Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Dagbok fra en gryende dystopi

Noe skjer i verden. Mens jeg har rapportert om bomber og kuler, har land og byer jeg har kjent, endret seg. Det skjer så raskt at jeg kan se det skje.

Mideast Egypt Weather

Nilen på en forurenset dag.

Foto: Khalil Hamra / Ap

Det stod en artikkel i avisen her om dagen; den fikk egentlig ikke oppmerksomheten den fortjente. Den slo fast at det ikke var trygt å bade noe sted i Libanon. Langs hele Middelhavskysten, fra steinstrendene i nord til sandstrendene i sør – overalt er vannet fullt av alt det det ikke skal være fullt av: helseskadelige stoffer og bakterier, fra avfall, kloakk, industrielt utslipp og forurensning generelt. Aktivister sa til avisen at det var stadig flere som kom ut av vannet med utslett eller infeksjoner. Eksperter sa de for lengst hadde sluttet å svømme selv.

Jeg var på stranda da jeg leste artikkelen. Jeg hadde reist så langt sør i landet som jeg kom, så langt unna hovedstaden som mulig, for alle vet at man ikke burde bade der, det har man snakket om i så mange år at man tar det for gitt. Nå viste det seg altså, etter to timer i en het blikkboks i kø, at selv ikke der, der vannet var så blått, stranda så hvit, lufta så varm, kunne jeg trygt legge kroppen i vann.

Libaneserne rundt meg svømte. Kanskje skyldes det samme mentalitet som gjorde at folk festet i barene i Beirut under krigen, de lever på grensen, disse folkene, lar seg ikke stanse av at noe kanskje er farlig. Så jeg vasset ut selv. Det fløt plastrester forbi, de festet seg til huden min. Jeg forsøkte å sparke dem bort, men en plastpose omfavnet leggene mine. Jeg ble ikke lenge.

LEBANON-ENVIRONMENT/ Children fly their kites during the 9th Interschool Kite Meetings at the beach of Ramlet el Baida in Beirut

Libanon har mange fine strender, men i år er det helseskadelig å bade i Middelhavet langs hele kysten, ifølge eksperter.

Foto: JAMAL SAIDI / Reuters

Merkbare endringer

Det skjer noe i verden. Det er ingen nyhet, men det er skjedd så raskt at jeg har sett det skje, der jeg har bodd, jobbet og pustet i noen av de mest forurensede delene av verden. Stedene som er blodrøde på kartene til internasjonale helsemyndigheter eller når globale studier offentliggjøres.

Forurensningen har begynt å dominere vannet, jorden og lufta. Det er blitt tydelig bare på de 12 årene jeg har levd i Midtøsten og Asia, lenge i mitt liv, men ikke på noen måte i klodens. Mens jeg har rapportert om bomber og kuler, om mennesker drept i terrorangrep og krig, har land og byer jeg har kjent, endret seg. Noen ganger lurer jeg på om jeg ikke heller burde ha rapportert om dette.

Men forurensningen er stille, mye stillere enn krig, der den kommer smygende. Den er skitten under fingerneglene, den er blodet i neseborene, den er bronkitten i lungene og utslettet i huden. Den er skalaer som sprenges og ubehaget når jeg puster dypt.

Og den er 5,5 millioner for tidlige dødsfall årlig, bare grunnet dårlig luftkvalitet. Det tilsvarer hele Syria-krigen ganger 13, hvert eneste år. Likevel er det Syria jeg rapporter om, ikke det.

En svart sky

Første gang jeg kunne se med det blotte øyet hvor ille det er blitt i vår lille verden, var da jeg fløy over Kairo for første gang. Året var 2013 – det var året med militærkupp og den største massakren i landets moderne historie. Det var året jeg flyttet til Egypt.

Pyramidene, høyblokkene og Nilen var dekket av en svart sky jeg så ut av flyvinduet. Der nede – inni den svarte skyen – skulle jeg bo. Det ble sagt på den tiden at bare det å være i Kairo tilsvarte å røyke 40 sigaretter om dagen.

Mideast Egypt Weather

Kairo på en dag med dårlig luftkvalitet, en svart sky ligger over byen på slike dager.

Foto: Khalil Hamra / Ap

De første ukene hadde jeg hodepine og tett nese. Soverommet i leiligheten jeg leide, vendte mot gaten, og jeg kunne kjenne hvordan luften ble forverret da jeg gikk inn dit fra stuen. Eksosen fra hundretusenvis av dieselbiler trengte seg inn gjennom lukkede vinduer. Jeg googlet luftrenseanlegg og planter med mye klorofyll, men ingen luftrenseanlegg eller fotosyntese i verden kunne gjøre dette sunt.

Svart vann

For andre var det verre. Jeg ble kjent med en som jobbet helt på frontlinjen i kampen mellom Terra og forurensningen. Alaa var taxisjåfør i Kairo. Han var i 20-årene, hadde en universitetsutdannelse, en bachelorgrad i regnskapsføring, men fikk ingen jobb, for han kjente ikke de rette folkene i et land der slikt er viktig. Han sa han gråt de første dagene på jobb i sin gule bil, tårer av skuffelse, av tapte drømmer.

Da jeg kjente ham, hadde han forsonet seg med jobben og trafikken, lot seg ikke lenger irritere av tutingen, ble ikke rastløs av den evige køen. Jeg satt der i baksetet med hodepinen som alltid kom når jeg oppholdt meg noen timer utendørs, og spurte hvordan han holdt ut. Han sa han ikke lenger fikk vondt i hodet, kroppen hans hadde vent seg til det.

