Krokodillenes paradis i Øst-Timor

Korrespondentbrevet denne uken er fra Øst-Timor, postlagt på vei hjem til Beijing.

– Neida, krokodillene kommer ikke til å spise deg. Bare hvis du er et ondt menneske.

Østtimoreseren forsikrer meg om at det er ingen grunn til å droppe svømmeturen langs en av landets flotte strender, hvis jeg da altså ikke skjuler ondskap i mitt hjerte.

Jeg må innrømme at jeg tok ikke sjansen.

De som kjenner meg og min store lidenskap for å bade – uansett vær og temperatur – skjønner at da må trusselen fra krokodillene ha vært ganske nærværende.

Eller kanskje jeg ikke helt stolte på at dyrene med det kjempemessige gapet ville regne meg som et godt menneske? Hvem vet hva slags vurdering krokodillen legger til grunn.

Norge og Øst-Timor

Øst-Timor er en ganske ny, liten stat, med bare én million innbyggere. I neste uke feirer den sin niårsdag. Her i Norge har vi merkelig nok vært opptatt av Øst-Timor på den andre siden av kloden.

Hør brevet i lyd:

Frigjøringskampen mot det indonesiske overherredømmet ble godt dekket i norske medier. Dagens president José Ramos-Horta var ofte i Norge, og han mottok Raftoprisen i 1993 og Nobels fredspris, sammen med biskop Carlos Belo, i 1996 for sitt arbeid for menneskerettighetene i landet.

De siste årene har biskop Gunnar Stålsett drevet flere års fredsmegling mellom krigerske fraksjoner innad i staten, og norsk bistand har vært svært nærværende med hjelp både til å bygge vannkraftverk og opprette oljefond etter norsk modell.

Legenden om krokodillen

Men tilbake til krokodillen. Legenden forteller at en gang for veldig lenge siden var det en liten gutt som fant en liten krokodille som slet med å komme seg fra lagunen der den ble født og ut i den åpne sjøen hvor den kunne overleve.

Guttungen syntes synd på krokodillen, svelget sin redsel for det farlige dyret og bar den i sine hender fra lagunen og ut på stranden.

Krokodillen på sin side gjengjeldte den gode gjerningen. Selv om den var utsultet, undertrykte den sin trang til å spise guttungen.

Som takk lovet den gutten at dersom han ville reise omkring i verden, kunne han bare komme tilbake til denne stranden og rope på krokodillen.

Det gjorde da også gutten etter noen år, og krokodillen kom. Med gutten på ryggen reiste de to verden rundt og hadde mange flotte opplevelser sammen.

Men den dagen kom da krokodillen ble gammel og skulle dø. Gutten var svært lei seg, men krokodillen trøstet og forklarte at dens døde kropp ville vokse og omdanne seg til en øy hvor gutten og hans etterkommere kunne leve lykkelige sammen.

Så på krokodilleøya Timor, hvor alle kjenner legenden, kaller de krokodillen «bestefar». Før man krysser elver eller brakkvann, roper folk ut sin hilsen:« Kjære krokodille, jeg er ditt barnebarn. Ikke spis meg!»

Europeernes arv

Timors lykkelige skjebne tok likevel slutt da europeerne landet der med sine seilskuter og skytevåpen tidlig på 1700-tallet. Portugiserne tok den østlige delen av øya og hollenderne den vestlige pluss resten av det som i dag er øyriket Indonesia.

Da portugiserne trakk seg ut i 1975 erklærte Øst-Timor selvstendighet. Indonesia fryktet å få en kommunistisk nabo, okkuperte landet og ga ikke slipp før rundt årtusenskiftet.

Fra denne perioden har østtimoreserne mange historier om heltemodig frigjøringskrig, og skrekkhistorier om indonesiernes massakrer. Mindre villige er de til å fortelle om hva som skjedde under interne stridigheter i 2006, da militære fraksjoner meide hverandre ned, brente landsbyer og drepte sivile over hele det vesle landet.

Store FN-styrker fra Australia og politistyrker fra New Zealand måtte innkalles for å gjenopprette ro og orden. Og så ble biskop Stålsett bedt om å komme fra Norge for å forhandle fred mellom kamphanene.

Skremmer badegjester

Så kunne man kanskje tro at slike villstyringer hadde krokodilleblod i årene. Men faktisk er det motsatt.

Når et menneske dør, tar det bolig i en levende krokodille.

– Vi tror at forfedrene våre fortsatt er blant oss, fortalte Manuel Tilman meg da jeg besøkte Øst-Timor.

Tilman er advokat og leder justiskomitéen i Øst-Timors nasjonalforsamling.

Krokodiller er altså høyt respekterte dyr, og av den grunn har bestanden økt kraftig etter frigjøringen fra indonesierne.

De hadde nemlig ikke slike forferdre-kvaler, men skjøt ned og drepte enhver krokodille de kom over og holdt dermed bestanden nede på et minimum.

Nå kan man knapt stikke foten ut i badevannet langs de utrolig vakre strendene uten å frykte at et digert beist med meterlang tanngard lurer i bølgene.

