Bill.mrk.: Sist ankommet Brussel

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Brussel.

– «Æs», sa han, og så meg inn i øynene.

Mannen som for få minutter siden hadde ringt på døra mi var kledd i svarte langbukser til tross for at gradestokken viste over 30 grader, men skjorta var kortermet. Han hadde skjøvet solbrillene opp i panna, som glinset av svette. I beltet bar han en pistol, som hvilte lett synlig mot låret.

Det var lørdag kveld og jeg var alene hjemme. I lang tid hadde jeg ventet at han skulle komme. Nå sto han altså der i døråpningen og kalte meg «Æs» – tydeligvis ikke klar over den engelske betydningen av ordet. Politimannen så ned i passet mitt igjen: «Æs Mæritø Befrrring?»

ID-kortet alt avhenger av

Å flytte til et nytt land har sine sider, noen mer uventet enn andre. En av dem er de manglende engelskkunnskapene til store deler av den fransktalende delen av befolkningen. Det har selvfølgelig sine grunner.

En annen er papirmølla. Og det var nettopp i byråkratiets tjeneste politimannen kom på døra. Han skulle sjekke at jeg virkelig bodde i huset.

Når det var slått fast var det bare å skrive under et papir, og prosessen med å få belgisk identitetskort kunne begynne.

For å bo i Brussel må du ha ID-kort. Og med det kan du få pressekort (som er praktisk å ha for en journalist), du kan kjøpe bil (kjekt å ha når du har stor familie, det krever jo som kjent en del logistikk og innkjøp), ordne hvit vaskehjelp (det må jeg ha, både lovlig og nødvendig hjelp når arbeidsdagen aldri er over) og ellers ordne ting i kommunen, som krever et ID-nummer. Noe du selvfølgelig ikke har før du får ID-kort.

Stempel og grønnskjær

Derfor sto jeg på trappa til kommunehuset klokken 8 på morgenen, tre dager uti min nye korrespondenttilværelse, med oppbrettede skjorteermer klar til å gyve løs på byråkratiet.

Jeg hadde lest på nettsiden deres hva jeg skulle ha med: To kopier av husleiekontrakten, to bekreftelser fra arbeidsgiver om at jeg jobber i landet, fødselsattest, vigselspapirer, pass, førerkort og fem passbilder.

– Denne er feil, sa damen bak skranken. Det var fødselsattesten hun mente.

– Feil stempel, og vigselspapirene mangler apostille (stempel som beviser at dokumentet er offentlig godkjent)! Er arbeidsgiveren din i Norge, sier du? Hvordan kan du bevise at du jobber her da? Dessuten må han (min ektefelle) fylle ut et eget skjema som du kan ta med herfra.

– Han vil nok ikke klare å svare på alt, men la han prøve, la hun hjelpsomt til.

Så var det de fem passbildene da, der bakgrunnen hadde et svakt grønnskjær i det hvite. Ikke godkjent.

Litt slukøret forlot jeg bygget og skjønte at dette kommer til å ta tid. Ikke at jeg ikke var advart på forhånd. En kollega fra irsk TV fortalte meg at det tok over et halvt år før han sto med det lille plastkortet i hånden. Og det til tross for at Irland er med i EU, og Brussel er som kjent ansett som EUs hovedstad.

Tre uker senere troppet hele familien opp på kommunehuset, med nye papirer, nye bilder og nytt pågangsmot.

En god halvtime etter sto vi på gata, med beskjed om å komme tilbake så snart helsepapirene gjennom belgiske NAV var i orden. Og så skulle politiet komme en gang til på døra vår for å sjekke at hele familien bor her.

Køa med utlendinger

Vi er jo ikke akkurat alene i køen om å skaffe ID-kort i Belgia.

Her ligger de viktigste EU-institusjonene, som EU-kommisjonen, EUs råd og EU-parlamentet, selv om det siste egentlig har adresse Strasbourg. I tillegg er NATOs hovedkvarter her.

Det er anslått at hele 15 prosent av befolkningen i Brussel er såkalte «ekspats», altså utlendinger med bostedsadresse Belgia for noen få år.

Her er noen av de største gruppene europeiske ekspats i Brussel:

• Rundt 40.000 i EU-institusjonene
• 4000 i NATOs hovedkvarter
• 20.000 lobbyister, altså de som vil påvirke avgjørelser i NATO eller EU
• 5000 diplomater
• 1000 journalister
• Et utall personer som jobber for en rekke frivillige organisasjoner, bedrifter og andre som av ulike grunner ser det som formålstjenlig å være i hjertet av EU

Til sammen er det snakk om nærmere 200.000 ekspats i Brussel, som alle må skaffe seg ID-kort.

Det er bare å smøre seg med tålmodighet.

Fransk og flamsk – og litt engelsk

Med så mange utlendinger som kommuniserer på engelsk, blir dette fremmedspråket desto viktigere for belgiere å lære i skolen, skulle man tro.

