til taushet, så å si, endel plagsomme stemmer som krever mindre korrupsjon, mer demokrati, bedre menneskerettigheter, mindre sensur, mer reell makt til folket.
Det skal ikke være lett nå, for dem som vil forsure eller sabotere den glade stemning og bringe usportslig disharmoni til lekene.
På Bokormen nede i Sanlitun-området prøvde min amerikanske kollega å møte blikket til den unge sortkledde mannen med golf-håndboken og kompakt-kameraet.
Hun ville vite hva han egentlig drev med! Men han var for opptatt med å ta bilder av taket.
Vi tror jo likevel vi vet: Noen mistenker oss for å være en sikkerhetsrisiko, vi også. Vi kan jo komme til å skrive eller rapportere noe uharmonisk om sommer-OL.
Men: Hvordan visste de tre sortkledde at vi skulle møtes, akkurat der, akkurat da?
Jeg tror jeg vet.
Men jeg kan ikke bevise det.