– Men når jeg dusjer etter at jeg kommer hjem etter jobb, er vannet svart, sa han.

Svart vann fra eksosen fra hundretusenvis av biler, hver dag. Jeg så for meg hvordan lungene hans så ut, etter årevis i trafikken i den svarte skyen.

Hva gjør slikt med et liv? Blir han et år en av de 5,5 millionene som dør for tidlig av luftforurensning? Blir jeg?

Jeg spurte mange som hadde bodd i Kairo lenge, når den kom, den svarte skyen. Men den kom så gradvis at ingen kunne sette en dato. Ingen hadde stanset opp og sagt: Nå må vi gjøre noe før det er for sent. Og så plutselig var den der.

Verdens mest forurensede by

Det lå en dyne over byen jeg engang kjente, men ikke kjente igjen.

Det er slik jeg vil forklare det: Mens Kairos forurensning var en sky, var Delhis en dyne. En sky kan man puste gjennom, selv om den er aldri så svart. Med en dyne er det vanskelig bare å puste.

Året var 2016, og det var tre år siden sist jeg var i Delhi. På den korte, korte tiden, var forurensningen gått fra merkbar til uholdbar. Alt var blitt grått, som om jeg så byen gjennom dystopiske linser.

Etter fem dager kunne jeg for øvrig ikke lenger bruke linser. Forurensningen hadde klemt seg inn mellom øyet og linsen og ført til infeksjon.

INDIA-HEATLH-ENVIRONMENT-POLLUTION

Delhi er verdens mest forurensede by, ifølge Verdens helseorganisasjon.

Foto: NARINDER NANU / AFP

På få år var Delhi blitt verdens aller mest forurensede by. De som måler de skadelige partiklene i luften, PM2.5, sier grensen bør gå ved 25 eller 35 mikrogram. Vinteren 2016 var tallet godt over 400 i Delhi.

Jeg holdt meg i ro. De som har greie på sånt sa at trening er helseskadelig når nivåene er så høye – så skadelig at det kansellerer all gevinst ved å trene og vel så det. Jeg forsøkte å puste med nesen, la nesehårene gjøre jobben sin og filtrere ut møkka. Da jeg bodde her tre år tidligere, pleide jeg å trene med en venninne i Lodhi-parken, vi løp, tok situps, holdt planken, presset hverandre til å gjøre mer enn vi vanligvis gjorde, i hvert fall var det tilfelle for meg. Jeg la ikke merke til luften den gangen, den fungerte slikt luft bør, uten å gjøre noe av seg.

Da jeg besøkte venninnen min igjen, hadde hun fått en datter. Hun sa hun ikke kunne ta med datteren til parken der vi trente, de ett år gamle små lungene tålte det ikke.

– Hvis vi lar henne leke der en halvtime, hoster hun hele resten av dagen, sa hun.

Jenta tilbragte de første årene av livet utelukkende innendørs, fraktet i bil mellom stuer og lekegrupper med luftrenseanlegg. Andre barn fra velstående familier – familier som hadde et valg – gjorde det samme. Men luften diskriminerer ikke, mange barn fikk astma, de fikk langvarig bronkitt. Foreldre som var stasjonert i Delhi for jobben, sa at de noen ganger følte at de ofret barnas helse bare ved å være der.

Venninnen min flyttet fra Delhi ikke lenge etterpå. Jeg ser bilder av datteren hennes på Instagram, hun liker å leke ute.

Forverring

Sammenlignet med disse stedene, er luften i Beirut ikke så ille. Men den blir verre, raskt. Den er verre nå enn den var første gang jeg besøkte byen i 2006, og nå som jeg bor her, kan jeg merke en forverring nesten år for år. Jeg merker det når jeg kjører ut av byen, til fjellene utenfor. Et sted langs motorveien i høyden går det plutselig lettere å puste. På dårlige dager kan jeg se en grå sky over Beirut når jeg står der i fjellene og ser ned mot byen i det fjerne.

Og sommeren 2018 svømmer jeg for første gang i basseng, ikke i Middelhavet.

Noe skyldes dårlig avfallspolitikk. Eller rettere sagt: Mangel på en avfallspolitikk. Her er ingen offentlig resirkulering, søppelet havner i fyllinger som er overfylt, så siger giften derfra ned i jorden eller ut i havet. En av fyllingene var nær flyplassen, det tiltrakk seg fugler som var en fare for flysikkerheten, der de kunne fly rett inn i motorer. Som en løsning på problemet begynte bare menneskene å skyte fuglene.

TOPSHOT-LEBANON-ENVIRONMENT-WASTE-POLLUTION

Rengjøring av en strand i Libanon etter at en søppelfylling brast og søppelet havnet i havet tidligere i år.

Foto: JOSEPH EID / AFP

Ren luft på tank

Jeg skal på ferie nå, til fjellet i Norge, der luften og vannet ennå er friskt og sunt. Jeg skal bade i innsjøer og gå langs ensomme stier og kjenne lukten av buskene gjennom rene nesebor.

Jeg tenker at de burde finne en måte å eksportere denne luften på, putte den i en tank man kan ta med seg, inhalere nå og da som om det var dop. Jeg vil fylle bagasjen min med slike tanker, det spiller ingen rolle om det blir overvekt på flyet tilbake, det er den verdt, denne luften, den er mer dyrebar enn noe annet.

Men den er kommet så raskt andre steder, dystopien, den kan komme hit også. Plutselig en dag er den her.

SISTE NYTT

Siste nytt