Om to dager starter et nytt skoleår i Belgia. Da kommer spente og forhåpentligvis motiverte barn tilbake etter en lang ferie. Men selv om de alle er barn av samme land, er det høyst ulikt hva slags skoletilbud de får.

Her finnes nemlig ingen overordnet nasjonal lærerplan som i Norge. I stedet er den overlatt til regionene.

Før 1930 var situasjonen en annen. Da gikk alle barn på fransktalende skoler. Men i 1932 skjedde det som skulle endre Belgias historie.

Flandern innførte en lov som forbød franske skoler, men unntak av de stedene der det bodde omtrent like mange fransktalende som flamsktalende. Men med opprettelsen av språkgrensen i 1963 forsvant også de siste franske skolene i Flandern, og landet ble nærmest delt i to.

I dag har Flandern i nord en lærerplan, Vallonia i sør en annen. Selv den lille tysktalende enklaven i øst har egen lærerplan, som bestemmer hva som er obligatorisk å undervise i på skolen.

Hver for seg skal de sørge for å gi barna innsikt og kunnskap slik at de kan bli gode borgere av deres felles land Belgia. Et lite land på størrelse med Nordland fylke.

Skolene i Flandern gir barna undervisning i morsmålet flamsk, altså nederlandsk. Fra de er rundt 10 år har de fransk som obligatorisk fremmedspråk. Engelsk får de først når de er 14 år, slik at de skal kunne tre språk når de er ferdige.

I Vallonia, derimot, går morsmålsundervisningen på fransk, og fra barna er 10 år kan de velge mellom nederlandsk, engelsk eller tysk. Brussel er unntaket. I hovedstaden er både flamsk og vallonsk offisielle språk, og derfor må alle de fransktalende barna ha nederlandsk på barneskolen.

På ungdomsskolen fortsetter de med bare ett fremmedspråk, og 50 prosent av dem velger da engelsk. Det betyr at rundt halvparten av de fransktalende barna i Vallonia går ut av skolen uten å ha lært noe engelsk. Og 20 prosent har ingen fremmedspråk fra de begynner på ungdomsskolen.

– I Vallonia har mentaliteten vært at fransk er et verdensspråk. Derfor har de aldri lagt vekt på å lære engelsk, sa en politiker i det flamske parlamentet til meg i sommer.

– Mange er i tillegg imot å ha nederlandsk, fordi det bare snakkes i noen få land – selv om det snakkes i deres eget, fortalte hun.

Etter å ha vært rundt i Flandern har jeg en mistanke om at mange der ikke er så begeistret for fransk, selv om det altså er obligatorisk å lære.

Helt siden middelalderen har fransk blitt sett på som overklassens språk i Belgia. Men vallonerne har sakket akterut. Det er Flandern som er den fremgangsrike regionen nå. Mange arbeidsgivere ansetter kun folk som er tospråklige – og som på toppen av det hele snakker godt engelsk.

Derfor har politikerne i Brussel forsøkt å få både nederlandsk, engelsk og fransk inn i skolen fra barnetrinnet av. Det mener de landet vil tjene på både økonomisk og internasjonalt. Men for å få til det må de endre loven, og det er en tidkrevende prosess.

Til nå har det vært tre skritt frem og to tilbake, ifølge parlamentarikeren. Lovendringen krever godkjenning i både Flanderns og Vallonias parlament, ja, de har egne parlament også i tillegg til det tyskspråklige parlamentet og det føderale parlamentet.

I mellomtiden har mange foreldre valgt private løsninger for at barna skal få de språkkunnskapene som er nødvendige. Å betale en lærer for ekstratimer i engelsk skal ifølge en far jeg snakket med ha blitt helt vanlig i Brussel.

TV som språklærer

Min flamske fotograf er derimot overbevist om at han har en raskere løsningen for å rette opp dårlige språkkunnskaper.

– De må slutte å dubbe filmene på TV, sier han. For vallonere og flamlendere har også hver sine tv-kanaler.

– Jeg så på The Simpson og på amerikanske filmer på originalspråket. Og kunne engelsk da jeg fikk det i skolen som 14-åring, påstår han.

En ting er ganske sikkert: Det vil ikke endre seg i min periode her i Brussel, for her tar ting tid i byråkratiet.

Jeg venter fortsatt på at politiet skal komme på døren en gang til, selv om det kom faktisk en delegasjon her om dagen. Men da spurte de etter den forrige leietakeren – kanskje for å sjekke om han hadde flyttet ut?

Jeg har egentlig bare oppnådd to ting så langt: å få et midlertidig pressekort til EU-kommisjonen, som går ut i slutten av neste måned når politikerne kommer tilbake fra ferie og det starter å skje noe.

Og så har jeg fått lagt inn Internett. Det føltes også som en stor seier.

Jeg var forresten til optikeren her om dagen for å hente mine nye briller. Etter å ha rotet rundt i skuffen holdt han opp en konvolutt og sa: Æs? Vous êtes Æs?