For man ser ikke krokodillen, før det er for seint. Den ligger på lur nede i det mørke dypet, og skyter lynraskt mot overflaten for å sikre sitt bytte.

For en badeengel som meg var det som sagt en stor overvinnelse ikke å ta et eneste svømmetak hele uken jeg var på denne tropiske øya omkranset av lokkende, uberørte strender.

Enda verre for de norske bistandsfolkene som bor der i årevis. De pleide å ha en badeutflukt sammen hver søndag. Nå har de sluttet. Tidligere var også dykkerturister vanlige å se i Øst-Timor. Nå er det vel knapt noen som reiser hit, dersom det er badeferie man ønsker seg.

Det er synd, for Øst-Timor kunne blitt et fantastisk reisemål. Landet trenger også turister, for å skape arbeidsplasser til en ung befolkning med svært høy og voksende arbeidsløshet.

Krokodille-advarselen

Advokat Tilman er ikke redd for krokodiller.

– Krokodillen spiser kun onde mennesker. Folk som har ren samvittighet og en ren sjel, krokodillen vil aldri komme til å spise dem, sier han.

– Så hvis du likevel blir spist av en krokodille…, spør jeg, vantro.

– Det betyr ganske enkelt at jeg ikke er noe godt menneske, og da kan krokodillen gjerne spise meg.

Under vårt besøk i Øst-Timor får vi høre dulgte historier om mennesker som ble spist, helt eller delvis av krokodiller. Felles for historiene var at familiene forsøkte å skjule årsaken til skaden.

Å bli spist av en krokodille er ingen ærefull død. Og den som mangler en arm eller et bein kan bli utsatt for varig mistanke fra folk i landsbyen om at man er et farlig ondt menneske.

Parlamentsmedlem Tilman forklarer at dersom krokodillen stikker av med kun en del av kroppen, må man se på det som en guddommelig advarsel.

– Hvis min bestefar krokodillen ikke ofrer meg, men tar bare en arm eller et bein, betyr det at den vil vise meg at jeg må forandre min framferd og bli et bedre menneske.

Metisene

Advokat Tilman er en av de best utdannete i Øst-Timor, med universitetseksamen i jus. Forfedrene hans – bortsett fra krokodillene – kommer fra den tidligere kolonimakten Portugal.

Her har han da også bodd mesteparten av sitt liv, og har endatil vært parlamentsmedlem i det søreuropeiske landet i over 20 år mens frigjøringskampene raste i hjemlandet.

I likhet med Øst-Timors president Ramos-Horta og statsminister Xanana Gusmão tilhører han den vesle eliten av mestiser, det vil si folk av blandet europeisk og timoresisk herkomst. Dette er folk som kontrollerer mesteparten av det politiske livet i landet, i tillegg til økonomien og kulturen.

Blant annet har de bestemt at portugisisk skal være offisielt språk, i tillegg til tetum, som er det viktigste lokale språket på Timor.

Særlig unge mennesker er lite begeistret for denne språkpolitikken. De snakker indonesisk som sitt første fremmedspråk, det de lærte i okkupasjonsmaktens skoler gjennom femten år. Om de skulle ønske et annet offisielt fremmedspråk, ville de heller valgt engelsk. Det er språket ungdommen foretrekker, her som i de fleste andre land på kloden.

Men eliten har bestemt annerledes, og mange av de unge har svart med å flytte ut av Øst-Timor, som på den måten har mistet mange av sine beste hjerner.

Krokodillenes paradis

Folk snakker samme språk på begge sider av grensen mellom Øst-Timor og Vest-Timor. De likner hverandre og har stort sett samme kultur. Så hva hadde skjedd om hele øya hadde blitt kolonisert av hollenderne – og ingenting av portugiserne?

– Nei, da hadde vi nok i dag vært en del av Indonesia – som Vest-Timor – og vært godt fornøyde med det, er svaret fra en av de unge østtimoreserne.

Nå synes han likevel det er bra å være en del av den nye nasjonen, og drømmer om en spennende framtid. Hadde bare de gamle holdningene fra «halv-kolonistene» med delvis europeisk bakgrunn kunnet forsvinne.

Men enn så lenge er det advokat Tilman og hans like som bestemmer i Øst-Timor. Dette er folk som har mye penger og gjerne reiser på månedslange ferier til Europa eller Australia for å nyte et vestlig, moderne levesett.

Og blir det for ille i hjemlandet, kan de jo bare flytte helt. Store deler av eliten i Øst-Timor har tredobbelt statsborgerskap. Til eget land, til Australia og til Portugal.

Mange eldre, som Manuel Tilman, ønsker heller å vende seg mot fortida. På brystet bærer han en liten nål. En krokodille i sølv. Det er ingen reklame for klesmerket Lacoste.

– Den viser at jeg er en Liurai, forteller han.

– En prins. Fordi både min far og bestefar var konger her i Timor.

Tilman drømmer seg tilbake til den tiden Liurai, krokodillekongen, hersket over Timor. Og fortsetter bestanden av de farlige dyrene å vokse like hurtig, får han kanskje ønsket sitt oppfylt. For da blir det vel etter hvert ulevelig for vanlige mennesker på Øst-Timor.